Kjønnsnøytrale pronomen: personlig og politisk

2022 var et merkeår i det norske språket. Det var året da det kjønnsnøytrale pronomenet hen ble antatt i norske ordbøker, og tatt inn i varmen hos Språkrådet. 

Da hadde det fått modne omtrent et tiårs tid i debatter og offentligheten. Det ble aktualisert da den svenske barneboka Kivi och Monsterhund kom ut i 2012, der Kivi har pronomenet hen. Allerede tre år senere tok Svenska Akademien pronomenet inn i ordboka, i 2015. Etter hvert mer utbredt i både norske medier og i dagligtale. 

Som pronomen har hen flere funksjoner. Det kan brukes når man ikke kjenner kjønnet til personen som er omtalt, eller det ikke er viktig, som en erstatning for vedkommende.

Det kan også brukes av enhver som ikke føler seg hjemme i hverken han eller hun.

Men er hen allerede utdatert? 

Oversettelsen av det mest vanlige kjønnsnøytrale pronomenet på engelsk, they/them, blir nemlig stadig mer utbredt på norsk og blant unge. 

Nypronomen

Hvorfor blir folk så steik forbanna av kjønnsnøytrale personlige pronomen?  

Det var spørsmålet Mari Lund Eide stilte seg. Hun er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen og forsker på hvordan lærere underviser om kontroversielle tema. Pronomenbruk er ett slikt tema. 

I mange skeive miljøer er det ofte mange ulike pronomen i sirkulasjon samtidig. Det kan være både pronomen som hen og de, men også nypronomen som er mindre kjente, som zie eller xe, forklarer hun. 

De variantene som flest ender opp med å bruke, blir dem som etter hvert når en bredere offentlighet. Kanskje kommer de til og med inn i ordboka og normene for rettsskriving.  

– Hos oss i Norge har det vært hen, forteller doktorgradsstipendiat Mari Lund Eide. – Per nå er hen det som er mest språklig normert og innarbeidet i det norske språket. 

Ikke alle føler seg hjemme i hen

Isak Nathaniel Løberg Jacobsen er doktorgradsstipendiat ved NTNU, og forsker på transmenn og reproduktive valg. Han forteller at hans informanter bruker en rekke ulike pronomen, blant annet han, hen og de/dem.

For mange ikke-binære var det et viktig anerkjennende signal at hen ble tatt inn i ordboka. Men om det er tilstrekkelig dekkende, er han mer usikker på, ettersom bruken varierer så mye. 

–  I Norge sirkulerer ikke like mange pronomen som i andre land, men det er i alle fall mange som ikke føler seg helt hjemme i hen, forteller han.

Andre er nok opptatt av å bevare det norske språket i dette, tror han, ettersom de/dem er en oversettelse av engelske they. 

– Samtidig er realiteten at folk bruker det. Det kommer vi ikke unna, sier han. 

Det kan rett og slett være ganske vrient å skrive om det å være ikke-binær, fortsetter han. Fordi språket er så binært, altså strukturert etter han og hun. I sin masteroppgave om gravide transmenn måtte han tenke mye på hvordan han skulle ordlegge seg.

Å velge å bruke ikke-binære pronomen er på den måten politisk, og en form for motstand mot et binært språk og et kjønnsbinært syn på verden. Det er en kamp det er verd å ta, mener han: Pronomen er både personlige, og politiske.

– Å velge å bruke et ikke-binært pronomen, krever en ganske aktiv refleksjon over både språk og kjønn, sier han. 

Det er et visst privilegium i å føle seg representert i språket. For eksempel ved at «han» naturligvis representerer at du er en mann, legger Jacobsen til.

Betyr mye

Personlige pronomen er nettopp det, personlige. 

– Det betyr mye å bli referert til på en måte som resonnerer med hvem vi er, sier Mari Lund Eide.  

– Pronomenbruk er en rettighetskamp som tar utgangspunkt i et språk som er heteronormativt, ikke nøytralt. Og det har utrolig mye å si for dem det gjelder.   

Nå er de/dem litt der hen var for noen år siden, sier hun. 

– Noen offisielle instanser har rettet seg inn etter hva som er utbredt blant folk, andre etter hva som står i ordbøkene. Men fortsatt er de/dem lite utbredt som personlig kjønnsnøytralt pronomen i norsk. 

