Kvinnelige musikere rir den norske countrybølgen

Countrymusikk har over årene blitt svært populært blant deler av den norske befolkningen. Enten det er snakk om lokale countryfestivaler eller hippe klubbscener i byene, har sjangeren fått fotfeste i brede sosiale lag. Allikevel har det blitt forsket lite på country i Norge.

Det endres nå. Stian Vestby leder et forskningsprosjekt som ser nærmer på kvinners rolle i countrymusikken og forteller at det vil komme flere artikler. Enn så lenge har han skrevet en historisk oversikt over countryens historie i Norge, sammen med Kristin Solli ved Oslo Met.

Historisk har cowboyen, som er en veldig maskulin fyr, vært et sentralt symbol for sjangeren.

‒ Vi to er litt unike i norsk sammenheng, da vi begge har skrevet doktorgrad om countrymusikk, forteller Vestby.

‒ Samarbeidet med Kristin passet dermed godt inn i dette prosjektet, nærmest som en grunnlagstekst for videre arbeid. Den gir et historisk overblikk og analyserer noen sentrale strømninger og brytninger i feltet. Kjønnsperspektivet er en viktig del av dette.

Cowboyromantisering

Countryens inntog i Norge startet med sjangeren «cowboy». Artister kledde seg ut som cowboyer og skrev tekster som romantiserte livet på prærien, med Arne Bendiksen som en sentral skikkelse. Vestby trekker frem at cowboyen er en stereotypi med rot i virkeligheten, og samtidig en grad av iscenesettelse.

‒ Historisk har cowboyen, som er en veldig maskulin fyr, vært et sentralt symbol for sjangeren, sier Solli.

‒ Det har helt klart vært et maskulint ideal, men samtidig har det alltid vært sterke damer til stede i countrymusikken.

En annen dimensjon ved romantiseringen av cowboyenes liv, er dynamikken mellom by og land. Countrytekster har tradisjonelt handlet om hverdagen i periferien og på landsbygda. Det synges for eksempel om gårdsdrift og traktorer, skog og annen natur.

Solli mener at også denne tematikken overlappes av kjønnsperspektiver:

‒ Det resonerer med forskning fra andre fagfelt. Det er gjerne gutta som blir igjen på bygda, mens damene flytter ut, tar seg utdanning, og utvider horisonten. Det er en forenkling, men vi ser også disse tendensene i det norske countryfeltet.

Preg av bygdekultur

I arbeidet sitt bruker Vestby og Solli begrepet «glokalisering». I korte trekk betyr det at et globalt fenomen, som den amerikanske countrymusikken, får lokale uttrykk når den møter andre kulturer. 

I Norge ser en at når musikken er situert på bygda, så får den preg av den norske bygdekulturen. Eksempelvis begynte mange countryartister å synge på dialekt, og instrumenter som trekkspill og hardingfele ble tatt med som særnorske musikalske referanser.

Visse artister har blitt sett på som at de ikke «er country nok», eller at det feminine vanner ut musikken.

‒ Norsk country er ikke bare en kopi av den amerikanske musikken, den får et tydelig lokalt og nasjonalt særpreg, sier Vestby.

‒ Og av og til dukker det opp noen drøye utslag, som Vassendgutane sin låt «Granada». Den handler om norsk rånekultur.

I teksten synger de om at bilen er utstyrt med «horelys i taket», at det handler om å lokke damene inn i bilen, forteller han.

‒ Der har du et av de mer landlige uttrykkene, hvor også mannssjåvinismen kommer frem. Det står i kontrast til den countryen som er litt mer spiselig i utdannings- og middelklassen, og blant mer urbane folk generelt.

«Ekte» country

Kvinnene har hatt en ambivalent posisjon i sjangeren, både i USA og Norge, mener Solli. Det handler om autentisitet, altså om hvorvidt de spiller «ekte» country.

‒ Visse artister har blitt sett på som at de ikke «er country nok», eller at det feminine vanner ut musikken, sier Solli.

‒ Sånn som Heidi Hauge. Hun solgte i bøtter og spann, men var ikke spiselig for mange fans av sjangeren. Samme med Shania Twain. Det blir for pop, eller for feminint. Det er en interessant dynamikk, som både gjelder damene som flytter grensene for det estetiske, og artister hvor det feminine gjør at de ikke blir akseptert av visse lyttere.

Dette er et fenomen andre forskere har pekt på, også i populærmusikkforskning generelt. Artister som legger seg nærmere popen og det feminine blir av mange oppfattet som mindre seriøse og troverdige.

‒ De utfordrer kriteriet om at musikken skal være autentisk, sier Vestby.

‒ At det skal være genuint, ekte og rotfesta i virkeligheten. Blir det for glatt og svulstig, så er man over i noe inautentisk. Det er kanskje veldig salgbart, men har ofte ikke kred. Det har kanskje vært utfordringen til noen av de kvinnelige artistene, som har vært litt for pop i countryverden.

