Kjærlighetsbrevene deres utfordret kvinnerollen

«Tak for denne Stund du sjenket meg igaar. Tak for dette lille første Blad – Tak fordi du er til, og fordi du vil bære mit Liv og min Smerte!» Dette skrev Camilla Wergeland i et brev til Jonas Collett, som hun var hemmelig forlovet med, 1. april 1839.

 Er brevet som litteratur og kilde til forfattere og forfatterskap på vei ut, spør litteraturforsker Tone Selboe. 

Selboe er professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, og har skrevet boka Kjærlighetsbrev, som kom ut våren 2023. I boka tar hun for seg brev skrevet av Camilla Collett (1813–1895), Amalie Skram (1846–1905), Karen Blixen (1885–1962) og Bodil Cappelen (1930–) til (og om) mennene de elsket.

Har litterær verdi

– Bakgrunnen for boka er at brevformen er i ferd med å endres, og kanskje dø helt ut. Dessuten er det forsket nokså lite på kjærlighetsbrev fra før, i hvert fall i norsk sammenheng.

Selboe har også tidligere forsket på og skrevet om Camilla Collett og Karen Blixen, men ikke arbeidet med brevene deres før.

– Grunnen til at jeg valgte akkurat disse brevene, er at de er fantastisk litteratur i seg selv. I tillegg kjente jeg noen av forfatterskapene godt fra før, forklarer hun. 

– Kjærlighetsbrevene jeg har valgt ut i boka, er skrevet av unge kvinner i perioden 1830-tallet og frem til 1975. I tillegg er samtlige av dem allerede redigert og utgitt i bokform.

Ifølge litteraturprofessoren er brev både ferskvare og tekster for evigheten. 

– De fremstår som romaner om livene til kvinnene og mennene som skrev dem. Og selv om historien ikke er synlig for brevskriverne idet de skriver – de vet jo ikke hvordan det kommer til å ende – så omtaler noen av dem også selv brevene som romaner, sier hun. 

– Ta for eksempel Camilla Collett, eller Wergeland som hun fortsatt het da hun skrev kjærlighetsbrev til Jonas Collett. Hun tok vare på alt hun skrev, både dagbøker og brev, åpenbart med tanke på å gi dem ut. 

Camilla Collett var fast bestemt på å bli forfatter og som ung øvde hun seg ved å skrive brev til venninnen Emilie Diriks. Senere i livet ble brevskrivingen en inntektskilde for Collett, blant annet skrev hun reisebrev fra Europa til norske aviser og blader. 

– Også Amalie og Erik Skram tenkte nok på at brevene deres skulle utgis, sier Selboe.

– Ettersom brevene er utgitt i bokform, leser vi dem som litteratur, eller som noe midt mellom livet og litteraturen. Brev er en spennende form som er preget både av muntlige og skriftlige kilder.

Speiler samtiden

Det var også et poeng for Selboe å velge brev som setter sjangeren i et historisk perspektiv.

– Collett og Skram tilhører to forskjellige historiske epoker. Collett skrev og levde i romantikken, mens Skrams forfatterskap tilhører realismen, sier Selboe.

– Det er interessant å se hvor mye brevene endrer seg fra Camilla Collett til Amalie Skram. På tross av at de ble født med bare noen tiårs mellomrom, påpeker hun.

Fysisk begjær er unevnelig for Camilla og Jonas Collett, men et sentralt tema i brevene mellom Amalie og Erik Skram.

Det kommer for eksempel til syne i hvordan begjær, kropp og seksualitet blir omtalt i brevene, som i disse linjene Amalie skriver til Erik: «Kan du ikke mærke på min breve hvorledes mit blod banker i jubel over dig og den elskov du har kaldt tillive hos mig. Du er en tussegut som slet ikke forstår den vidunderets hemmelighed, som har gjort mig splinterny, helt til en anden end den kolde sphinx jeg før var».

– Fysisk begjær er unevnelig for Camilla og Jonas Collett, men et sentralt tema i brevene mellom Amalie og Erik Skram.

Dette er bare ett av flere eksempler på hvordan kjærlighetsbrevene gjenspeiler tiden de ble skrevet i, forteller Selboe.

– De spørsmålene de to kvinnene reiser i brevene sine, om kvinners og ekteskapets rolle, reflekterer debatter som var sentrale i deres egen samtid.

Det kanskje viktigste temaet i brevene mellom Amalie og Erik er sjalusi.

– Erik har en kjæreste når de møtes, noe som sjokkerer Amalie og gjør henne voldsomt sjalu. I tillegg fortsatte han å ha henne som elskerinne den første tiden etter at han traff Amalie. Det begrunner han med at han som mann trengte å tilfredsstille sitt fysiske begjær, forteller Selboe.

– Amalie var på sin side var skadet av sitt første ekteskap med en langt eldre mann, og hadde derfor et vanskelig forhold til seksualitet da hun traff Erik. 

Bryter med normene

Alle kvinnene i boka er unike, og bryter med kvinnerollen i sin egen samtid, forteller Selboe. 

– Karen Blixen og Bodil Cappelens brev tilhører en annen tid, men de skiller seg også fra Collett og Skrams brev i formen, påpeker Selboe. 

– Karen Blixens brev handler om kjærligheten til Denis Finch Hatton, en britisk storviltjeger som hun treffer mens hun bor i Øst-Afrika. Men hun skriver ikke til ham, men om ham, i brev til broren sin. Og brevene mellom Bodil Cappelen og Olav H. Hauge er spesielle fordi de begynte å skrive til hverandre før de møttes.

Blixen bearbeider samtidens syn på ekteskap og på forholdet mellom kjærlighet og vennskap i sine brev, forteller Selboe. 