De/dem åpner for mer mangfoldig kjønnsuttrykk

Randi Gressgård er professor ved Senter for kvinne-og kjønnsforskning i Bergen, og har inntrykk av at de fleste ikke-binære foretrekker de/dem, blant annet fordi det er dominerende på engelsk. 

– På den ene siden kan hen signalisere kjønnsnøytralitet, og på den andre siden – når det brukes som ikke-binært pronomen – kan det gi assosiasjoner til et tredje kjønn eller en ny enhetlig kjønnsidentitet. Ikke-binære som vil unngå disse assosiasjonene, foretrekker gjerne flertallsbetegnelsen de/dem.

Det handler om at kjønn ikke er et enhetlig fenomen, sier Gressård. Det er sammensatt av sosiale og biologiske elementer. 

– Samtidig åpner de/dem for å skiftende og mangfoldige kjønnsuttrykk – også dette en signalisering av ikke-enhetlig kjønn. 

Hvorfor så mye følelser?

Men tilbake til Eides spørsmål: hvorfor så sterke følelser i denne debatten? Eide har landet på en sammensatt forklaring. 

Den første, og kanskje den viktigste grunnen, er følgende: Det rokker ved folks helt grunnleggende oppfatning av verden, sier hun. 

– Mange mener verden er organisert i to kjønn. Å si noe annet rokker ved deres sannhetsgrunnlag. Vi uttrykker jo hvordan vi forstår verden gjennom språket, og hvis man forstår kjønn som en todelt kategori representert av han eller hun, er ikke et kjønnsnøytralt pronomen et alternativ.  

Mange opplever nok også at dette er en rettighetskamp som ikke angår dem, tror Eide. Da ser de kanskje ikke heller behovet for et kjønnsnøytralt pronomen.  

Randi Gressgård forteller at utenfor skeive miljøer er det en begrenset andel som er komfortable med ikke-binaritet. 

– Det gjør ikke saken bedre at ikke-binaritet er gjort til symbolsk krutt i anti-woke og anti-gender-kampanjer. Alt som utfordrer den binære modellen, avvises som kjønnsideologi. Det framstilles om noe tvangsmessig og kunstig – en fiks idé eller synspunkt som kan avvises. Det er en taktikk i kulturkrigen å redusere trans og ikke-binær kjønnsidentitet til ideologi.    

En lukket ordklasse

Fra et språkforskerperspektiv er det også en annen dimensjon. I tillegg til at det trolig handler om kjønn, handler det også om at folk flest er engasjert i språk. Den andre grunnen handler trolig mer om språkbruk enn om holdninger, fortsetter hun. I likhet med at personlige pronomen er viktig for dem pronomenet referer til, er også språk personlig for de aller fleste som kan bruke det.  

Personlige pronomen er en såkalt lukket ordklasse. Den har ikke vane for å ta til seg nye medlemmer, og allerede der er det mange som får problemer, sier Eide.  

– Kommer det noen og sier at du må endre språket ditt, så blir de ofte sinte. For andre kan det handle om at de blir usikre på hvordan de skal bruke et kjønnsnøytralt pronomen. Det er rett og slett bare litt uvant. Mange har også veldig sterke følelser omkring bruk av engelske ord i norsk, for eksempel. 

Der hen etter hvert har blitt en del av manges språkvaner, har Språkrådet vært tilbakeholdne på å ta inn de/dem. Det er flere språktekniske grunner til det, sier hun.  

«De» var tidligere en høflig måte å henvende seg til noen andre på, derav uttrykket å bli «dus».  

– Her er det nok en generasjonsforskjell. Det er et uttrykk som nå ikke er utbredt i det norske språket, men man skal ikke veldig langt tilbake før det var vanlig, og noen husker nok også dette. 

På engelsk har they fungert kjønnsnøytralt i mange hundre år, uten at det har handlet om kjønnsidentitet. Eide viser til følgende eksempel: «Someone called. They wanted to know….». Altså det som i lingvistikken kalles «generic singlular they». 

På norsk lugger nok flertallsformen mer for mange, tror Eide. På engelsk kan det også brukes i entallsform, nettopp fordi denne bruken har blitt innarbeidet i språket over lang tid.    

