Sanger, kunstner og samfunnsdebattant Ruth Reese (2021–1990) satt mange avtrykk i den norske offentligheten.
Man får 11.000 treff om man søker i Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek, og spennet er stort: Fra en notis om konserter på Astoria til indignerte kronikker.
– Du kan nærmest følge henne og bevegelsene hennes via avisene, sier forsker og sosialantropolog Michelle A. Tisdel.
I 2021 bestemte Tisdel seg for å utforske antirasismens røtter i Norge. Et drøyt år var gått siden Black Lives Matter-protestene som ble utløst av drapet på George Floyd.
– Jeg tok utgangspunkt i 1970-og 80-tallet, det var da det første antirasistiske tidsskriftet, Immigranten, ble startet opp i Norge i 1979.
Sosialantropolog, og ansatt forsker II ved Nasjonalbiblioteket.
Faglig ansvarlig i Black History Month Norway
Aktuell med et kapittel i antologien «Litterære rettighetskamper».
Antirasismens røtter
Ruth Reese kom til Norge allerede i 1956 for å jobbe som musiker. Her møtte hun Paul Shetelig. De giftet seg og Reese ble værende.
Michelle A. Tisdel har engasjert seg i formidling av Ruth Reese og hennes historie i flere sammenhenger, blant andre Black History Month Norway. Et årlig formidlingsprosjekt som utforsker og formidler afrikansk og afrodiasporisk historie i Norge.
Reese var også, men mindre kjent som, forfatter – og ble et aktivt medlem i Foreign Women’s Group som startet opp i 1979.
Ett tilbakevendende tema for Ruth Reese var rasistiske stereotypier og troper i kultur og underholdning. For eksempel kommenterte hun bruken av «blackface» allerede i 1960. Hun både skrev om det offentlig, og klaget inn til NRK – flere ganger.
«Alt for damene»
Et av de tidlige lengre intervjuene med Reese er i bladet Alt for damene i 1958.
– Her er hun tidlig ute med å formidle hvordan det er å være svart kvinne i Norge, og i USA.
Tisdel tror Reese følte et sterkt ansvar og en plikt til å engasjere seg mot den rasevolden hun selv flyktet fra som treåring.
– For henne vil jeg tro at det var en ganske unik posisjon, med de opplevelsene hun hadde med seg fra USA, å havne på et mer nøytralt sted, som Norge.
Fremmedgjørende rasisme
Bare et par år etter at hun flytter til Norge, ble hun aktiv i Studentersamfundets kamp mot apartheid i Sør-Afrika. Samtidig beholdt hun kontakten med sine amerikanske kolleger, venner og familie. Det gjorde at hun ble en viktig kilde til informasjon og kunnskap om borgerrettighetskampen i USA, forteller Tisdel.
Ifølge Tisdel ble Reese sterkt påvirket av nyheter om rasediskriminering og rasistisk motivert vold i USA. Det kommer blant annet fram i en kronikk i Dagbladet med overskriften «Vår hud er sort», hvor hun skildrer hvordan det er å lese om overgrep mot svarte i USA og at det påvirker hennes opplevelse av tilhørighet.
– Her skriver Reese om at hun sitter på et tog på vei fra Stockholm til Oslo. Hun har det fint og nyter utsikten. Så leser hun en avis notis om et seksuelt angrep på en svart jente av en hvit mann fra USA som unnslipper dødsstraff. Hun blir rasende.
Ikke bare på grunn av saken i seg selv.
– Plutselig kjenner Reese at hun er svart. Hun føler seg fremmed.
Aktivisme som kostet
I 1960 reiste Reese på turné med foredraget «Rasehat og demokrati», som handlet om forholdene i USA.
– Hun tenker at om hun gir folk fakta, et annet perspektiv og forteller om situasjonen fra sitt ståsted, og gir dem informasjon de ikke har fra før, da kan folk endre mening.
Uten kostnader var det ikke. I sin egen selvbiografi konstaterer hun at hun er «fullstendig klar over» at det har påvirket hennes kunstneriske karriere.
Fyller hull i arkiver
Ruth Reese vakte altså oppmerksomhet både som aktivist, og som formidler. Hun skapte overskrifter i aviser og magasiner. Og alt dette tok hun vare på, trolig sammen med mannen sin, Paul Shetelig.
Albumene til Reese inneholder også materiale fra USA og Europa. Det vil si at hun begynte å dokumentere livet sitt før hun kom til Norge, utdyper Tisdel.
– Det er for lite materiale om personer med minoritetsbakgrunn fra deres perspektiv.
