Popartisten Zayn spiller på maskuline idealer med mørk og seksualisert estetikk

Popartisten Zayn spiller på maskuline idealer med mørk og seksualisert estetikk

Kai Arne Hansen har forsket på hvordan maskulinitet kommer til uttrykk hos musikere som Zayn, Lil Nas X, Justin Bieber og The Weeknd.
Mer om Musikk
Zayn endret imaget sitt som soloartist etter at han sluttet i boybandet One Direction. Kai Arne Hansen mener endringene spiller på ideer om hva som er maskulint.

Popmusikken har et sammensatt forhold til kjønn. Artister kan både utfordre og videreføre tradisjonelle kjønnsroller, både gjennom musikk og andre medier.

I boka Pop Masculinities – The Politics of Gender in Twenty-First Century Popular Music har Kai Arne Hansen sett nærmere på hvordan maskulinitet har blitt uttrykt gjennom popmusikken de siste fem årene.

Spiller på ideer om maskulinitet

Inspirasjonen til boka kom da Hansen i 2016 så musikkvideoen til låta «Pillowtalk» av Zayn. Det tidligere One Direction-medlemmet gjorde en tydelig stilendring i denne videoen. Hansen mener endringene spiller på ideer om hva som er maskulint.


‒ Man kan ikke forstå musikk som uavhengig av de sammenhengene den oppstår i og er en del av, mener Kai Arne Hansen. Foto: Høgskolen i Innlandet

‒ Det var hans første utgivelse som soloartist, og jeg ble slått av hvordan imaget hans hadde endret seg etter at han sluttet i boybandet ti måneder tidligere, forteller Hansen.

‒ «Pillowtalk» presenterte en mørk og seksualisert estetikk. Ideer om maskulinitet sto sentralt i denne forvandlingen. Det inspirerte meg til å skrive en forskningsartikkel om hvordan Zayns forvandling ble signalisert gjennom musikalske virkemidler, tekstlige grep, visuelle sjokkeffekter og uttalelser i intervjuer.

Hansen konstaterer at det ligger en viss subjektivitet i hvordan han har valgt materiale, hvilke teoretiske innganger han har brukt, og hvilke tolkninger han har vektlagt. Samtidig håper han at boka leses som balansert og velbegrunnet om et tema med stort rom for tolkninger.

‒ Hovedambisjonen med boka er å belyse de estetiske og beskrivende dimensjonene som knytter popmusikk til bredere kulturelle og sosiale forhold, sier han.

‒ Den kan også leses som en oppfordring til leserne om å reflektere over hvordan deres egne musikkopplevelser formes av idéer om kjønn, og hvordan musikalske uttrykk støtter eller utfordrer dette.

Les også: Maskulinitet er i endring i norsk black metal

Tverrfaglig tilnærming

Artikkelen om Zayn utgjør kapittel to i boka. Hansen ble fascinert av mulighetene som lå i å tilnærme seg de utøvende aspektene ved musikk i lys av bredere kjønnspolitiske forhold. Utgangspunktet er et kritisk blikk på maskulinitet. Siden dette er komplekse problemstillinger, har han arbeidet tverrfaglig og bredt.

Man kan ikke forstå musikk som uavhengig av de sammenhengene den oppstår i og er en del av.

‒ En sentral ambisjon har vært å få fram nyansene i materialet jeg har undersøkt, sier han.

‒ Jeg har kombinert metoder og teoretiske perspektiver fra en rekke ulike fagfelt, som kritisk musikkvitenskap, kjønnsforskning og medievitenskap. Jeg har vært opptatt av hvordan popartister presenteres gjennom sanger, musikkvideoer, sosiale medier og i offentlige sammenhenger, og av hvordan disse artistene og musikken deres mottas av kritikere og publikum.

Formes av ulike aktører

Ved å se på flere aspekter av popmusikken, som videoer og intervjuer, mener Hansen at han kan belyse musikkens forhold til kjønn og identitet på en bedre måte.

‒ Man kan ikke forstå musikk som uavhengig av de sammenhengene den oppstår i og er en del av, mener han.

‒ Vi har en tendens til å se på musikk som et «produkt», men disse produktene er resultatene av menneskelige handlinger, ambisjoner og verdier. En bred inngang er derfor nødvendig for å forstå de sosiale dimensjonene ved musikkutøvelse og -opplevelse.

