Simone Kotva er selv oppkalt etter den franske filosofen Simone Weil – en tenker hun i dag forsker på, men som hun lenge unngikk.
– Det var bøker av henne i huset hvor jeg vokste opp, forteller Kotva, postdoktor i religion og idéhistorie ved Göteborgs universitet.
I mange år motsatte forskeren seg å lese Weil, «den andre Simone». Men under doktorgradsarbeidet innhentet navnesøsteren henne:
– Jeg husker jeg presenterte et paper på en konferanse, og noen sa: Dette høres jo ut som et argument hvor det er relevant å trekke inn Simone Weil.
Kotva krøp til korset og oppdaget en «veldig, veldig spennende tenker».
Strafferitualer
Simone Weil (1909–1943) vokste opp i Paris og gikk på fine eliteskoler.
– Allerede i ungdomsårene engasjerte hun seg i politikk, sterkt inspirert av sin lærer, Alain Émile Chartier. Hans ideer gjennomsyrer også hennes senere filosofi, forteller Kotva.
Weil skrev med en særegen intensitet, ifølge henne. Folk skjønte at hun hadde et stort intellekt.
Weil studerte filosofi ved École Normale Supérieure og skrev sin avhandling om Descartes, før hun ble lærer på en jenteskole. En typisk yrkesvei for eliteutdannede kvinner på den tiden.
Men hun følte seg rastløs.
– Hun følte livet var for behagelig, og var veldig bevisst sin privilegerte stilling.
Biografene peker på at Weil hadde et såkalt Antigone-kompleks, forteller Kotva:
– Et dypt behov for å oppsøke lidelse.
Allerede som barn iscenesatte hun strafferitualer for å kjenne på den samme smerten som verdens fattigste. En av anekdotene forteller at Weil, under første verdenskrig, nektet å spise sukker – fordi soldatene i skyttergravene ikke fikk sukker.
Filosofien ble formet på fabrikk
For å forstå arbeiderklassens kår tok Weil i en alder av 25, jobb i fabrikk. Ikke som observatør, men for å leve som en av dem.
– Det var et brutalt møte med virkeligheten. Hun slet fysisk – med kroniske bihulebetennelser og dårlig motorikk fra en barndomsplage – men holdt ut i et helt år.
– Weil reiste til Spania for å kjempe på antifascistenes side.
Erfaringene formet hennes politiske filosofi.
Weil så at arbeiderne som fikk mer utfordrende og samhandlende oppgaver, lo, småpratet og hadde mer stolthet i arbeidet de gjorde. På den andre siden stod kvotearbeiderne – de som jobbet i stillhet, mekanisk og tilsynelatende uten mening.
– Hun konkluderte at fabrikkarbeid ikke i seg selv var nedverdigende. Det kunne være en kilde til glede, så lenge det ikke ble prakket på deg, forteller Kotva.
– Det Weil ønsket seg var en desentralisert, arbeiderstyrt fabrikkstruktur.
Ville kjempe i krigen
Da den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936, slo Antigone-komplekset til igjen:
– Weil reiste til Spania for å kjempe på antifascistenes side, forteller Simone Kotva.
Simone Weil var kritisk til Franco, og generelt motstander av «kollektivt styre» og det hun oppfattet som «det store samfunnet», ifølge Kotva. Men ting gikk skeis:
– Til slutt måtte hun forlate fronten og dra hjem.
En av biografiene om Simone Weil forteller at hun var ekstremt nærsynt og en dårlig skytter. Hun deltok i få kamphandlinger, men skjøt en gang mot et bombefly under et luftangrep. Da hun prøvde å bruke et maskingevær, eller «mitraljøse», ble hun stoppet av kameratene som mente hun var for klønete. Det kan også forklare hvorfor hun senere pådro seg alvorlige brannskader og måtte hentes hjem av foreldrene.
Noen år senere, da andre verdenskrig brøt ut, var det samme opplegg: Weil – som var jødisk – var oppsatt på å bidra til den franske motstandsbevegelsen.
– Men foreldrene tvang henne til å flykte til New York, sier Kotva.
Weils religiøse oppvåkning
Før avreisen, i den franske byen Marseille, opplevde Weil noe skjellsettende. Midt i et av hennes voldsomme migreneanfall fikk hun en intens religiøs opplevelse.
– Hun beskrev det som om «Kristus tok bolig i henne».
Hun ble inspirert, og i New York skrev hun i dagboken så blekket sprutet.
– Tekstene var usystematiske og nokså fragmentariske, forteller Kotva, og legger til:
– Mange av ideene vi nå forbinder med henne ble skrevet ned i denne perioden.
Men Weil fant snart en måte å unnfly det komfortable livet i trygghet på. Fra New York dro hun til England, også denne gangen fast bestemt på å bidra til krigen. Men da sviktet helsen. Hun fikk lungebetennelse, var mentalt utbrent og nektet å spise fulle måltider. Hostende og utsultet døde hun i 1943. Weil er i dag begravet i Kent i England.
Weils intellektuelle arv
Weil ble aldri berømt i sin samtid. Det skjedde først etter hennes død, da tekstfragmentene hun etterlot seg ble gjenoppdaget. Med tiden, og særlig utover 1960-tallet, fikk tenkeren en kultstatus blant franske intellektuelle. Alle bøkene hennes ble utgitt posthumt.
– Hun ble aldri døpt og var på flere måter en ukonvensjonell, nærmest ukristelig tenker.
I boken Tyngden og nåden (La Pesanteur et la Grâce) fra 1947, som ble redigert av andre, fremstilles Weils tanker om menneskelig lidelse. Der skriver hun også om den paradoksale friheten som finnes i selvutslettelse. Boken ble redigert av filosofen og bonden Gustave Thibon, som Weil hadde overlatt sine notatbøker til før hun reiste til London under andre verdenskrig.
