Kan jussen hjelpe oss med å forstå «Hedda Gabler» ?

– Hedda Gabler i Ibsens skuespill med samme navn, brøt moralske normer både sett med samtidens og nåtidens øyne, forteller jurist Lisa Schiøth Wang. 

I en artikkel i Nytt norsk tidsskrift har Wang, sammen med jussprofessor Marit Halvorsen, lest Heddas normbrudd i lys av Straffeloven av 1842. Artikkelen er basert på Wangs masteroppgave.

– Jeg valgte å skrive om Hedda Gabler fordi jeg interesserer meg for rettshistorie og kvinner, men så var oppgaven om Et Dukkehjem allerede tatt. Da falt valget på Hedda Gabler, etter forslag fra veilederen min. 

Et voksende forskningsfelt

Faget «law and literature» er en amerikansk import, som foreløpig ikke er så veldig utbredt i Skandinavia. Men fagfeltet vokser. For eksempel arbeider rettshistoriemiljøet ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo (UiO) med rettslige lesninger av alle Ibsens dramaer, som skal lede til en bokutgivelse under Ibsen-jubileet i 2028, forteller Wang.

– Rett og litteraturfeltet kan ha flere innganger: Juridiske dokumenter kan leses som litteratur, rettssaken kan forstås som et drama, eller man kan interesse seg for hvordan litteratur reguleres rettslig, utdyper hun.

Skjønnlitteratur kan også bidra med perspektiver som juridiske kilder ikke sier noe om, ifølge Wang.

– Litteratur handler om mennesker, og jussens mål er jo nettopp å regulere menneskers liv.

Artikkelforfatterne håper vi kan forstå Ibsens drama bedre, ved å få innsikt i hvordan samtiden regulerte ulike normbrudd. Og at det vil gi en dypere forståelse av de underliggende forutsetningene for stykket, som kanskje har forandret seg i dag. 

Vanskelig å forstå

Mange av de siste oppsetningene av Hedda Gabler har fått lunkne kritikker. Anmelderne har pekt på at stykket, og særlig selvmordet, er vanskelig å forstå for et moderne publikum, forteller Wang. 

– I vår artikkel tester vi om en juridisk lesning kan tilføre den litterære tolkningen noe, sier hun.

– En gjennomgang av de rettsreglene som blir berørt i stykket viser hvilke normer som gjaldt i tiden, og synliggjør hvilke forandringer som har skjedd, eller ikke skjedd, i samfunnet siden da. 

Og det er ikke få rettsregler som blir berørt i Hedda Gabler: Tyveri, ærekrenkelse, fosterfordrivelse, hor, trusler, og medvirkning til selvmord for å nevne noen.

Hatter og pistoler

Stykket begynner i det Hedda Gabler og Jørgen Tesman kommer hjem fra bryllupsreise. Heddas far var general, og hun har liten respekt for sin ektemann som er stipendiat i kulturhistorie. Allerede i første akt fornærmer Hedda Gabler Jørgens tante Julle, ved å late som hun tror tantens hatt er tjenestejentas.

– Denne scenen er det skrevet mye om, sier Wang.

– Det fremgår i stykket at Hedda fornærmer tanten med vilje. Med tanke på hvor tungt strafferegulert ærekrenkelser var på Heddas tid, kan vi utlede at denne typen ydmykelse ble sett svært alvorlig på i samtiden, mye mer enn i dag.

I dag er ikke æreskrenkelse straffbart, men hatefulle ytringer er jo det, påpeker juristen.

I andre akt leker Hedda seg med pistolene sine i hagen og skyter mot Assessor Brack, en venn av ekteparet, idet han kommer på besøk, fortsetter Wang.

– Når det gjelder uforsiktig omgang med våpen er det motsatt – det er straffbart i dag, men var ikke regulert av straffeloven i stykkets samtid, sier hun.

– Samtidig ville nok pistolskuddet Hedda retter mot Brack sannsynligvis være straffbart som trussel både i dag og på Ibsens tid.

Handler Hedda forsettlig?

Et annet normbrudd Hedda begår er å manipulere Eilert Løvborg til å drikke alkohol selv om han har sluttet med det, fortsetter Wang.