Mange aktører er med på å forme en artists uttrykk. Management, musikkvideoregissører, kostymedesignere og lydteknikere spiller alle en rolle i hvordan publikum oppfatter artisten. Hansen understreker at det kan være vanskelig å si noe om i hvor stor grad andre aktører medvirker.

‒ Men det er klart at andre enn artistene har en visst påvirkning på hvordan de fremstilles og oppfattes, sier han.

‒ Ikke minst gjelder dette journalister, som gjerne skriver om artister på måter som farger publikums forståelser av «hvem artistene er» og hvordan de opplever musikken.

Popmusikkens rolle i #metoo-bevegelsen

Da #metoo-bevegelsen vokste frem i 2017, fikk menns adferd og maskuline idealer fornyet oppmerksomhet. For Hansen ble det viktig å undersøke popmusikkens rolle og uttrykk i denne sammenhengen.

‒ #Metoo tydeliggjorde behovet for mer forskning på hvordan ideer om maskulinitet forhandles frem og utvikler seg, forklarer han.

‒ Jeg mener populærkulturen er en viktig arena i disse prosessene, fordi artisters representasjoner av identitet både speiler og bidrar til å forme samfunnet. Jeg har hovedsakelig jobbet med materiale fra de siste fem årene, mye fordi diskusjoner om kjønn og identitet endrer seg fort.

Hansen forteller at han har ønsket å kommentere nylige kulturelle utviklinger. Han er også fascinert av det kaotiske ved debattene om kjønnsidentitet.

‒ De siste tiårenes fremskritt innen likestilling og økende aksept for identitetsmangfold ledsages av betydelig konservativ motstand, sier han.

Ulike tilnærminger til maskulinitet

I boka har han valgt å trekke frem fem artister som eksempler. I tillegg til Zayn, har han også viet kapitler til Lil Nas X, Justin Bieber, The Weeknd og Take That. Med utgangspunkt i disse artistene tar Hansen opp en rekke problemstillinger om hvordan popmusikk både kan videreføre og utfordre kjønnsnormer. Han understreker at det finnes utallige artister han kunne brukt som eksempler.

Artister kan styrke maskuliniteten sin gjennom musikalske praksiser oppfattet som troverdige og autentiske – og omvendt.

‒ Utvalget som er gjort tillater meg å utforske ulike koblinger mellom maskulinitet og andre identitetsaspekter, som seksualitet, rase, klasse og alder, forteller han.

‒ Jeg skulle gjerne ha viet mer tid til hvordan kvinnelige eller ikke-binære artister tilnærmer seg maskulinitet. Jeg skriver primært om cismenn for å vise hvordan representasjoner innen popmusikken ofte bidrar til å fremstille maskulinitet som noe som naturlig tilhører menn. Samtidig er jeg også interessert i hvordan menn utfordrer stereotypier og utvider det maskuline repertoaret.

Tokjønnsmodellen hindrer nyanser

I «Pop Masculinities» skriver Hansen mye om dikotomier, altså motsetningspar. Eksempelvis har vi en tendens til å sette femininitet opp mot maskulinitet, og, spesielt i popmusikken, autentisitet mot inautentisitet. Hansen mener en slik måte å tenke på kan være problematisk.

‒ Dikotomier har en tendens til å skjule alt som ikke passer pent og pyntelig inn i én av de to kategoriene. Det begrenser mulighetene for å identifisere og forstå variasjon og nyanser, sier han.

‒ Man kan argumentere for at tokjønnsmodellen og tilhørende idéer om biologiske forskjeller gir lite rom for å utforske mangfoldet av strategier man har for å posisjonere seg i forhold til idéer om kjønn. I boka forsøker jeg å identifisere slike strategier hos både artister og publikum. Slik kan vi forstå hvordan kjønn fungerer i populærkulturen og i samfunnet på både åpenbare og mindre åpenbare måter.

Lytt tilKjønnsavdelingen 14 - Popfeminisme og hiphopmaskulinitet 

Feminisert lavkultur

Historisk har popmusikk ofte blitt sett på som inautentisk og feminisert lavkultur, ifølge Hansen. Dette er ekstra tydelig for boyband som One Direction og tidligere barneartister som Justin Bieber. Enkelte av disse popartistene har senere ønsket å fjerne seg fra disse fordommene.

Dette er artister som av mange regnes som talentløse og styrt av kommersielle interesser, ifølge Hansen.