I Rotfesting, som utkom i 1949, skisserer Weil en visjon for et samfunn der mennesker har en dyp tilknytning til fellesskap. Boken er blant annet inspirert av hennes tid på fabrikkgulvet.
– Simone Weil levde litt som en helgen, sier Kotva og legger til:
– Hun var ikke nødvendigvis mild eller lett å omgås, men hun var en kompromissløs tenker og levde på en kompromissløs måte.
Oppmerksomhet som konsentrasjon
Noe av det som særlig interesserer Kotva med Simone Weils tenkning, er filosofens syn på «oppmerksomhet». Dette utviklet seg gjennom hennes liv og ble særlig utforsket i Attente de Dieu (Venten på Gud), utgitt posthumt i 1950.
Weil skrev:
«Evnen til å gi ekte oppmerksomhet til en lidende person er noe svært sjeldent, svært vanskelig – det er nærmest et mirakel. Det er et mirakel. Nesten alle som tror de har denne evnen, har den ikke. Varme, hjertelige følelser og medlidenhet er ikke nok.»
– Hva mener hun?
– Vel, til å begynne med hadde Weil et mer konvensjonelt syn på oppmerksomhet, svarer Kotva.
Oppmerksomhet som konsentrasjon, forklarer hun videre.
Men ettersom ideene hennes utviklet seg, ble hun vel så interessert i det motsatte av oppmerksomhet, hva hun kaller «attentiveness» eller kanskje «passiv åpenhet» på norsk.
Kotva gir et eksempel:
– Vi kjenner alle til denne tilstanden: når en kunstner er fullstendig oppslukt i arbeidet sitt, eller når noen blir helt oppslukt av en aktivitet de mestrer. De når et punkt der de slutter å konsentrere seg aktivt og i stedet lar ting flyte, sier forskeren.
Lære å slippe taket
– Weil innså at oppmerksomhet ikke bare handlet om viljestyrke og oppmerksomhet – det handlet også om å være mottakelig og åpen, fortsetter Kotva.
– Det høres ut som en vanskelig balansegang.
– Ja, absolutt. Et av de beste eksemplene på hvordan Weil så denne balansen, kommer fra hennes egen religiøse opplevelse.
Kotva forteller hvordan Weil, mens hun led under migreneanfallet sitt, forsøkte å avlede smerten ved å resitere et dikt, med full konsentrasjon. Hun klamret seg til ordene, la all sin vinn på å holde tankene samlet. Plutselig, uten forvarsel, opplevde hun at Kristus kom til henne – ikke som en idé eller et bilde hun skapte selv, men som noe utenfra, som tok henne i besittelse.
– Hun sammenlignet denne rytmen av innsats og gi slipp med å puste eller gå, sier Kotva.
– Du må anstrenge deg, men også slippe opp.
Mystisk tenker, men ukatolsk
Selv om Weil var sterkt religiøs, var hun ingen typisk kristen tenker, forteller Kotva.
– Hun hadde en helt særegen virkelighetsforståelse, som skilte seg radikalt fra tradisjonell, kristen filosofi.
Weil arvet en dualistisk verdensanskuelse fra læreren sin, Alain. For henne var materien – den fysiske verden – vill, brutal og kald.
– Den elsker deg ikke. Den er ikke guddommelig. Det finnes ingen medfølelse i den, og det finnes ingen iboende mening i verden.
– Noen forskere har foreslått at man heller kan gjøre en «queer» lesning av Weil.
Denne særegne tilnærmingen har ført til ulike tolkninger av Weils tanker.
– Hva er den største misforståelsen om Weil? Finnes det noen myter som irriterer deg?
– Absolutt, sier Kotva og tenker seg om.
– Mange teologer og katolske tenkere fremstiller henne som en «katolsk mystiker». Men dette er å ta det for langt. Hun ble aldri døpt og var på flere måter en ukonvensjonell, nærmest ukristelig tenker.
I tillegg til bibeltekster var hun sterkt påvirket av hinduistisk filosofi, særlig Bhagavad Gita, og av zen-buddhisme.
– Hun leste disse tekstene med en tanke om at de uttrykte den samme grunnleggende sannheten, bare på forskjellige måter.
Feministisk ikon?
Mens merkelapper som «kvinnelig filosof» henger løst, er det ikke opplagt hvordan hennes filosofiske arv bør karakteriseres.
– Vil du si at hun var et feministisk ikon?
– Det er et veldig interessant spørsmål, svarer Kotva.
– Weil forholdt seg ikke til noen -ismer, verken politiske, filosofiske eller religiøse. Feminisme, slik vi kjenner det i dag, eksisterte ikke på hennes tid. Og selv om det hadde gjort det, tror jeg hun ville vært skeptisk.
En av grunnene, forklarer Kotva, er at Weil avviste ideen om at kroppen overstyrer ånden. Biologi, eller kjønnet «kvinne», er dermed ikke bestemmende for identiteten, slik Weil ser det. Dette gjør hennes posisjon innen feministisk filosofi vanskelig å få tak på, ifølge Kotva.
– Noen forskere har foreslått at man heller kan gjøre en «queer» lesning av Weil.
Det vil si en tolkning som utfordrer tradisjonelle forestillinger om kjønn og identitet.
Kotva avslutter ved å peke på det frigjørende potensialet i Weils tenkning:
– Det at Weil var så kritisk til å knytte identitet til kroppen, kan tolkes som en motstand mot fastlagte kjønnsroller og en mer flytende forståelse av selvet.
