«Jeg hører mange tøffe gutter i gangen her, men når døren blir lukket igjen, er det mange som hyler og skriker og har det ikke så bra.»
Det forteller en av informantene i ny studie om helse blant menn i norske fengsler.
– Det som overrasket oss mest, var at helsen deres både blir bedre og verre under soning, forteller Hedda Eik, forsker ved OsloMet.
Det som hjelper de innsatte, som at de får helsehjelp og blir rusfrie, kan også gjøre at gamle traumer og vanskelige følelser kommer opp til overflaten, forteller hun.
Eik er medforfatter på studien og veileder for mastergradsarbeidet til Guro H. Ekholt, som studien bygger på. Ekholt jobber selv som fysioterapeut i et norsk fengsel.
Norge er internasjonalt kjent for humane fengselsforhold og vektlegging av verdig behandling, ifølge forskerne.
Soningen bygger på «normalitetsprinsippet», som betyr at hverdagen i størst mulig grad skal ligne samfunnet utenfor.
- Innsatte har rett til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester på lik linje med andre innbyggere.
- Hvis en innsatt har behov for langvarige og samordnede tjenester, har vedkommende rett til en individuell plan og en koordinator som skal bidra til helhetlig oppfølging, både under og etter soning.
- Regionale helseforetak skal sørge for nødvendige spesialisthelsetjenester. Det gjelder også psykisk helsevern og rusbehandling.
Kilde: Helsedirektoratet
Sårbare fortellinger
Eik forteller at de hadde flere runder med etiske komiteer for å få prosjektet godkjent.
– Å forske i fengsel reiser mange etiske spørsmål. Jeg tror Guros kunnskap om feltet hadde mye å si for at hun fikk tilgang både til forskningsfeltet og til mennenes fortellinger.
Bakgrunnen for studien var at man hittil har begrenset kunnskap om menns helse under soning.
Studien bygger på et lite materiale: Totalt åtte menn ble intervjuet, både i høy- og lavsikkerhetsfengsler.
Eik forteller at det er store forskjeller mellom soningsforholdene i norske fengsler.
– I høysikkerhet er det mer isolasjon og mindre bevegelsesfrihet.
Kroppen og hodet settes på prøve
Flere av informantene beskriver hvordan både kroppen og tankene påvirkes av soningen. For eksempel forteller en av de innsatte, «Mats», om smertene som kommer når han sitter stille:
«Det begynte vel å melde seg ett år før jeg begynte å sone, at det begynte å verke, knakelyder i hofta mi. Og smerter nedover, som isjiasliknende smerter. […] Når jeg går og beveger meg er ikke hofta vond. Det er litt sånn, kan man kalle det litt sånn, stille-rolig smerte. Altså, når jeg blir sittende sånn som jeg sitter nå. Så blir det vondt.”
Det er ikke bare kroppen som merker soningen. «Ole» forteller om hvordan roen og stillheten i fengselet kan bli en psykisk påkjenning.
«Man får tid til å tenke på hva livet har vært til nå. Så begynner man å, ja, analysere. Og da er man i ferd med å føle at nå blir man, nå er jeg i ferd med å bli gal.»
– Man skal være tøff, ha kontroll, kanskje vise fram tatoveringer og muskler.
Helsehjelp skaper nye utfordringer
Mange innsatte har hatt det vanskelig lenge før de havnet i fengsel. En tredjedel var bostedsløse før soning, og seks av ti har hatt rusproblemer, ifølge en studie fra 2015.
Eik og kollegaene la merke til at soning både kan bedre og forverre situasjonen.
– Noe blir bedre: de får hjelp til helsehjelp og avrusning de ellers ikke ville søkt. Mange har levd et flyktig liv uten kontakt med helsevesenet, så det er et stort pluss.
Men det her en tydelig bakside:
– Når de får hjelp til avrusning og livet stopper litt opp, kommer også mer emosjonelle sider frem. Psykiske problemer blir mer tydelige – ensomhet, utenforskap, og det å måtte kjenne på livet slik det faktisk er blitt.
De brytes ned, og bygges opp igjen
Fengselet omslutter hele hverdagen for de innsatte. Forskerne trekker her på sosiologen Erving Goffmans begrep om «total institusjon»:
– Den kjennetegnes ved at livsområder som søvn, fritid og arbeid viskes ut, forklarer Eik.
Bak murene opprettholdes en klar distanse mellom de innsatte og ansatte, legger hun til.
Ved innsettelsen følger en såkalt «krenkelseprosess»:
– Man mister eiendeler og må innordne seg et strengt system med lite valgfrihet.
