‒ Disse tenkerne tvinger oss ganske enkelt til å nytenke den moderne filosofihistorien. Det er ingen liten bedrift, sier Kristin Gjesdal.
Gjesdal er en av to forfattere som denne våren gir ut bøker på norsk om kvinnelige filosofer. Hun har skrevet Opprørerne, som trekker frem elleve kvinner fra den moderne filosofihistorien. Ingeborg Owesen har skrevet 12 kvinnelige filosofer: Fra antikken til i dag, en historisk oversikt over en håndfull kvinnelige tenkere.
Felles for de to filosofene er at de henter frem glemte stemmer fra filosofihistorien og som i stor grad har vært utelatt fra standard filosofipensum.
Kule tenkere
Begge forfatterne har flere eksempler på kvinnelige filosofer som har inspirert etterhvert som de har blåst støvet av verkene deres.
Owesen forteller at hun ble imponert over hvor kule hun synes de kvinnelige tenkerne var, når hun først oppdaget dem.
‒ Jeg synes Émilie du Châtelet er helt kostelig, sier hun.
‒ Det var fantastisk da jeg kom over boken hun hadde skrevet om lykke. Jeg tenker hun har noe å lære oss om at vi ikke må sammenligne oss så mye med alle andre. At vi må sette våre egne mål og standarder. Du skulle tro hun levde midt oppi en tid med sosiale medier.
Da Owesen skrev om Victoria Welby, fant hun ut at de hadde en bok fra henne på universitetsbiblioteket, som hadde ligget der urørt siden 1983.
‒ Jeg reagerte på at sidene hang sammen og at boka fremstod helt ulest, forteller hun.
‒ Så jeg spurte bibliotekaren, og fant ut at jeg var den eneste som hadde lånt den på de førti årene. Det er jo helt tragisk.
Filosof med «schwung»
Gjesdals bok dekker på sin side perioden fra Germaine de Staël i revolusjonens Paris i 1879, til Angela Davis i borgerrettighetskampens USA.
‒ Staël var en rikmannsdatter som ble en avgjørende politisk filosof, slaverimotstander og en storpolitisk aktør. Hun har en filosofisk schwung av de sjeldne, mener Gjesdal.
Gjesdal trekker også frem Hedwig Dohm og Anna Julia Cooper som sylskarpe tenkere.
‒ Jeg er inspirert av Cooper, som ble født inn i slaveriet i USA, skaffet seg en solid utdannelse og endte med å ta doktorgraden ved Sorbonne da hun var over 60 år gammel, forteller Gjesdal.
‒ Hun nektet ganske enkelt å la seg stoppe av de fordommene hun møtte. Cooper skrev knakende gode tekster om både rasisme og diskriminering basert på kjønn. Og så endte hun opp med praktisk talt å kuratere sitt eget, utvidede kanon-forslag. Hos henne er det plass til både kvinner og menn, både europeisk-ættede og afrikansk-amerikanere.
Egne erfaringer
Gjesdal forteller at hun i arbeidet med boka reflekterte over sine egne studieår, hvor det knapt ble undervist om kvinner i filosofihistorien.
‒ Boken levendegjør møtet mellom elleve kvinnelige tenkere, en gruppe filosofi-hungrige tjueåringer og meg selv og min rolle som professor i filosofi i dag, sier hun.
‒ Da jeg studerte, erkjente jeg gradvis hvor uhyggelig urettferdig det er at kvinnene så til de grader er blitt skrevet ut av filosofihistorien. Nå, mange år senere, hadde jeg lyst til å skrive en bok om disse tenkerne fordi stoffet er så spennende at det fortjener et stort lesepublikum.
Da jeg studerte filosofi, var den eneste kvinnen på pensum Simone de Beauvoir.
Også Owesen viser til studietiden sin på 80- og 90-tallet når hun forklarer bakgrunnen for boka.
‒ Jeg har skrevet en bok som jeg selv skulle ønske fantes på biblioteket da jeg var ung student, forklarer hun.
Da jeg studerte filosofi, var den eneste kvin‒nen på pensum Simone de Beauvoir, og den eneste kvinnelige foreleseren var hun som underviste i Beauvoir. Jeg ble kjempebegeistret, og tenkte at dette skulle jeg gå videre med. Men da fikk jeg råd om at det var dumt å sløse bort gode karakterer på så «dårlig» filosofi.
