– Kvinner har alltid blitt hardt rammet av krig og konflikt, men veldig lenge var de så å si fraværende i internasjonal politikk, krig og konfliktløsning.
Det sier seniorforsker Jenny Lorentzen, i intervju med Kildens nyhetsmagasin tidlig i januar. Hun har sammen med kolleger ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og amerikanske Stimson Center skrevet rapporten «Women, Peace and Security in MONUSCO».
Rapporten er en gjennomgang av hvordan rammeverket «kvinner, fred og sikkerhet» har bidratt til å gi kvinner medbestemmelse og løfte kjønnsperspektiver i FNs fredsoperasjon i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo), som går under navnet Monusco.
Vektlegger kjønnet og seksuell vold
Den første resolusjonen om kvinner, fred og sikkerhet ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd i 2000. Siden har det kommet flere resolusjoner, som slår fast at kvinner skal bli inkludert og hørt når FN involverer seg i konflikter, og at fredsoperasjoner særlig skal fokusere på kjønnet og seksuell vold.
Dette har stått på bestillingen også når FN gjennom Monusco nå har vært til stede i DR Kongo siden 2010. Hvor godt Monusco har levert avhenger imidlertid av hvor høyt man legger lista.
– Er det egentlig Monuscos jobb å skape likestilling i det kongolesiske samfunnet? For å ta stilling til dette er det viktig å huske at det ansvaret er delt med vertslandet. Det har også skjedd mye positivt selv om de svært ambisiøse målene åpenbart ikke er nådd, sier Lorentzen.
Det råder ingen tvil om at kvinner i DR Kongo ikke bare mangler likestilling. De er også langt unna å få oppfylt helt grunnleggende menneskerettigheter. Over halvparten av kvinnene i landet har opplevd vold i nære relasjoner. Voldtekt er i tillegg vanlig praksis både blant de mange opprørsgruppene og i regjeringshæren.
I 2018 fikk den kongolesiske legen Denis Mukwege Nobels fredspris for sitt arbeid mot menneskehandel og voldtekt som våpen. I forbindelse med det meldte NRK at sykehuset han jobbet ved årlig fikk inn 3.600 kvinner og barn utsatt for voldtekt, og at en tredjedel av disse var så skadet at de trengte kirurgiske inngrep.
Ikke bra, men bedre
– Hvordan har FN-tilstedeværelsen bedret situasjonen for kvinnene i DR Kongo?
– FN bruker mye ressurser på å hjelpe opprørssoldater tilbake til det sivile liv, blant annet med yrkesopplæring og økonomisk støtte. Lenge var disse tilbudene kun tilpasset menn, og kvinner som hadde deltatt i opprørsbevegelser endte ofte i prostitusjon. Nå er kvinnelige perspektiver mye bedre ivaretatt i disse prosessene, sier Lorentzen.
– Monusco og liknende operasjoner har begynt å jobbe mer med kvinners deltakelse i fredsprosesser, både internt i organisasjonen og i landene hvor FN har fredsoperasjoner.
Monusco har også bidratt til nettverk av lokale kvinner som jobber med å mekle og løse konflikt i sine lokalsamfunn. Operasjonen har også støttet initiativer mot diskriminerende pressedekning og iverksatt tiltak for å bygge mer positive former for maskulinitet blant kongolesiske menn.
– Det løser ikke problemene DR Kongo har med vold eller kvinneundertrykking, men det er noen av mange mindre forbedringer Monusco har fått til, sier Lorentzen.
I rapporten kommer det dessuten fram at Monusco har tatt effektive grep for å sørge for at organisasjonen jobber bedre med likestilling og representasjon internt. En viktig del av kvinner, fred og sikkerhet-agendaen er nettopp at kvinner skal være aktive deltakere, og ikke bare ofre som trenger beskyttelse.
– Det er en generell utvikling at Monusco og liknende operasjoner har begynt å jobbe mer med kvinners deltakelse i fredsprosesser, både internt i organisasjonen og i landene hvor FN har fredsoperasjoner.
Lokal misnøye
I skrivende stund er Monusco i ferd med å trekke seg ut av Kongo, etter at den kongolesiske staten i 2023 slo fast at operasjonen ikke lenger er ønsket i landet. En av årsakene til dette er lokal misnøye med FN-operasjonen, og en oppfatning av at Monusco ikke makter å beskytte sivilbefolkningen mot væpnede opprørsgrupper.
