Å «komme ut» kan være en tvangstrøye

«Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting», sa Kong Harald i 2016. 

Da jeg hørte de ordene, gjorde det et spesielt inntrykk på meg. Kongen beskrev et Norge i endring, et mangfoldig Norge, et fellesskap hvor alle skal høre til. Men hvem er egentlig disse menneskene han snakker om? Hvordan lever de livene sine i dagens Norge? Og får alle faktisk plass i det fellesskapet vi liker å kalle inkluderende? 

I masteroppgaven min undersøker jeg hvordan det er å være både skeiv og ha minoritetsbakgrunn i Norge. Intervjuer med skeive som har innvandrere-foreldre, viste hvor sammensatt tilhørighet kan være. Den blir formet av spenningen mellom kultur, familie og majoritetssamfunnets forventninger. Fortellingene deres viser at tilhørighet ikke er permanent, men noe som stadig må forhandles. 

Hjemme og majoritetens blikk 

Utenfor husets fire vegger møter mange rasisme, blikk og et konstant press for å passe inn. De blir sjelden sett på som en naturlig del av fellesskapet, men heller som spikeren som stikker ut. Synlig og merkbar, men aldri helt en del av det plane bordet. 

Samtidig som etnisk norske skeive ofte kan velge å skjule sin skeivhet for å gli inn, har mine informanter ikke det samme handlingsrommet. Hudfargen gjør dem synlige fra første øyeblikk, og det å være «ordinær» ligger utenfor rekkevidde. 

Hjemme er bildet mer sammensatt. Mange beskriver familien som et fristed, så lenge man ikke snakker høyt om skeivheten. For noen er det et nødvendig kompromiss, for andre en midlertidig løsning. Familien blir både et sted for kjærlighet og et forhandlingsrom hvor stillhet er en måte å bevare relasjonen på. 

Queer: Et sted å lande 

For mange av mine informanter blir queer mer enn en seksuell identitet. Det blir et språk og et rom for alt som ikke passer inn i de vanlige kategoriene. 

For mine informanter blir queer et hjem for identiteten. Et sted å høre til når de verken passer inn i majoritetssamfunnet eller i tradisjonelle skeive miljøer. Et sted hvor tvil, forandring og tilbakevending får plass, uten behov for forklaring hver gang forståelsen av egen identitet skifter. For noen åpner queer identiteten et rom for å være i bevegelse, uten forklaring og uten unnskyldning. Et sted å lande, og samtidig et sted å være hel, kompleks og mangfoldig. 

Komme-ut-kulturen: En tvangstrøye 

Å «komme ut» beskrives ofte som frigjørende. Men for mange av dem jeg har snakket med, oppleves det som et press. De føler at de må vise og forklare hvem de er, på majoritetens premisser. 

I det vestlige samfunnet er åpenhet nærmest blitt en moralsk plikt. Å bekjenne sin seksualitet ses som et tegn på mot og autentisitet. Men når åpenhet blir et krav, forsvinner valgfriheten. Flere beskriver dette som en form for sosial kontroll forkledd som frihet. «Komme-ut»-kulturen kan sees på som et vestlig, kolonialt tankesett, hvor individualisme og offentlig bekjennelse brukes som målestokk for hva som regnes som «ekte» skeivhet. For noen av informantene ligger opprøret nettopp i å nekte å tilpasse seg denne normen. Ved å ikke komme ut til familien, gjør de motstand mot et system de opplever krever synlighet som bevis på frihet. 

For dem handler det ikke om skam, men om eierskap til egen fortelling; å få være seg selv på egne premisser, i egne rom. 

Den norske «forståelsen»

Behandling av transpersoner i Norge bygger ofte på en «norsk forståelse» av åpenhet og trygghet, som om det alltid er ønskelig å involvere familien. For enkelte med flerkulturell bakgrunn kan dette innebære en reell risiko. 

Hassan, en transperson med minoritetsbakgrunn, fortalte at Rikshospitalet krevde han måtte informere familien. Han kalte dette å bli presset til å «komme ut», selv om han forklarte at det kunne være direkte farlig for ham. Familien var sterkt imot hans kjønnsidentitet. Likevel ble motviljen tolket som et tegn på at han ikke var «ekte» trans. 

I realiteten handlet det om frykt, frykt for vold og tap av trygghet. Når systemet måler «autentisitet» etter vestlige normer, risikerer mennesker som Hassan å stå uten livsviktig behandling dersom de utfordrer systemet eller ber om kulturell følsomhet. 

Homohierarkiet 

Intervjumaterialet viser også et tydelig homohierarki i Oslos skeive miljøer. Informantene i studiet påpeker at hvite skeive ofte tar avstand til skeive med minoritetsbakgrunn. Kategorier som rase, klasse og kjønn veves sammen med seksualitet i etableringen av hierarkiet. Fortellingene peker på et mønster hvor den hvite, økonomisk privilegerte, homofile mannen inntar toppen. Flerkulturelle skeive kan oppfattes som «for mye», for emosjonelle, for kroppslige og for annerledes. Hierarkiet avgjør hvem som får anerkjennelse, og hvem som skyves ut i utkanten. 

Et dobbeltpress

Funnene mine tyder på at opplevelsen av annerledeshet gjennomsyrer hvordan informantene blir møtt og forstått. Den flerkulturelle identiteten kan utfordre både majoritetens- og det skeive miljøets normer, noe som kan føre til utenforskap. For mange fungerer queeridentiteten som et språk og et rom for å uttrykke flerkulturell og kompleks tilhørighet. 

For flere ligger opprøret ikke i å bryte med familien, men i å bli. De opprettholder relasjoner, selv der de møter homonegative holdninger. Det er en form for motstand som ikke handler om synlighet, men om å definere sitt eget rom, og kreve retten til å høre til på egne vilkår.

Komplekse, men trygge miljøer

Mange beskriver flerkulturelle nabolag som både krevende og trygge. Ja, homonegativitet finnes, og blikkene kan være tunge. Men samtidig finnes det en slags hverdagslig toleranse, et stille «la folk være i fred». 

Erfaringene med utenforskap skaper en form for uformell solidaritet. Man kjenner igjen sårbarheten i andre, også når den uttrykkes forskjellig. Her forhandles tilhørighet på egne premisser, uten krav om å definere seg selv for å bli akseptert.