– Hun reflekterer rundt hva som skjer med kjærligheten når ekteskapet så lett kan oppløses. For henne var vennskapet viktigere enn den erotiske kjærligheten. 

Blixen drev en stor kaffefarm i Øst-Afrika alene etter at hun og mannen ble skilt. 

– Selv om hun uten tvil var del av det kolonialistiske prosjektet i Afrika i første del av 1900-tallet, var hun uvanlig for sin tid. Hun var sterkt knyttet til de menneskene som arbeidet for henne og startet blant annet skole for barna på farmen.

I telefonens tidsalder

I brevene mellom Cappelen og Hauge nærmer vi oss nåtiden. Cappelen skriver til Hauge fordi hun har lest en diktsamling han har skrevet, og det blir begynnelsen på en fire år lang brevveksling mellom dem. På 1970-tallet hadde jo de fleste mennesker telefon, men ikke Olav H. Hauge, så de holder seg til brevskrivingen. 

– Brevene mellom Hauge og Cappelen er dessuten interessante i det at kjærligheten nærmest blir et resultat av brevene og ikke omvendt.

Brevet var den muligheten kvinnene hadde til å uttrykke seg innenfor en ramme som var akseptert. 

Cappelen og Hauge blir kjent gjennom brevene, og det kommer tydelig frem at det å skrive har en verdi i seg selv for dem begge, forteller Selboe. 

– Cappelen kaller seg selv en «brevroman», noe som viser at hun var mer åpenhjertig enn ham, og knytter brevskrivingen til sin egen livshistorie. Hauge på sin side støtter seg ofte på andre diktere når han skal si noe privat.

Intimt, men ikke privat

Alle brevene i boka danner tydelige historier og er gode eksempler på sjangeren kjærlighetsbrev, mener Selboe. 

– Brevene er spontane, men også smittet av det litterære. De er intime og private, men samtidig likner de på annen kjærlighetsdiktning i måten å uttrykke følelser på.

Selboe henviser til den franske litteraturteoretikeren Roland Barthes som har skrevet om kjærlighetsspråket i brev og diktning.

– Barthes sammenlikner kjærlighetslitteraturen og kjærlighetsbrevet ved å trekke frem faste figurer som dukker opp i begge typen tekster. For eksempel «det første møtet», «kjærlighetserklæringen», savn og sjalusi, sier hun.

Det som kjennetegner forelskelsen på tvers av personer og tidsepoker er forbløffende likt, påpeker Selboe.

– Rødmingen, svettingen, lengselen, hjertebanken og det at man knytter det til et du. En del av det å skrive kjærlighetsbrev handler dessuten om å få klarhet i sine egne følelser, utdyper hun.

– Dette er fellestrekk ved alle brevene i min bok også. De sirkler rundt vanskeligheter med å få til et forhold, om det å leve sammen. Dette er brev som fortjener mer oppmerksomhet. Enkelte er helt fantastiske.

Et eget rom

Selboe påpeker at brevformen som uttrykksform har vært særlig egnet for kvinner og visert at Camilla Collett, Amalie Skram og Karen Blixen tilhørte en tid med sterke begrensninger knyttet til det å være kvinne. 

Brevene ble dessuten lest opp for familie og venne, og var derfor bare delvis private.

– Brevet var den muligheten kvinnene hadde til å uttrykke seg innenfor en ramme som var akseptert. Dermed blir det å skrive brev et sted og et rom der de trygt kan uttrykke seg fritt om kjærlighet, seksualitet og vennskap, sier hun. 

– Og dermed får vi, som ettertidens lesere, en unik tilgang til portretter av disse kunstnerne som unge kvinner. Mye av det de skriver om i brevene sine finner vi igjen i senere litterære verker.

Populær sjanger

– Brev var en populær sjanger på 1800-tallet. Alle skrev, både menn og kvinner, sier Christine Hamm. 

Hamm er professor i litteratur ved Universitetet i Bergen og aktuell med en nylig anmeldelse av Selboes bok i Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift. 

– Men man kan si at brevskriving var viktigere for kvinner fordi de ikke hadde andre muligheter til å uttrykke seg. I brev kunne de sette ord på det de følte og tenkte, sier hun.

– Å skrive brev fungerte derfor som en bevisstgjøringsprosess i mange unge kvinners liv. Mennene hadde andre arenaer å uttrykke seg, mens kvinnene, i tråd med tidens ideal, helst skulle tie.

Det var tabubelagt for kvinner å heve sin røst, mens brevene var en privat arena, og derfor et sted hvor de kunne uttrykke seg fritt og diskutere ting de ikke kunne skrive om i offentligheten, mener Hamm.

– Brevene ble dessuten lest opp for familie og venner, og var derfor bare delvis private. Skram for eksempel, ga klare beskjeder i brevene til ektemannen hva han kunne dele med andre og ikke, forteller hun.

– Ekteparet Skram var jo heller ikke hvem som helst. Man kan derfor se for seg at Erik leste brevene fra Amalie høyt for forfattervennene sine. På den måten ble brevene en del av den offentlige debatten.

En langsom form

Boken min er også en form for elegi, eller erindringsarbeid, over en form som er i ferd med å forsvinne, forteller Tone Selboe.

– Kjærestepar skriver til hverandre i dag også. Men det er verdt å tenke på hva som vil skje med dagens elektroniske utveksling. Vil det bli bevart for ettertiden, spør hun.

– Det er særlig tidsaspektet som er annerledes. Den langsomme formen. Selv om leveringen av brev gikk raskere den gang enn nå, i store byer ble brevene båret ut flere ganger om dagen. Men de fleste av brevskriverne jeg skriver om bodde langt fra hverandre, så de måtte være tålmodige. Tempoet var et helt annet enn i dagens elektroniske utvekslinger