Det blir et viktig historisk materiale for dem som vil lære mer om samfunnet hun levde i, og om henne, både som menneske, men også minoritet.
Å forske på minoriteters historie kan være utfordrende i seg selv. Hva man har ansett som arkivverdig har endret seg gjennom tidene, og dermed kan det være store mangler når man skal undersøke minoriteters erfaringer i et historisk perspektiv.
– Det er for lite materiale om personer med minoritetsbakgrunn fra deres perspektiv.
Eller for å si det på en annen måte: det materialet finner ikke veien til arkivene, sier Tisdel.
Private arkiver, som det Reese lagde, blir derfor svært viktige.
I hennes album finner man avisutklipp fra norske aviser, men også fra USA, hennes egne bilder, dikt og noveller, og konsertprogrammer.
Materialet ble tatt vare på av aktivisten Fakhra Salimi og MiRA-senteret. Salimi ble også en nær venn av Reese. De var begge medlemmer av Foreign Women’s Group, som var forløperen til senteret. Nå ligger samlingen hos Oslo byarkiv.
En særlig innsats må til
Historiker Runar Jordåen fra Skeivt arkiv kjenner seg godt igjen i det at det kan være utfordrende å forske på minoriteter.
– Vi i Skeivt arkiv står på skuldrene til en global bevegelse som kommer nedenfra, sier han.
Nettopp fordi museer og institusjoner hadde oversett viktige biter av historien.
– Når man vurderer hva man skal ta vare på av kulturarv, er ikke det en nøytral virksomhet, det handler om hva som man tenker er viktig.
Det ble dannet skeive arkiv i en del land fra 1970-talet og framover, forteller Jordåsen.
– Ett av disse pionerarkivene, er sørafrikanske GALA Queer Archive, sier han.
De var ikke først ute, men tidlig ute med å skape en egen institusjon. Så fulgte andre etter. Her er personlige arkiv og fortellinger viktige. Skeivt arkiv dokumenterer både samtid og historie.
Fremveksten av egne arkiver som arbeiderhistorie, kvinnehistorie, samisk historie og skeiv historie er eksempler på at dersom man ønsker å ta vare på en mangfoldig kulturarv, må det en særlig innsats til overfor minoriteter, påpeker han.
Da Skeivt arkiv ble etablert, var ikke etniske minoriteter særlig fremtredende i arkivene de først hentet inn, fra 60- og 70-tallet, forteller Jordåen.
Han ønsker seg mer forskning på forholdet mellom Rolf og den amerikanske skuespilleren Earl Hyman som ble sammen med norske Rolf Sirnes i 1954. Hyman spilte Othello på Den nasjonale scene, men også i den norske spillefilmen «Afrikaneren» (1966). Filmen tematiserte rasismen en sør-afrikansk student som kom til Norge kunne bli utsatt for.
Om han og Ruth Reese kjente hverandre vites ikke – men helt usannsynlig er det ikke, mener Jordåen.
En protagonist
Michelle Tisdel synes det er interessant at Reese selv trolig har tenkt på at arkivet hennes var et viktig materiale.
– Ruth Reese så nok på seg selv som en protagonist, sier Tisdel.
– Hun ville gjøre en forskjell.
Spor av dette ser Tisdel i det Reese har etterlatt seg skriftlig. Ikke bare kronikker, men også dikt og noveller.
I flere av disse anlegger hun et «selvhistoriserende perspektiv», ifølge Tisdel. Med det, mener hun at Ruth Reese skrev om historiske hendelser som om hun tok del i dem, eller var et tidsvitne.
– Man forholder seg til en etablert ramme av historiske hendelser, men skriver seg selv inn i det. Dermed er man med på å påvirke fortellingen om samfunnet.
Dette kunstsynet kommer også til syne i et intervju i anledning en feministisk bokmesse i 1986: «Svarte kvinnelige forfattere må skrive for å endre virkeligheten», uttalte hun da.
Reese brukte mye av seg selv i det hun skrev, uten at hun nødvendigvis gjorde til kjenne at det var selvopplevde erfaringer. Men leser man selvbiografien hennes, kommer det til syne.
– Du er antropolog og ikke historiker. Jobber du annerledes som antropolog med dette materialet enn en historiker ville gjort?
– Jeg er opptatt av å belyse hennes relevans fra vårt perspektiv i dag. Noe av det hun skriver om likeverdighet og tilhørighet, er ting man kunne hørt artister eller kunstnere si i dag. Hun er en viktig del av historien om antirasisme i Norge.