Løvborg er Heddas gamle flamme, og kulturhistoriker som Tesman. Han jobber med et manuskript som kan true Tesmans posisjon hvis det blir utgitt.

– Det er ikke et lovbrudd å lokke en tørrlagt alkoholiker til å slutte å drikke, men det er definitivt et normbrudd. På den måten tematiseres det at ikke alt som er umoralsk er straffbart, og at det finnes glidende overganger.

Det samme gjelder når Hedda sikter med pistolen mot Bracks hode, utdyper Wang.

– Denne handlingen kan også leses som et forsøk på kroppsskade. Samtidig er det ofte vanskelig å slå fast hvorvidt Heddas handlinger er forsettlige – og dermed kan være straffbare – og ikke.

Det at Hedda får overtalt Løvborg til å drikke får også fatale konsekvenser. Han ender på fylla med Tesman og Brack, og mister sitt dyrebare manuskript, som Hedda får tak i og etter hvert brenner.

Her er det igjen vanskelig å vite hva som er Heddas forsett, forteller Wang.

– Hedda besitter Løvborgs manuskript, men vi får ikke vite sikkert om det er med hensikt om vinning, slik at det blir et tyveri. Men hun brenner det med vitende vilje, som jo er straffbart, sier hun.

– Deretter gir hun ham en pistol og oppfordrer ham til å bruke den. Siden handlingen i stykket åpner for at pistolskuddet Løvborg døde av ikke ble avfyrt med vilje, vurderte vi dette som forsøk på medvirkning til selvmord. 

Dobbelt drap

Stykket ender med Heddas selvmord, som avstedkommer stykkets mest berømte replikk, fra assessor Brack: «Men, gud sig forbarme – sligt noget gør man da ikke!». Og som kan leses som en kommentar til alt Hedda gjør som ikke passer seg, ifølge artikkelforfatterne. 

– I tillegg er Hedda sannsynligvis gravid, og dermed begår hun dobbelt lovbrudd, sier Wang.

– Hun dreper ikke bare seg selv, men også sitt ufødte barn, noe som i stykkets samtid både var et brudd på straffeloven og sett på som dypt uetisk.

Et annet normbrudd fra Heddas side er dessuten at hun uttrykker at hun ikke vil ha barn, et gjennomgangstema i stykket. På slutten av 1800-tallet ble en slik innstilling hos en kvinne sett på som uhørt, og som noe som faktisk kunne fremprovosere kriminalitet hos kvinner, understreker Wang.

– Hedda tar livet av seg blant annet fordi Assessor Brack truer med å fortelle politiet at det var hun som ga Løvborg pistolen, og dermed bidro til hans død. Med mindre hun blir hans elskerinne. Utenom Hedda, er det altså Brack som begår et av stykkes viktigste normbrudd.

Flere av normbruddene i stykket er muligens ikke straffbare i henhold til loven, men blir likevel sett på som umoralske.

Målet med straffeloven er ikke først og fremst å straffe umoralsk atferd, det er ikke nødvendigvis jussens ansvar.  Et sosialt ansvar hører til den sivile delen av samfunnet, forteller Wang.

– Dette står i forarbeidene til både straffeloven på Heddas tid og i dag, sier hun.

– Men når det gjelder Hedda, virker hun mer redd for sosiale sanksjoner enn for rettslige sanksjoner. Og det er i lys av dette vi mener man kan finne en av nøklene til å forstå Heddas selvmord: Hun vil heller dø enn å tape sosial posisjon og forårsake skandale.

Brøt med kvinnerollen

– Den mest konvensjonelle og utbredte forestillingen om hva det ville si å være en kvinne i Hedda Gablers samtid var at en kvinnes rolle var å være hustru og mor, forteller Lisbeth Pettersen Wærp, professor i nordisk litteratur ved UiT.

– Kvinnens oppgaver og muligheter i livet lå altså i familien og ikke utenfor, ikke i samfunnet. 

Hedda bryter helt klart med dette kvinneidealet, mener Wærp.