At lokalbefolkningen er skuffet er kanskje ikke så rart, gitt stadige angrep og erobringer fra grupperinger som M23 (støttet av nabolandet Rwanda), ADF (alliert med IS), samt et stort antall større og mindre voldelige grupper fra inn- og utland.
Den nåværende situasjonen følger en tragisk historie om brutal kolonisering, diktatur og borgerkrig, som strekker seg over hundre år tilbake i tid.
– Det er forståelig at mange i Kongo opplever at Monusco ikke leverer, for det blir jo ikke fred; ting blir ikke særlig bedre. Men Monusco må utføre sitt mandat i samarbeid med den kongolesiske staten, som er veldig svak, sier Lorentzen.
Ikke uvanlig kritikk
Hun forklarer at Monusco som fredsoperasjon har forsøkt å unngå å bli en aktivt stridende part i konflikten, og at dette har irritert den kongolesiske regjeringshæren. Samtidig oppfatter de mange opprørsgruppene Monusco som en alliert av staten, hvilket gjør tilværelsen utrygg for både militært og sivilt FN-personell.
Det er ikke uvanlig at fredsoperasjoner som Monusco får kritikk for å love mer enn de kan holde og at de ikke har gode nok planer for når og hvordan de skal trekke seg ut. Det finnes også de som mener FN-operasjonenes prioriteringer ikke nødvendigvis er til vertslandets beste.
– Noen hevder at man legger for mye vekt på å gjennomføre demokratiske valg, som vestlige land ser på som svært betydningsfullt. I Kongo, for eksempel, kan man se for seg at det hadde vært bedre å bruke ressursene på lokal konfliktløsning, sier Lorentzen.
Lover gull og juletrær
Fredsoperasjoner handler ikke lenger bare om fred, forklarer Lorentzen. I økende grad skal FN også bygge demokrati, fremme likestilling og på andre måter bidra til utvikling i vertslandet.
– Noen kaller det et juletremandat, når slike operasjoner skal utføre veldig mange oppgaver innen flere forskjellige sektorer. De har militære tropper som skal sikre freden, politibidrag som skal lære opp lokalt politi og ivareta lov og orden, og sivile aktører som jobber med demokrati, likestilling og liknende, sier Lorentzen.
– For å lykkes i fredsarbeidet var det avgjørende å bygge tillit hos de forskjellige aktørene.
I utgangspunktet høres dette ut som framskritt; fred er ikke bare fravær av kuler og granater, men alternative måter å løse konflikter på, og å bygge samfunnsstrukturer som kan ivareta de mange ofrene etter voldelige konflikter. Men store vyer hjelper lite hvis de ikke følges av handling.
– FNs sikkerhetsråd gir stadig større mandater og lover mer og mer, men følger ikke alltid opp med tilstrekkelige ressurser. Verken i form av penger eller nok personell på bakken og andre mer håndfaste ressurser.
Må ivareta tilliten
Rapporten er del av det NUPI-initierte nettverket EPON, som jobber med å vurdere hvor virkningsfulle fredsoperasjoner er. Dette er den første EPON-rapporten som hovedsakelig fokuserer på kvinner, fred og sikkerhet.
FN-operasjoner er avhengig av gode samarbeidsrelasjoner med vertslandet for å kunne gjennomføre arbeidet de er satt til å gjøre. Lorentzen forteller at i sammenhenger der dette er under press kan de bli opptatt av å ivareta omdømmet sitt og dermed i noen grad begrense innsynsmuligheter for utenforstående. På grunn av EPONs gode rykte og nytteverdi for FN opplevde Lorentzen og de andre forskerne likevel å få god tilgang.
– Vi må ta vare på tilliten vi får samtidig som vi tør å være kritiske, og det synes jeg vi får til her. Det er viktig at aktører som FN tør å bli kikket i kortene, og når vi retter oppmerksomhet mot noe som ikke fungerer så godt, kan det også gagne FNs arbeid, sier hun.
Svakhet ved rapporten
I tillegg til å analysere dokumenter fra Sikkerhetsrådet, Monusco og det øvrige FN-systemet, bygger rapporten på intervjuer med personer som jobber med kjønn i FN og Monusco, både fra hovedkvarteret i New York og på bakken i DR Kongo. Disse intervjuene ble gjennomført i 2021, og dette har satt sitt preg på rapporten.
– Man må være forberedt på å stå på en del ekstra hvis man vil at kvinner skal inkluderes i fredsarbeidet på en god måte.