Owesen var heller ikke klar over at det fantes horder av andre filosoferende kvinner. Hun beskriver dem som en godt bevart hemmelighet, som ble holdt unna pensumlisten.
‒ Senere har jeg funnet dem, og tenkte at det var behov for en bok på norsk om de kvinnelige tenkerne, sier hun.
‒ I løpet av tiden jeg har skrevet har jo bøkene til Kristin Gjesdal også kommet, samt noen bøker oversatt fra engelsk. De er alle veldig forskjellige, så jeg tenker at det også er plass til min bok.
En uvanlig tilnærming
Gjesdal understreker at Opprørerne først og fremst er en bok om begeistring, og er skrevet på en litt uvanlig måte. Boka følger et vårsemester i et kurs Gjesdal underviser ved Temple University i Philadelphia, hvor også studentenes innspill blir tatt med.
‒ Klasserommet utgjør et dynamisk møtepunkt mellom historien, studentene og meg selv, forteller hun.
‒ Utvalget i boken er ganske enkelt pensumlisten fra faget, og sentrale tanker fra forskningslitteraturen kommer inn som svar på elevenes spørsmål. Den har en solid bibliografi og et digert noteapparat, diskré plassert bakerst. Jeg ville at boken skulle være lettlest, og passe like godt for en rolig søndagsformiddag som på lesesalen. Likevel er det viktig for meg at boken også reflekterer alt det forskningsarbeidet som ligger bak den.
Også 12 kvinnelige filosofer bruker en litt utradisjonell metode. Istedenfor å hoppe rett inn i tankegodset til tenkerne hun skriver om, velger Owesen å fortelle mye om livene deres og samfunnet de levde i.
‒ Filosofer blir ofte skrevet om som om de ikke hadde nære relasjoner, at de bare er rene intellekter, sier hun.
‒ Jeg tror filosofien blir mer tilgjengelig hvis man framstiller dem som personer med et liv, i tillegg til det de tenker. Så i tillegg til å løfte frem disse kvinnene, håper jeg boka kan bidra til at folk synes det er morsomt å lese filosofihistorie. Den er ikke utfyllende, men den er en intro, som jeg tenker hvem som helst skal kunne lese.
Klasseromsdialog
Ettersom mye av Opprørerne finner sted i klasserommet, er det ingen mangel på morsomme anekdoter fra skriveprosessen, sier Gjesdal. Hver eneste uke bød på overraskelser og utfordringer, og Gjesdal og studentene pendlet mellom latter, frustrasjon og optimisme.
‒ Det gjør inntrykk når studentene tar for seg Germaine de Staëls analyse av kvinners stilling på 1700-tallet for så å utbryte, den ene etter den andre, at dette føles som en beskrivelse av situasjonen i dag, forteller hun.
Hypatias tanker om måtehold passer godt til dagens samfunn, hvor vi fråtser i forbruk.
‒ Det gjør også inntrykk når studentene leser Clara Zetkin og virkelig begynner å tenke kritisk omkring den typen identitetstenkning mange av dem er oppvokst med. Studentene kan dessuten sette filosofihistorien på plass på en måte jeg selv ikke ville vært i stand til.
En gutt i klassen spurte blant annet om ikke Nietzsche egentlig er en incel-filosof.
‒ Det er helt klart et både skakt og begrensende bilde av Nietzsche. Likevel kunne jeg ikke befri meg fra følelsen av at studenten tydeliggjorde en side av Nietzsches tenkning. Spesielt kvinnesynet hans, som jeg selv ikke hadde fått øye på, etter som jeg nok nærmer meg tekstene hans med atskillig mer respekt og ærbødighet.
Ikke museumsgjenstander
Owesens bok går inn for å trekke frem kvinnelige tenkere fra hele filosofihistorien. Hun forteller at enkelte perioder er lettere å dekke en andre. Fra antikken er eksempelvis Hypatia den mest kjente, mens det var verre å finne kvinnelige filosofer fra middelalderen. Allikevel trekker hun i boka frem Hildegard av Bingen og Katarina av Siena som spennende, glemte stemmer.
‒ I andre perioder virker det som at mange kvinner har tatt del i det offentlige ordskiftet, sier Owesen.
‒ Som i England på 1600-tallet. Her valgte jeg Mary Astell, som har blitt kalt «den første engelske feminist». I sine bøker viser Gjesdal at det også i Frankrike, Tyskland og USA på 1800-tallet har vært grobunn for mange kvinnelige tenkere. Mange av dem var kjente i sin samtid, men har blitt glemt.
