– Jeg ville skrive en bok som kan gi døtrene mine energi til å fortsette kampen for likestilling. En kamp moren min kjempet, og som jeg trodde var ved veis ende. Men hvor mye fortsatt gjenstår, dessverre, sier Jørn Øyrehagen Sunde.
Sunde er professor i rettshistorie ved Universitetet i Oslo, men er født, oppvokst og bor på Vestlandet.
Tilknytningen til Vestlandet er også en av grunnene til at han valgte å skrive en historie fra denne landsdelen, nærmere bestemt i nærheten av det som i dag er Odda sentrum: «Dette er og ei kjærleikshistorie knytt til landskap og kultur», som det står i forordet.
Men først og fremst er boka, som tittelen forteller oss, en Forsvarstale for eit vondt menneske.
Hvem var Kari Knutsdatter?
Kari Knutsdatter (1736–1771), som boka handler om, ble dømt og halshogd for fem drap. Hun tok livet av fire av sine nyfødte barn og medvirket til drap på kona til elskeren sin.
– Jeg har befattet meg med 1700-tallets rettshistorie i 30 år. Så alt materialet til boka fantes allerede på pc-n min i form av gamle foredrag, artikler og notater. Historien om Kari Knutsdatter ble skjelettet jeg kunne henge alt dette stoffet på, forteller Sunde.
Rettsdokumentene inneholder aldri beskrivelser av hvordan folk ser ut eller personligheten deres. Heller ikke av samfunnsklasse. Disse opplysningene må man finne andre steder, eller gjette seg til, utdyper professoren.
– Jeg festet meg ved Kari Knutsdatter fordi hun fremsto som gatesmart, sier han.
– Hun forsto utmerket godt effekten av sine handlinger og hva hun skulle si i rettssalen.
Sunde mener man kan gå ut ifra at Kari Knutsdatter måtte jobbe fra hun var åtte år gammel – da døde faren – som tjenestejente og gjeterjente.
– Sannsynligvis utviklet hun en rik fantasi. Noe som var helt nødvendig for å holde ut alt det vonde hun opplevde. Og for å kunne å manøvrere i et samfunn som fattig, og særlig fattig kvinne.
– Kari Knutsdatter hadde en intens motvilje mot sin egen skjebne og kjempet mot den.
Overså kvinnene i rettshistorien
Sunde hadde lyst til å skrive kvinnehistorie. Ideen fikk han av en student.
– Hun spurte meg hvorfor jeg aldri nevnte kvinner når jeg underviste i rettshistorie. Og jeg svarte det jeg trodde var det riktige; at de ikke blir nevnt i kildene, forteller han.
– Men jeg tok jo feil. De finnes i kildene, men man må aktivt gå inn for å se etter dem.
Senere var Sunde veileder for en student som skrev om barnedrap i Hordaland på 16- og 1700-tallet.
– Det åpnet øynene mine for denne delen av rettshistorien, som også Kari Knutsdatter er en del av.
Men hva innebar det å være en kvinne på den tiden Kari Knutsdatter levde? Selv blir ikke Kari kalt kvinne ett eneste sted i rettsdokumentene hvor hun omtales, forteller Sunde.
– Hun ble konsekvent kalt et «kvinnfolk», som betydde en kvinne som har meldt seg ut av samfunnet. En som stjeler, har tatt selvmord, eller som har fått barn utenfor ekteskap – slik Kari hadde, forklarer han.
– Et kvinnfolk er altså en som bryter med grunnleggende samfunnsnormer. Det å være kvinne var noe du gjorde deg fortjent til, ved å oppfylle det som ble forventet av deg; ved å bli én manns kvinne, gifte deg og få barn med ham. Kvinnfolk er derimot en kvinne som er eid av flere menn, derav betegnelsen kvinnfolk.
Sunde viser til at Kari Knutsdatter forklaring på hvorfor hun medvirket til drapet på elskerens kone, var at hun ønsket seg sitt eget hus.
– Bare gjennom å gifte seg kunne hun bli en fri kvinne. Selv om det var med en gammel og utslitt mann, mye eldre enn henne selv.