– At kjønnsnøytrale pronomen som de/dem kan brukes slik, altså å erstatte ord som vedkommende eller han/hun-konstruksjoner, har ikke blitt så belyst på norsk i like stor grad. Jeg tror motstanden også handler mye om at vi er vanedyr, det slår nesten gnister i hodet vårt fordi det høres språklig feil ut.  

Det er viktig å huske på for at diskusjonen ikke skal bli unødvendig polarisert, mener Eide. 

–  Motstand mot kjønnsnøytrale pronomen handler ikke nødvendigvis om diskriminerende holdninger, men om at det er vanskeligere å tilpasse seg og tillegge seg nye språklige vaner. Men de feil man gjør, bør ikke nødvendigvis koples til vond vilje. Det tror jeg er kjempeviktig.  

Et lite mirakel

Helene Uri er forfatter og språkviter, og har skrevet flere bøker om språk og kjønn, inkludert kjønnsnøytrale pronomen. Hun beskriver innlemmelsen av hen av Språkrådet, som «et lite mirakel», tatt i betraktning at pronomen er en lukket ordklasse. 

– Det var hyggelig at Språkrådet velsignet hen, men nødvendig er det jo ikke. Det spiller liten rolle, mange skriver for eksempel på dialekt uten å ha «fått lov» av Språkrådet.

Uri er selv en flittig bruker av hen: Både når man ikke vet kjønnet eller om det ikke er relevant, og for å omtale ikke-binære.

Hun har imidlertid mindre tro på at det kommer til å bli flere kjønnsnøytrale pronomen, eller at de/dem kommer inn i norsk rettskrivingsnorm. Blant annet fordi det kommer fra engelske «they».

– Uten den engelskspråklige påvirkningen ville det neppe kommet inn på norsk, tror hun. 

– Men ingenting er umulig, legger hun til.

De/dem opplever Uri imidlertid som mer klønete i dagligtale og vanskeligere å bruke riktig. Det blir mer uklart hvem pronomenet referer til, forklarer hun.

– Samtidig er jeg innstilt på at dette bare må gå seg til. Dem det gjelder må bruke de pronomen som føles riktig, og så må man se hva som slår gjennom i språket. Det var det som skjedde med hen. 

Uri har skrevet om kjønnsnøytralt pronomen flere ganger, blant annet som spaltist i Aftenposten. Det kan det bli rabalder av, forteller hun.

– Det handler nok om at kategorisering av kjønn er så fastspikret i hodene til mange. 

Samtidig minner hun om at mange hisser seg opp over språkendringer generelt: kjønn og/eller pronomen er ikke det eneste folk aser seg opp over: 

– Jeg får mail fylt av irritasjon ukentlig, jeg. Folk liker ikke at språket forandrer seg, nesten uansett hva det handler om. 

Ikke aktuelt med flere

Begrunnelsen for forslaget om å ta hen inn i normen var at «ordet var forholdsvis godt etablert i bruk i skrift og hadde vist stabilitet over en viss tid», skriver avdelingsdirektør Daniel Gusfre Ims fra Språkrådet til Kildens nyhetsmagasin på mail, og fortsetter:

– Vi er jo klar over at det er flere ord enn hen som er i bruk som kjønnsnøytralt pronomen, men i dag er det ingen slike pronomen som peker seg ut som like etablerte som hen, og vi vurderer det ikke som aktuelt å vurdere å ta inn flere kjønnsnøytrale pronomen i rettskrivningsnormene per i dag.

Språkrådet skriver videre at bruken av de er inspirert av engelske they/them.

– Vi anbefaler ikke at man bruker de/dem eller dei i denne funksjonen fordi det lett kan skape misforståelser. Å bruke de/dem eller dei som kjønnsnøytralt pronomen om én person er ikke innenfor rettskrivningsnormene, og det er ikke aktuelt å justere normene på dette punktet i dag.

For Isak Nathaniel Løberg Jacobsen illustrerer Språkrådets kommentar at skeiv språkbruk utfordrer normer.

– Jeg tenker dette viser til et visst sprik mellom rettskrivingsnormer og språk som måte å kommunisere kjønnede identiteter på. Skeivhet har en tendens til å utfordre en del normer i samfunnet, uansett om det er familienormer, partnernormer, repronormer – det samme gjelder nok rettskrivingsnormer som sådan, skriver han til Kildens nyhetsmagasin.