‒ De som bryter ut av dette formatet har en tendens til å distansere seg fra fortida si, gjerne ved å endre musikkstil eller visuelt uttrykk. Som jeg skriver om i boka blir gjerne musikalsk autentisitet konstruert i relasjon til maskulin autentisitet. Altså, artister kan styrke maskuliniteten sin gjennom musikalske praksiser oppfattet som troverdige og autentiske – og omvendt, utdyper han.

‒ Zayn er et godt eksempel på dette. Forvandlingen hans involverte både en musikalsk dreining mot R&B og omfavnelse av en mørkere og mer seksualisert estetikk. Samtidig kom han med uttalelser i mediene som distanserte ham fra kommersielle motiver og hans fortid i boybandet One Direction; for eksempel at han «ikke kunne være seg selv» i boybandet.

Popmusikkens teater

En annen gruppe Hansen skriver om går tilsynelatende i motsatt retning. Etter storhetstiden på nittitallet, gjorde boybandet Take That et comeback. Siden den tid har både stilen og medlemmene endret seg flere ganger. Først var bandet preget av at de ville følge samtidens trender og forfølge et mer rocka og «autentisk» uttrykk. Men da de i 2017 kom med albumet «Wonderland», lot de til å ha gjort en helomvending: Nå spilte de aktivt på fordommene mot boyband.

Idéen om en «ny maskulinitet» er langt fra ny, og endring i maskuline idealer har blitt tilskrevet ulike verdier av ulike mennesker til ulike tider.

‒ Take That nærmer seg i min tolkning noe som kan kalles «autentisk inautentisitet»: de omfavner og viser frem de sidene ved popmusikken som oppleves som kunstige og teatralske. Slik tar de brodden av anklager om at de «ikke er ekte», forteller Hansen.

‒ Ved å leke med popklisjéer og ekstravagante kostymer, finner de måter å tilpasse seg strømninger i tiden på, innenfor rammene av boyband-formatet. Åpenheten om at popmusikk er et slags teater kan til syvende og sist bli oppfattet som noe positivt, noe som gir dem rom for å utforske ulike maskuline posisjoner.

En ny maskulinitet?

De siste årene har det vært en del snakk om nye maskuline uttrykk i popmusikken. Blant annet har Lil Nas X fått oppmerksomhet som åpent homofil rapper påvirket av countrysjangeren, noe Hansen skriver om i boka. På den annen side spiller disse artistene også på tradisjonelle kjønnsroller, mener han.

‒ Idéen om en «ny maskulinitet» er langt fra ny, og endring i maskuline idealer har blitt tilskrevet ulike verdier av ulike mennesker til ulike tider, forklarer han.

‒ Ofte dreier det seg om stilistiske endringer, som menns bruk av klær eller skjønnhetsprodukter. Men stilistiske endringer i maskulinitet trenger ikke å indikere mer likestilte relasjoner mellom kjønnene eller progressive ideologier. Jeg har undersøkt hvordan popartisters grensesprengende lek med kjønn kan trekke oppmerksomheten bort fra mer problematiske aspekter ved imaget eller musikken deres.

Sex, vold og narkotika

I boka skriver Hansen blant annet om hvordan The Weeknd bruker sex, vold og narkotika for å markere seg som en sårbar artist på utsiden av popmusikkens hovedstrøm. Samtidig spiller disse temaene på en konservativ idé om maskulinitet. Selv om han danser og synger om såre følelser med falsett, gjør den hedonistiske innpakningen at han fremdeles har en klassisk mannsrolle.

Hansen fremhever at det finnes mange kontaktpunkter mellom artist og publikum. I arbeidet med boka har han vært opptatt av hvordan disse legger til rette for ulike opplevelser av artistenes kjønnsidentitet og forståelse av kjønn i bredere forstand. Slik vil han vise at maskulinitet er et sammensatt tema, også i popmusikken.

‒ Gitt at maskuline idealer er under stadig forhandling er det vanskelig – og kanskje ikke spesielt nyttig – å identifisere én «ny maskulinitet», avslutter han.

‒ Samtidig kan man tenke seg at den økte oppmerksomheten «ny maskulinitet» får i den internasjonale pressen indikerer en fornyet interesse for endring av maskuline idealer i dagens samfunn.

Les ogsåCash ga rom for maskulin sårbarhet