Skapte seg et rom
Sunde tror Kari Knutsdatter må ha vært svært sjarmerende. Hun fremstår som fantasifull og intelligent i rettsreferatene, ifølge ham. Hun fremstilte seg selv også som en som leste i Bibelen, som var uvanlig for kvinner fra hennes samfunnssjikt.
– Kari Knutsdatter hadde en intens motvilje mot sin egen skjebne og kjempet mot den.
Blant annet ved å manøvrere seg inn i et rom i samfunnet som ga større frihet, sier han.
– For eksempel ved å gi medisinsk hjelp. Noe som var etterspurt i det lille bygdesamfunnet hun var en del av, milevis fra nærmeste by. Hun hadde kunnskap om årelating og legende urter. Antakelig drev hun også med «magi», blant annet for å hjelpe fattige jenter med å bli gift.
Nærhet og avstand
For å forstå forbrytelsene Kari Knutsdatter begikk, må man også forstå mer av samfunnet hun levde i, mener Sunde.
Her er naboene, eller «tunfellesskapet» én nøkkel: Et lite bygdetun hvor husene var bygget tett i tett og hvor alle visste alt om alle.
– I dette fellesskapet har alle oppgaver, med mindre du har falt helt utenfor, sier han og forklarer:
– Alle lever tett på hverandre, fattigjenta lever side om side med odelsgutten. Alle har roller som det er umulig å bryte ut av.
Man samtidig som man lever helt nær hverandre, fantes det også stor avstand – for eksempel når det gjaldt tilgang til muligheter og ressurser.
I samfunnet ellers var det ingen sosial mobilitet. Derfor var det som sagt avgjørende for en kvinne å bli gift, understreker Sunde.
– Det store paradokset er at en kvinne i dette samfunnet må gifte seg for å bli fri, samtidig som dette innebærer at hun blir bundet til sin ektemann.
– Kari Knutsdatter drev med årelating og kanskje drev hun også med magi?
Ble ikke anmeldt
Fordi de levde så tett visste antakeligvis alle som bodde i bygda at Kari Knutsdatter og Ole Larsen var elskere. Det var rett og slett ikke mulig å skjule et forhold et sted hvor man bodde så tett på hverandre. Men de ble likevel ikke anmeldt.
– Det å ha sex utenfor ekteskap var straffbart, men selv om naboene kjente til det som skjedde, ble det ikke nødvendigvis meldt til lensmannen, forteller Sunde.
– Det ble sosialt fordømt, men man ønsket ikke konflikt fordi det var skadelig for harmonien i lokalsamfunnet. Det at man var så avhengige av hverandre, gjorde at man ble konfliktsky. Du kunne mislike folk, men du kunne for eksempel ikke bli uvenn med en person du var avhengig av, for eksempel til årelating.
Trolldom
Sunde beskriver også et samfunn med en sterk tro på magi.
– Det var helt vanlig at hvis noe fælt skjedde, la man skylden på et «vondt» menneske som man dermed diaboliserte, forteller han.
– Hvis den eneste kua di døde, eller du selv fikk akutt mageknip, var det gjerne en plagsom nabo som fikk skylden for å ha brukt magi.
Karis elsker, Ole Larsen, beskyldte i hvert fall Kari Knutsdatter i vitnemålet sitt, for å ha forhekset ham med strømpebåndene sine. Han hevdet det gjorde at han ikke klarte å motstå henne.
– Kari Knutsdatter drev med årelating og kanskje drev hun også med magi? Det var stor etterspørsel etter magiske urter som kunne gjøre unge menn forelsket. Særlig fra fattige ungjenter hvis skjebne sto og falt på om de ble gift eller ikke.
Vendepunktet
Kari Knutsdatter fremstår som en helt annen kvinne første gang hun står for retten enn siste. Første gang, hvor hun ble frikjent for å medvirke på drapet på kona til elskeren, er hun fantasifull og gatesmart. Men i den siste, hvor hun blir stilt til ansvar for barnedrapene, gjør hun helomvending: Hun kunne nektet og gått fri, men hun tilstår alt. Hvorfor, spør Sunde?
Han har en teori:
– Jeg tror hun ønsket at alle som visste hva hun hadde vært gjennom, men som ikke sa fra, skulle føle skyld. Slik skulle alle de som ikke påtok seg den sosiale kostnaden det ville vært å stå opp for henne, en fattigjente gravid under sin stand, få sin straff.