Gradvis bygges de innsatte opp igjen gjennom et «privilegiesystem».
– Det handler om hva man kan få tilbake, for eksempel helsehjelp og muligheten til å komme seg på beina igjen. Men alt er betinget av at man underordner seg fengselets struktur, sier hun.
Tøffe menn
En barriere for å få bedre helse i fengsel er den hypermaskuline kulturen som preger miljøet.
– Man skal være tøff, ha kontroll, kanskje vise fram tatoveringer og muskler. Følelser skal skjules, og man skal framstå som om man mestrer enhver situasjon. Det finnes variasjoner, men denne formen dominerer sterkt blant de innsatte i fengsel.
– Og dette idealet påvirker helsen?
– Det å ha et tøft ytre gjør det vanskelig å uttrykke behov for hjelp og omsorg, sier Eik og legger til:
– Mange har dårlig helse og kunne hatt god hjelp av psykisk helsehjelp, men i stedet opprettholder de en tøff fasade så godt de kan.
Stort gjennomtrekk
Forskerne beskriver også relasjonene i fengsel som «skjøre». Gjennomtrekk av innsatte gjør det vanskelig å bygge stabile bånd.
– En av de innsatte sa at fengselet er en ansamling av masse folk – noen rolige, men mange med store problemer. Han beskrev det som en «forvokst barnehage» med mye hyling og skriking. Så det kan være ganske krevende å være i det miljøet.
Men de så også tilløp til gode relasjoner, forteller Eik.
En fortalte at han var veldig nedfor, men at en medfange tok kontakt:
«… også med at man har en medfange som banker på døra og sier ‘Ole, får jeg komme inn til deg og prate med deg’. Jeg kjente han ikke. Men han visste navnet mitt tydeligvis. Også sier han: ‘Jeg har med en bok. Den heter Her og nå. Kan ikke du prøve å lese den. Begynne å titte i den. For jeg ser at du er nede og har det tungt. Jeg vil gjerne hjelpe deg.’»
– Det handler om å skape rammer som gir reell mulighet for et godt liv etter løslatelse.
Bør lytte mer til de innsatte
Å lytte til de innsattes fortellinger er viktig, mener Eik.
– Jeg tenker også at det trengs mer forskning, gjerne fra mennenes egne perspektiver. Det kan gi viktig innsikt både i helse og sosialt utenforskap.
– Hvis du kunne endre én ting i systemet, hva ville du begynt med?
– Vi trenger å utvikle mer kunnskap om menns helse i en fengselskontekst, og samtidig styrke innsatsen for rehabilitering. Det handler om å skape rammer som gir reell mulighet for et godt liv etter løslatelse.
Hun legger til:
– Med utgangspunkt i materialet ville jeg sagt enda mer fokusering på helse, særlig psykisk helse. Flere av mennene snakket om hvor viktig det var å ha meningsfulle aktiviteter under soning, som å jobbe eller bevege seg ute i naturen.
Tips til bedre fengselhelse
Stein Egil Kolderup Hervik er førsteamanuensis ved Institutt for friluftsliv, idrett og kroppsøving ved Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Han har forsket på menn i fengsel, og i en studie publisert i 2025 intervjuet han og kollegaer 20 mannlige innsatte ved et norsk lavsikkerhetsfengsel.
– Det er viktig å få fram de innsattes egne perspektiver, for det er de som kjenner utfordringene og som best kan vite hva som faktisk virker, sier Hervik.
I studien peker forskerne på tiltaksområder som kan gjøre fengselet mer helsefremmende, og som henger sammen, som medbestemmelse når det gjelder mat og større bevegelsesfrihet utendørs.
– Selv om fengsler naturlig begrenser frihet, fant vi at for sterk kontroll skaper mistillit, frustrasjon og passivitet. Økt selvbestemmelse, derimot, styrker både tillit og opplevelsen av egenverdi, forteller Hervik:
– Her ligger det selvfølgelig en spenning mellom selvbestemmelse, sikkerhet og straffeelementet. Man må finne en balanse uten at det for eksempel går på bekostning av sikkerheten til de ansatte.
Et helsefremmende fengsel kjennetegnes av gode sosiale relasjoner, tillit og åpen kommunikasjon mellom innsatte og ansatte, mener han.
– Når nye restriksjoner innføres uten forklaring, som overvåkningskameraer i fellesområder, kan fort skape mistillit. Så det er viktig med gjensidig respekt, tydelig informasjon og dialog for å skape tillitt mellom de ansatte og de innsatte.