– Her kommer både funksjonærer, politi og sivile bistandsarbeidere til orde, men hvor er de kongolesiske kvinnene?
– Det er en åpenbar svakhet ved denne rapporten: De som påvirkes aller mest av hvordan dette arbeidet går er ikke representert, sier Lorentzen.
– Vanligvis gjør man feltarbeid i forbindelse med slike studier, men på grunn av pandemien ble alle intervjuene gjort digitalt, og dermed kom ikke de lokale til orde. Heldigvis finnes det andre forskningsprosjekter som fokuserer på hvordan lokalbefolkning oppfatter slike operasjoner, sier Lorentzen.
Kjenner seg igjen
Ingebjørg Finnbakk er tidligere ansatt i Monusco, og jobbet i felt i DR Kongo fra 2016 til 2019. Da jobbet hun hovedsakelig i provinsen Ituri, men hun har også bodd i Goma, byen som nylig ble erobret av den Rwanda-støttede militsen M23. Nå jobber hun som rådgiver i Noref (Senter for internasjonal konfliktløsning).
Finnbakk kjenner seg igjen i det Lorentzen forteller om at Monusco har vært under press fra både den kongolesiske staten og opprørsgrupper. Disse hevder henholdsvis at Monusco gjør for lite og for mye for å støtte regjeringshæren i kamp mot opprørsgruppene.
– For å lykkes i fredsarbeidet var det avgjørende å bygge tillit hos de forskjellige aktørene. Ikke bare til Monusco, men også til seg selv som representant for Monusco, sier hun.
– Da kan man få med opprørsgruppene på at Monusco kan være upartisk, og få myndighetene til å forstå at Monusco må holde seg til visse standarder.
I tillegg til dette har man sivilbefolkningen, som ofte har store forventninger til Monusco, og blir skuffet av manglende framgang.
– Hva tenker du om demonstrasjonene som har vært mot Monusco den siste tiden?
– Det første som skjer når noe går galt i et område Monusco er til stede i, er at lokalbefolkningen demonstrerer mot Monusco. Det kan imidlertid handle vel så mye om at det er trygt å demonstrere mot Monusco som at man faktisk mener Monusco har skylda for det som har skjedd.
Viktig støtte for kvinnene
I likhet med Lorentzen mener Finnbakk at Monusco har gode rammeverk og formuleringer for å integrere «Kvinner, fred og sikkerhet» i det daglige fredsarbeidet. I hvor stor grad det faktisk skjer mener hun imidlertid kan avhenge mye av enkeltpersoner.
– Det krever veldig mye å realisere de målene, så man må være forberedt på å stå på en del ekstra hvis man vil at kvinner skal inkluderes i fredsarbeidet på en god måte.
Finnbakk forteller om hvordan hun og kollegene i Monusco måtte holde av plasser til kvinner på møter og konferanser. I tillegg måtte de følge opp hver enkelt delegasjon for å forsikre seg om at de tar med seg kvinner og at disse er reelle representanter for sivilsamfunnet. Så kommer arbeidet med å sørge for at det føles trygt for kvinnene å uttale seg og delta i møtene.
– Likevel vil jeg si at Monusco gjennom mange år har vært en viktig støtte for kongolesiske kvinner som ønsker å delta, sier hun.
– Så skal det også sies at kongolesiske kvinner er utrolig tøffe, modige og sterke, og ofte spiller nøkkelroller for å legge press på opprørsgrupper og avslutte kriger, sier Finnbakken.
– Mange voldtatt den siste tiden
Samtidig er det kvinnene som merker krigens brutalitet hardest i Kongo. Også nå, når M23 har tatt Goma og antakeligvis kommer til å bevege seg videre nedover i landet.
– Mange kvinner har blitt voldtatt den siste tiden, forteller Finnbakk.
– FN melder at de jobber med å verifisere en rapport om 52 voldtekter i et område litt sør for Goma, og kongolesiske myndigheter rapporterer om 165 kvinner som ble voldtatt etter at fangene rømte fra et fengsel i Goma. Men dette er bare to rapporteringer, som kommer i tillegg til hendelser i områdene rundt Goma som har pågått over lengre.
Intervjuet med Jenny Lorentzen ble gjort 10. januar, før opprørsgruppa M23 tok over Goma, provinshovedstaden i Nord-Kivu. Ingebjørg Finnbakk ble intervjuet 4. februar.