Forskjellige krav

Det betyr ikke at ingen kvinner har fått innpass i countrymusikken. Blant annet var Claudia Scott tidlig ute, og ble svært populær. Forskerne trekker frem at hun var aktiv samtidig som rockemusikk begynte å påvirke sjangeren.

‒ Hun kom fra en familie med troverdighet i countrymiljøet, og sammen med Ottar «Big Hand» Johansen og Casino Steel gjorde Scott countryen spiselig for rockerne, forteller Solli.

Kvinner skal for eksempel helst synge veldig pent, mens det for mennene er greit å synge røft.

Claudia Scott appellerte altså både til countryfans og de som var mer interessert i rock. Noe av grunnen var at hun tilhørte musikkmiljøet i Bergen på 1970-tallet, hvor mange musikalske impulser fikk plass.

‒ Hun fikk masse erfaring og muligheter til å spille. Det tror jeg hadde mye å si, at hun nærmest vokste opp blant alle disse musikerne som var ganske åpne, og ble en fornyer selv, sier Solli.

Kvinner må bevise mer

Noen barrierer finnes allikevel. Vestby mener kvinnelige countrymusikere lett kan bli utsatt for stigmatiserende holdninger, men ikke nødvendigvis fra publikum. Det kan like gjerne være folk i apparatet rundt artistene, som konsertarrangører og lydteknikere, som kan gi uttrykk for fordommer.

‒ Dette er ting kvinnelige artister i countrymiljøet snakker om den dag i dag, sier Vestby.

‒ At de ikke tas like seriøst. De møter en del uttrykk for at man som kvinne må bevise mye mer, både med instrumentet sitt og låtskrivingen sin. Det settes en høyere standard for at du skal kunne høste anerkjennelse.

Solli har selv vært aktiv som countrymusiker, og mener at det er andre estetiske krav til kvinnene.

‒ Kvinner skal for eksempel helst synge veldig pent, mens det for mennene er greit å synge røft, sier hun.

‒ Kvinner stiller kanskje høyere krav til seg selv, som nok er et resultat av at de opplever litt andre forventninger. Jeg var mest aktiv på nittitallet, og da var det flere kvinnelige artister som var store, slik som Claudia Scott og Somebody’s Darling. Det gjorde at det var mer rom, og at man visste at damer fikk det til. Så var det nok noen fordommer fra de som ikke visste så mye om sjangeren, og hadde stereotypier om hvordan vi var.

Rom for mangfold

Professor Kai Arne Hansen ved Høgskolen i Innlandet, har forsket på kjønnsperspektiver i populærmusikk. Han mener country, som de fleste andre musikksjangre, rommer et mangfold av kjønnsuttrykk. Det finnes fremdeles mange artister som viderefører tradisjonelle kjønnsroller, men mangfoldet øker.

‒ Artister som utfordrer både kjønnsnormene og de musikalske sjangergrensene blir stadig mer synlige, sier Hansen.

‒ Brandi Carlile, Lil Nas X og Orville Peck er eksempler på artister som både har eksperimentert musikalsk innen countrysjangeren og som har hatt en utforskende og leken tilnærming til estetisering av kjønn i musikkvideoer og gjennom iscenesettelsen av sin egen kjønnsidentitet. 

Et eksempel Hansen har studert nøye, er artisten Lil Nas X og låta hans «Old Town Road. Låta blandet elementer av country og hiphop, og var en stor suksess, men Hansen fant motstridende tendenser i hvordan den ble mottatt av countrymiljøet.

‒ Svært mange var positive til kategoriseringen av Lil Nas X som en countryartist, sier han.

‒ Hans suksess ble forstått både som en validering av sorte musikeres bidrag til sjangeren og som et tegn på økt aksept for LHBTQ+-identiteter i populærkulturen.

Boikott av Wrangler jeans

På den andre siden så man kritiske reaksjoner fra enkelte countryfans, forteller han. 

‒ Det ble organisert en boikott av Wrangler jeans etter at de inngikk samarbeid med Lil Nas X, og det var først etter at han samarbeidet med den kjente countryartisten Billy Ray Cyrus at det store kommersielle gjennombruddet kom. Man ser ofte at artisters lek med kjønn møter både positive og negative reaksjoner – uavhengig av sjanger. 

 Landlig og mannssjåvinistisk skyves vekk når nordicana gjør sjangeren hipp.

Populærmusikk behandler kjønnsnormer på ulike måter innen ulike sjangere, ifølge Hansen. Synlighet og reaksjoner endrer seg i tråd med bredere kulturelle og samfunnsmessige endringer, og det er vanskelig å peke på generelle eller overordnede tendenser. I dag er det en kulturell interesse for kjønnsuttrykk som utfordrer de tradisjonelle normene, samtidig som heteronormative kjønnsidealer fremdeles består i populærkulturen.