– Etter bryllupsreisen konfronteres hun med alles forventning om at hun er blitt gravid – noe alt tyder på – og gir klart uttrykk for at hun avskyr tanken på å skulle bli mor.

Wærp trekker frem flere mulige årsaker til Heddas normbrudd:

– Klasseaspektet, for eksempel, og oppdragelsen. Hun er oppdratt av sin far, general Gabler, og har noen svevende romantiske idealer om mannlig heroisme og skjønnhet, utdyper professoren. 

– Det at hun slett ikke elsker Jørgen Tesman, og rett og slett forakter ham for hans intellektuelle middelmådighet, gjør det selvsagt ikke lettere å forsone seg med rollen som hustru og mor i familien Tesman. Den blir snarere et truende fengsel. 

Et ikke usannsynlig selvmord

– Er du enig i at Hedda-karakteren, og særlig at hun tar selvmord, er vanskelig å forstå for en moderne leser? 

– Hvis man leser dramaet som uttrykk for den tiden det ble til under og handler om, gir selvmordet mening, sier Wærp.

– Det som gradvis blir avslørt er hvordan Hedda sakte, men sikkert fanges inn i alt det hun avskyr og som for henne utgjør et uutholdelig liv. Og ikke bare livet i den Tesmanske familie, men også som assessor Bracks elskerinne. 

For en moderne teatertilskuer er svaret et annet, mener Wærp.

– Hvis tiden i dramaets univers åpnes opp mot vår egen tid, vil vi nok tenke at Hedda som kvinne anno 2026 har mange andre muligheter i livet enn å bli hos en ektemann hun verken elsker eller begjærer. Og som hun i tillegg ser ned på. 

Wærp viser til Wang og Halvorsens artikkel, som peker på at Hedda sannsynligvis har gjort seg skyldig i forsøk til medvirkning til Løvborgs selvmord.

Hedda av i dag kan velge å forlate Tesman, men vil kanskje kunne innhentes av dagens straffelov, sier hun.

– For heller ikke i 2026 kan hun gjøre noe med det andre problemet, nemlig assessor Brack. Han vet noe om henne som det er farlig for henne at kommer ut, og som han har holdt tilbake overfor politiet. Dette bruker han til å presse henne til et seksuelt forhold. 

– I valget mellom disse framtidsutsiktene – sexslave versus lengre fengselstraff – er vel ikke selvmordet utenkelig, selv om det heller ikke er sannsynlig.

Ulike lesninger 

Hedda-karakteren ble forsvart av mange kvinnelige feminister i tiden da stykket ble skrevet, mens mange mannlige kritikere avfeiet henne som et utroverdig monster, forteller Lisa Schøith Wang.

Kjente kvinnesakskvinner som Hanna Butenschøn (1851–1928) og Ragna Nielsen (1845–1924) pekte blant annet på at Hedda Gabler befinner seg i en umulig situasjon: Hun er tvunget til å inngå et giftemål hun ikke ønsket fordi hun som en kvinne av sin tid og sosiale klasse ikke kan forsørge seg selv. 

– Nielsen fremhevet at det var fornuftsekteskapet som var den virkelige forbrytelsen i stykket, sier juristen. 

– Hvis man leser loven, ser man at kvinner fikk rett til særeie i 1888, slik at de kunne råde over sin egen inntekt og eiendom, selv om de var gift. Men selv om lovendringen styrket kvinners økonomiske rettigheter, førte det ikke til at kvinner som Hedda løp ut i arbeidslivet. 

Først i 1927 fikk kvinner råderett over felleseiet i ekteskapet.

Nettopp dette, hvordan historiske lover ikke nødvendigvis gir oss hele bildet av hvordan det var, kan andre ikke-juridiske dokumenter lære oss mer om, mener Wang

– Forskningen på kvinnehistorie har for eksempel vist at kvinner i praksis drev med både handel og håndverk, selv om Christian V’s Norske Lov i stor grad stengte for dette formelt sett. Og denne kunnskapen er hentet fra andre kilder enn lovtekster, som skattelister, rettsprotokoller og borgerbøker, forteller hun.

– Det er interessant å se at den skrevne loven ikke alltid gjenspeiles i det praktiske liv.