Vi trenger mer kunnskap om seksuell vold mot jenter og kvinner i afrikanske land

Vold mot kvinner og jenter forekommer i alle samfunn. På verdensbasis blir én av tre kvinner utsatt for fysisk eller seksuell vold, og mellom 18 og 20 prosent av alle unge jenter opplever seksuelle overgrep. Forekomsten er høyest i Afrika på 34,4 prosent.

Likevel er forskningen på håndtering og forebygging av seksuell vold begrenset i afrikanske land sør for Sahara. 

Voldtektsutsatte blir ikke fulgt opp

Forskningen fra det subsahariske Afrika vektlegger i hovedsak medisinsk oppfølging og psykososial støtte til ofre for seksuell vold. Undersøkelser viser at voldtektsutsatte mangler oppfølgingstilbud, noe som blant annet skyldes at helsearbeidere har begrenset kunnskap om slik oppfølging.

Mangel på medisiner og medisinsk utstyr, samt holdninger som påfører offeret skyld og som igjen bidrar til alminneliggjøring av seksuell vold, er andre store utfordringer.

Lokal forskning på seksuell vold i Kenya – landet min forskning bygger på – og andre land sør for Sahara, er i dag begrenset. Det er blant annet et resultat av at myndighetene ikke gir tilstrekkelig økonomisk støtte til slik forskning.

Norges forskningsråd har imidlertid gjort det mulig for meg å bidra med innspill til de politiske retningslinjene for bedre oppfølging av personer som har overlevd seksuell vold. Dette viser verdien av at norske myndigheter og forskningsinstitusjoner fortsetter å bidra med finansiering av forskningsprosjekter om seksuell vold.

Ineffektivt samarbeid mellom helse- og og rettssystem

Jeg har forsket på hvordan lokalsamfunnet oppfatter seksuelt misbruk av barn og oppfølging av seksuelle overgrep i vest-Kenya. Her fant jeg at voldsutsatte manglet tilgang til transport for å komme seg til offentlige kontorer, som politistasjoner og rettsaler.

Tilbudene var heller ikke tilpasset mindreårige, som ofte opplevde lang ventetid på sykehus og i møte med domstolene. Ingen av ofrene mottok noen form for kompensasjon på tross av at de har krav på dette ifølge loven.  

Mindreårige måtte sove på kalde gulv i celler på politistasjonen mens de ventet på barnevernstjenesten.

Jenter som hadde blitt seksuelt misbrukt av sine foreldre eller slektninger hadde dessuten i svært liten grad tilgang på assistanse fra krisesentre. Flere mindreårige måtte derfor sove på kalde gulv i celler på politistasjonen mens de ventet på at barnevernstjenesten skulle finne plass til dem på andre rehabiliteringssentre. Dette er svært utrygt, og medier har rapportert om at tenåringsjenter har blitt utsatt for voldtekt på cellene.

Samarbeidet mellom politiet, påtalemyndigheten, domstoler og helsesystemet, var dessuten svakt. Politiet forstod for eksempel ikke de medisinske rapportene og noen ganger visste ikke helsearbeiderne hva slags bevis politiet trengte. Det er derfor behov for forskning på hvordan institusjonene kan samarbeide bedre i en kontekst der ressursene er knappe.

Lover mot seksuell vold håndheves ikke

Ifølge forskning er eksistensen og håndteringen av seksuell vold formet av sosiale normer for kjønn og makt. Min forskning viser at mange som har overlevd seksuell vold selv har blitt anklaget for seksuelt misbruk. Jenter som samlet inn penger på såkalte «begravelsesdiskoteker» på kveldstid (funeral discos, et musikk- og danseevent som familien til den avdøde arrangerer for å finansiere begravelsen), eller som avslo tilbud om sex, var sårbare for seksuelle overgrep.

Årsaken er at noen menn påberoper seg eierskap til kvinners kropper og mener de kan kontrollere kvinners handlinger. Dette tydeliggjør behovet for forskning på hvilke strategier som kan endre sosiale og kulturelle normer for kjønnet vold og makt.

Noen menn påberoper seg eierskap til kvinners kropper og mener de kan kontrollere kvinners handlinger.

Selv om Kenya har et strafferettslig rammeverk for å forhindre vold, blir ikke dette håndhevet. En av grunnene er at det eksisterer et parallelt og uformelt rettssystem som lokalbefolkningen bruker i stedet. Det formelle rettssystemet er i praksis ofte utilgjengelig, behandlingsprosessene er lange og ofrene får sjelden erstatning.

Selv om det ikke er tillatt å føre saker om seksuelt misbruk i det uformelle systemet, er det fullt ut operativt og de utsatte får ofte tilbud om en rask «rettferdighet». Det uformelle systemet ilegger gjerne gjerningspersonen bøter som igjen tilbys offeret som en kompensasjon for overgrepet. Bøtene er ofte ubetydelige – offerets familie kan for eksempel bli tilbudt en kylling som erstatning. Dette er trolig lite avskrekkende for gjerningspersonen.

Ettersom det uformelle rettssystemet er ulovlig, unngår ofte voldsofrene offentlige helsetjenester etter overgrepet. Det fører til at de ikke får behandling for seksuelt overførbare sykdommer eller hjelp i forbindelse med uønskede graviditeter. Det betyr også at de ikke får tilgang til rådgivningstjenester.

Behov for forskning i helsevesenet

I min kartlegging av kvaliteten i oppfølgingstilbudet til voldsutsatte i vest-Kenya fant jeg at forskningsbaserte retningslinjer for oppfølging av seksuell vold fantes, men at de ikke ble benyttet. Retningslinjene hadde ikke blitt distribuert til helse- og omsorgstjenester og mange ansatte i helsesektoren hadde ikke kjennskap til dem.

De helsearbeiderne som faktisk hadde kjennskap til retningslinjene, lot være å implementere dem fordi de gjerne manglet medisiner og medisinsk utstyr. Når kunnskapen foreligger er det nødvendig med bevisstgjøring slik at den blir tatt i bruk, og man må kjempe for en ressursfordeling som gjør dette mulig.

Mine forskningsfunn har vært brukt til å styrke prosedyrene i oppfølgingsarbeidet av barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Dessverre er jeg fortsatt skeptisk til hvilken betydning forskningen min vil få ettersom myndighetene bevilger få ressurser til håndtering og forebygging av vold mot jenter og kvinner.

Uten engasjement fra myndighetenes side, vil seksuell vold fortsatt være utbredt i samfunnet. Dette til tross for at de afrikanske landene sør for Sahara i dag konkurrerer om å bekjempe både fattigdom og smittsomme sykdommer. Derfor er det viktig at norske myndigheter og forskningsinstitusjoner fortsetter å støtte forsking på seksuell og kjønnsbasert vold i Afrika sør for Sahara.

Oversatt av Marie Hulthin.