‒ At musikk kan skape interesse og forståelse for et mangfold av menneskelige erfaringer, er noe av det som gjør at musikk betyr så mye i et kultur- og samfunnsperspektiv, mener Hansen

‒ Mangfold blant låtskrivere og musikere er en nødvendighet i så måte. Vi ser nå at aktører i ulike deler av musikkbransjen, som festivaler, plateselskap og prisutdelinger, fokuserer stadig mer på å tilrettelegge for et slikt mangfold. Dette skaper en mer inkluderende musikkulturer på sikt.

Nye takter

I dag er den såkalte nordicanaen, en skandinavisk variant av americana hvor countrymusikk står sentralt, blitt populær blant et bredt lag lyttere, også utenfor countrymiljøene. Flere av de mest kjente artistene er kvinner, som forgjengeren Ida Jenshus, Malin Pettersen og Stine Andreassen fra The Northern Belle.

Stian Vestby har intervjuet flere av disse artistene, som peker på fellesskap og profesjonalisering som viktige suksessfaktorer.

‒ Når en av dem opplever suksess, applauderer og støtter de andre det, og så lærer de av hverandre og hjelper til, forteller han.

‒ Plateselskap som Die With Your Boots On, Jansen Records og Vestkyst Records har satset på flere artister i dette miljøet. Det at det har vært en fellesskapsdannelse i tillegg til en profesjonalisering i hvordan plateselskapene jobber med disse artistene, har hatt mye å si.

Ulike opplevelser

Det er også en forskjell i hva slags erfaring artistene har i å skrive søknader om støtte, ifølge Vestby. 

‒ Semiprofesjonelle countryband fra bygda stiller nok ikke helt likt med nordicanaartistene når det gjelder den type kompetanse.

Flere av nordicanaartistene har også fått innpass i de mer tradisjonelle countrymiljøene. Blant annet fikk Die With Your Boots On og noen av deres artister plass på plakaten til Seljord Countryfestival et år. Også Norsk Countrytreff har over tid styrket programmet sitt for å få frem mangfoldet i sjangeren.

‒ Samtidig uttalte Ida Jenshus for noen år tilbake at hun ikke får spille på disse festivalene lenger, forteller Vestby.

‒ Så det er kanskje litt ulike opplevelser, og forskjeller fra festival til festival. Jenshus var fast inventar på de store countryfestivalene i starten, men etter hvert fikk hun ikke like mange jobber der. Musikken ble kanskje for sjangeroverskridende.

Musikalsk gentrifisering

Forskerne bruker også begrepet «musikalsk gentrifisering» for å forklare disse nye strømningene i countrysjangeren. Når noe gentrifiseres, er det typisk at de opprinnelige «innbyggerne» skyves ut. I dette tilfellet kan man tenke at de nye artistene og lytterne skyver vekk de mer tradisjonsbundne uttrykkene. Samtidig er det stadig plass til mangfold i sjangeren, understreker Vestby.

Symbolikken rundt cowboyen er der enda.

‒ Det er ikke slik at all countrymusikk som er enkel, landlig og mannssjåvinistisk skyves vekk når nordicana gjør sjangeren hipp, sier han.

‒ Men det kan sette den maskuline countryen litt under press. Det kan være litt vanskeligere for noen drivende dyktige, maskulint orienterte countryband å vinne en Spellemannpris nå enn det var før. Det kan være en konsekvens av gentrifiseringen.

Trendene forskerne observerer er allikevel mer mangfold. Sjangeren «cowboy» finnes ikke lenger, men flere av de tradisjonelle idéene lever videre, også i de nye sjangeruttrykkene.

‒ Symbolikken rundt cowboyen er der enda, sier Solli.

Større bredde

‒ Men sjangerbredden har blitt større, og det er mindre polarisering mellom de forskjellige gruppene enn det var rundt for eksempel årtusenskiftet. Det er ikke det samme behovet for å presisere hva country er og ikke er, hva som er riktig og feil. Nå oppfatter jeg større aksept for at det finnes ulike typer.

Vestby og Solli mener utviklingen av kvinners rolle i countrymusikken kan ses i sammenheng med økende likestilling og mangfold i samfunnet generelt. Videre vil Vestby se mer på de strukturelle forutsetningene, gjennom kulturpolitikken, eventuelle kjønnsforskjeller i møte med offentlige støtteordninger, og hva kvinnebevegelsen kan ha betydd for utviklingen i countryfeltet.

‒ De norske damene i country er en del av et interessant historisk løp, avslutter han.

‒ En ting jeg ser hos flere av dagens kvinnelige artister, er en mer aktivistisk tilnærming. Tekstene kan adressere hvordan det er å være kvinne i dagens samfunn og i musikkbransjen, og artistene samarbeider mer og bygger nettverk med økobedrifter, for eksempel.

‒ Det er nye normer i feltet, som enn så lenge ikke er utforsket i særlig grad. Jeg håper flere vil jobbe med disse problemstillingene. Vi har et dyktig countryfelt, som fortjener oppmerksomhet.