Forsker på krigsbarnas historier

– Hva skriver du om i doktorgraden din?

– Jeg skriver om krigsbarn i Norge, Danmark og Kosovo: Krigsbarn av norske og danske mødre, med fedre som var soldater for Tyskland under andre verdenskrig, og krigsbarn som ble født som et resultat av krigsvoldtekt i Kosovo på 1990-tallet, forteller Johanne Rokke Elvebakken.

Tre generasjoner krigsbarn

Doktorgraden hennes er del av forskningsprosjektet EuroWARCHILD som handler om behovene og rettighetene til tre generasjoner av krigsbarn i Europa. Elvebakken forklarer at krigsbarn er barn unnfanget som et resultat av en væpnet konflikt. Barna har ofte en lokal mor og en far som er soldat, og blir derfor av noen forstått som barn av fienden. 

– Gjennom intervjuer med de norske og danske krigsbarna, i tillegg til intervjuer med andre forskere, sivilsamfunnsorganisasjoner og journalister, prøver jeg å undersøke hvordan disse barna, som nå er godt voksne, selv har mobilisert. Hvordan de har fortalt sin egen historie og fått sine perspektiver frem i offentligheten.  

– Krigsbarna i Kosovo er et resultat av krigsvoldtekt, noe som jo er veldig kjønna del av en krig. 

Elvebakken har også intervjuet sivilsamfunnsorganisasjoner i Kosovo som jobber med ofre for konfliktrelatert seksuell vold. 

– Vi vet at det finnes krigsbarn i Kosovo, men ingen har fortalt historien sin ennå. Jeg lurer derfor på hvordan det går med dem og hvordan de blir forstått av storsamfunnet. 

– Jeg lurer også på hvorfor disse barna blir holdt hemmelig. 

Det handler også om Norge

– Hvorfor valgte du å skrive om akkurat dette?

– Jeg har tidligere studert og jobbet med de kjønna dimensjonene av krig og FNs arbeid for kvinner, fred og sikkerhet. 

Da Elvebakken hørte om EuroWARCHILD-prosjektet bestemte hun seg for å søke, siden det knyttet sammen mange av interessene hennes. 

– Jeg er opptatt av krigsbarn fordi de befinner seg liksom midt mellom noe, de befinner seg på flere sider av en konflikt. 

– I tillegg likte jeg at det handler om Norge. Det er interessant å studere vår egen krigshistorie, og hvordan vi selv har behandlet en del av befolkningen, i stedet for å alltid se utover når vi snakker om krig. 

– Er det noe som har overrasket deg så langt?

– Jeg er selv født på 1990-tallet, og oppvokst i en tid hvor vi har sympati med krigsbarna fra andre verdenskrig. Blant annet kom den norske staten med en offentlig unnskyldning til disse barna i 2003. Det som har overrasket meg er derfor omfanget av den dårlige behandlingen de ble utsatt for både under krigen, og i årene etterpå. 

Elvebakken forteller blant annet om at hun i arbeidet med jobbsøknaden lærte om Statens interneringsleir for kvinner på Hovedøya i Oslofjorden. 

– Dit ble krigsbarna og deres mødre sendt, ufrivillig. Staten påstod de var redd for at mødrene skulle spre kjønnssykdommer. 

Kjønn og konflikt

– Hvilke kjønnsperspektiver bruker du i forskningen din?

– Jeg har bakgrunn i internasjonale relasjoner, og har dermed studert mye tradisjonell sikkerhetsteori. 

Elvebakken forteller at i denne tradisjonen står realismen sentralt, forståelsen av at verden består av et internasjonalt anarki uten lover og regler. Hver stat er derfor ansvarlig for seg selv og egen sikkerhet. 

– Jeg husker derfor veldig godt første gang jeg lærte om kjønnsperspektiver. Disse perspektivene stilte spørsmål jeg var interessert i, og som ikke ble stilt av andre teoretikere jeg hadde lært om tidligere. 

– Vi leste blant annet Cynthia Enloe, som skriver om hvordan det internasjonale systemet, verdensøkonomien og konflikter er kjønna. Og, Mary Kaldor, som skriver om gamle og nye kriger, om hvordan krigens karakter har endret seg. 

Elvebakken forteller at i doktorgradsprosjektet spiller kjønn en viktig rolle for hvordan disse krigsbarna har blitt til. 

– Krigsbarna i Kosovo er et resultat av krigsvoldtekt, noe som jo er veldig kjønna del av en krig. Det at barn blir født som et resultat av denne volden har ikke fått mye oppmerksomhet.

«Har vi ikke kommet lenger!» 

– Er det noen kjønnsperspektiver du synes blir for lite brukt?

– Når jeg deltar på konferanser og internasjonale toppmøter utenfor akademia kan jeg ofte dra meg i håret, og tenke «Har vi ikke kommet lenger!». Men når jeg snakker med forskere som har vært med lenger enn meg forteller de om en stor forbedring. 

– Det går ikke an å poengtere nok hvor ødeleggende det er for barn å leve i krig og konflikt.

Elvebakken forteller at det alltid er kjønnsperspektiver til stede på forskningskonferansene hun drar på. 

– Samtidig kunne det alltid vært mer. 

– De siste årene har vi sett store tilbakeslag mot likestillings- og rettighetsarbeid internasjonalt, og det bekymrer meg. 

Elvebakken hevder problemet ikke nødvendigvis er at det ikke finnes konfliktforskning med kjønnsperspektiver, men at den må tas i bruk også utenfor akademia. 

– Det kan ofte være mye oppmerksomhet rundt store navn, men det finnes så mange flinke unge forskere. Media må tørre å sitere ukjente akademikere som kommer med nye perspektiver. 

Tenker godt på løpetur

– Hvor tenker du best?

– Jeg kunne ønske jeg kunne si kontoret! Men, nei, det er nok når jeg løper eller går tur. Da får jeg et større overblikk, i stedet for å sitte å pirke i detaljer. I tillegg hjelper det med litt drahjelp fra endorfinene. 

Elvebakken forteller også at hun tenker godt når hun leser noe spennende. 

– Hvilken bok har flest eselører?

– Jeg, som mange i min generasjon, leser mest digitalt. Jeg skulle gjerne hatt en imponerende bokhylle, sånn som akademikerne som er litt eldre enn meg. Men jeg har lest mye i The Oxford Handbook of Women, Peace, and Security. Det er et oppslagsverk med oversikt over mange temaer innenfor fagfeltet jeg jobber med. 

– Hva er det vanskeligste på feltet?

– Jeg forsker jo på helt forferdelig ting. Det går ikke an å poengtere nok hvor ødeleggende det er for barn å leve i krig og konflikt. Jeg synes derfor det er krevende å finne en måte å skrive om dette på; å balansere det menneskelige med akademiske standarder og skrivestil.

– Kommer forskningen din til å forandre verden?

– Jeg tenker nok ikke at min forskning alene kommer til å forandre verden. Men jeg tenker det er kjempeviktig at det finnes konfliktforskere som forsker på sivilbefolkningen og de menneskelige siden av krig. Så, ja!