Owesen forklarer at målet med å trekke frem de mer ukjente filosofene ikke er å gjøre dem til museumsgjenstander, eller kun for å vise at det har funnes kvinnelige filosofer opp gjennom historien.
‒ Jeg tenker at vi skal løfte dem fram og lese dem fordi de har noe å fortelle oss, sier hun.
‒ For eksempel tenker jeg at Hypatias tanker om måtehold passer godt til dagens samfunn, hvor vi fråtser i forbruk. På sin side kan Hildegard av Bingens tanker ses i lys av moderne økofilosofi.
Owesen har også valgt å ha med noen av de mer kjente kvinnelige filosofene som gjerne er på filosofipensum, som Simone de Beauvoir og Hanna Arendt:
‒ Selv om de er godt kjente innenfor fagfeltet, er det ikke gitt at unge som kommer til filosofien kjenner til dem. Boka er ment å kunne leses av et bredt publikum.
Tapte perspektiver
Owesen mener flere av tenkerne hun har skrevet om fokuserer mer på mellommenneskelige relasjoner, enn på den rene fornuften som gjerne forbindes med filosofi.
‒ En tanke er at det siden Kant har foregått en slags renselsesprosess i filosofien, sier hun.
‒ Den rene fornuft kommer i sentrum, og former hvordan vi setter opp filosofihistorien. De mannlige filosofene står fortsatt trygt i kanon, og jeg er kjempeglad i dem. Men bildet blir skjevt hvis man får et bilde av filosofihistorien som at det bare er menn som har tenkt.
Mange av kvinnene er i dialog med en del mannlige filosofer, som heller ikke nødvendigvis er en så stor del av kanon.
Siden menn har hatt større tilgang til det offentlige ordskiftet, har kvinner møtt på større utfordringer med å komme til orde. Owesen skriver derfor også om hvordan tenkerne hun skildrer har klart å ytre seg filosofisk i sin samtid.
Til tross for at flere av de kvinnelige filosofene har spennende og relevante perspektiver, har de blitt glemt i ettertiden. Simone de Beauvoir tilhørte den første generasjonen som hadde mulighet til å studere filosofi på universitetet, noe de som kom før henne ikke hadde.
‒ Da jeg jobbet med boken, så jeg at mange av kvinnene er i dialog med en del mannlige filosofer, som heller ikke nødvendigvis er en så stor del av kanon, sier hun.
‒ Filsofihistorien blir rikere og mer mangfoldig ved å inkludere flere tenkere. Ikke bare kvinnene, men også de mennene de er i dialog med.
Stor interesse
Da Gjesdal nylig hadde lansering av Opprørerne på Blå, var lokalet stappfullt. Det er tydelig stor interesse for de kvinnelige filosofene. Noe har altså skjedd siden Gjesdal og Owesen selv var studenter.
Gjesdal forteller at studentene hennes har blitt interessert i mange av tenkerne hun presenterer i boka. Hadde hun spurt dem om hvem de likte best, mener hun det ville vært mange stemmer for alle de elleve filosofene i samlingen.
‒ Hver og én av de elleve kvinnene var opprørske i sin tenkning, sier Gjesdal.
‒ De satte spørsmål ved filosofiens abstrakte form, ved dens periodevis heller livsfjerne tematikk og ved det samfunnet som hadde holdt dem utestengt både fra akademia og offentlig liv for øvrig. Kvinnene i filosofien tok ganske enkelt den plassen samfunnet hadde nektet dem å innta – og de gjorde dette med en suverenitet vi bare kan misunne dem.
Owesen har jobbet med tematikken i flere tiår, og sier at det ikke har vært noe medvindsprosjekt. Nå ser hun en endring.
‒ Det har vært et arbeid i oppoverbakke og med motstand, sier hun.
‒ Men plutselig er det populært. Det er veldig gledelig! Mange filosofistudenter ber om å få flere kvinner på pensum. Så er det ikke slik at Kant og Hegel skal ut. Men man kan godt tenke at det er flere måter å gjøre filosofi på enn sånn det var da jeg studerte. Da hjelper det at disse bøkene Gjesdal og jeg har skrevet kommer ut. Jeg håper de skaper interesse, ikke bare for kvinnelige filosofer, men for filosofi i det hele tatt.
Ingeborg Owesen er ansatt i Forskningsrådet og hun er derfor intervjuet av Kildens frilansjournalist.