Sunde trekker linjer til Epstein-saken.
– Her gjelder de samme mekanismene som for alle de som visste at Epstein var en overgriper som misbrukte mindreårige kvinner. De sa ikke fra fordi det ville fått store statusmessige og sosiale konsekvenser for dem selv.
– Man kan heller ikke se bort fra at graviditeten kan ha vært et resultat av ufrivillig sex.
«Fødsel i dølgsmål»
– Frem til midten av 1800-tallet ble barnedrap ofte betegnet som «fødsel i dølgsmål», og sett på som et utbredt samfunnsproblem som ble straffet med døden, forteller Maria Antonie Sæther.
Sæther er stipendiat i historie ved NTNU, og har skrevet en artikkel om hvordan straffen for barnedrap endret seg til det mildere på begynnelsen av 1900-tallet. Hun har brukt forarbeidene til straffeloven av 1902 som kilder, og tatt utgangpunkt i seks barnedrapssaker.
– Årsakene til barnedrapene blant kvinnene i sakene jeg så på var – sannsynligvis i likhet med Kari Knutsdatter – fortvilelse og skam over å få barn utenfor ekteskap, sier hun.
– I min artikkel handler det om seks kvinner, fem av dem var ugifte og den sjette hadde blitt forlatt av ektemannen og blitt gravid med en annen mann.
Det var mange ting i spill for de ugifte kvinnene som ble gravide på begynnelsen av 1900-tallet og tidligere, utdyper Sæther.
– I tillegg til skammen som fulgte med å få barn utenfor ekteskap hadde de kanskje ikke midler til å forsørge seg selv og barnet. Ingen av kvinnene jeg skrev om kom fra velstående familier, sier hun.
– Man kan heller ikke se bort fra at graviditeten kan ha vært et resultat av ufrivillig sex.
Lovendringen var resultatet av en generell dreining i samfunnet mot mer sosial og humanistisk tenkning, noe som førte til at kvinnenes rettigheter ble styrket, forteller Sæther.
– Straffeloven av 1902 anerkjente i større grad kvinnenes krevende situasjon, og tok utgangspunkt i at de fysiske og psykiske påkjenningene under og etter fødselen kunne ha medført det de betegnet som en «halvt utilregnelig forfatning», sier hun
– I tillegg fikk barnefaren generelt et større ansvar. Og av de seks rettsakene jeg så på var det bare den gifte kvinnen som fikk ubetinget fengsel, de andre slapp unna med betinget soning utenfor murene.
Stevnet på nytt
Men hvorfor ble Kari Knutsdatter stilt for retten en gang til, når hun først ble frikjent?
– Rett før Ole Larsen skal henrettes, forteller han at han fikk et barn med Kari Knutsdatter. Barnet skal ha dødd etter fødselen, og ifølge Larsen kastet hun det på sjøen, sier Jørn Øyrehagen Sunde.
Grunnen til at han tilstod alt, kan ha vært at han håpet å få syndsforlatelse før han døde, ifølge ham.
Professoren mener barnedrapene var noe Kari Knutsdatter ble presset til å utføre av elskerne sine, og absolutt ikke noe hun gjorde på egen hånd.
– Det gir ikke mening. Hun hadde jo et barn som levde. Så hvorfor lot hun i så fall dette barnet leve, mens hun drepte de andre, spør han.
– Barna Kari Knutsdatter drepte, fikk hun med menn som ville bli skadelidende om de fikk løsunger. Mens sønnen hun lot leve fikk hun med en soldat, og soldater var unntatt straff for barn utenfor ekteskap. Hun drepte altså trolig barna sine fordi hun ble presset til det av elskerne sine, og ikke fordi hun ønsket det.
Så gikk det til slutt som vi vet, allerede før vi åpner boka, Kari Knutsdatter får sin grusomme straff. Først blir hun kløpet med glødende tang, deretter blir hennes høyre hånd hugget av og så hodet, og begge deler tredd på en stake og stilt på retterstedet.
Men, ifølge Sunde, ikke fordi hun var et vondt menneske, men i stor grad fordi hun var kvinne.
