Hannah Arendt er fortsatt aktuell

I et essay fra 1968 sammenlikner den tysk-jødisk-amerikanske politiske tenkeren Hannah Arendt (1906–1975) historiefortelling med å dykke etter perler.

Perledykkeren svømmer «ned til bunnen av havet – ikke for å grave opp bunnen og bringe den frem i lyset, men for å lirke løs det verdifulle og det merkelige, perlene og korallene nede i dypet, og bære dem til overflaten».

– Havets dybde er en metafor for fortiden, sier Helgard Mahrdt, gjesteforsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.

Hun utgav nylig artikkelen «Hannah Arendt – To Think 'Without Banisters'», publisert i antologien Feminist Philosophy, og er til neste år aktuell med en bok som utforsker Hannah Arendts kjærlighet til verden.

Tyranni kan bli til terror

Politikk for Arendt er et fellesprosjekt. Det er kunsten å leve sammen.

– Arendt vektlegger betydningen av det offentlige rommet, mangfoldet av perspektiver, og dialogen mellom mennesker. Dette gjør det mulig for mennesker å forstå verden, og handle sammen.

Motsatsen til en dynamisk republikk er det totalitære.

Selv om hun har skrevet inngående om temaet, blant annet i boken The Origins of Totalitarianism fra 1951, gir ikke Arendt noen entydig definisjon av totalitarisme.

– Definisjoner er ikke det Arendt er opptatt av.

– Det hun gjør er å beskrive ulike elementer som, når de kommer sammen, krystalliserer seg til det totalitære.

Et av disse elementene er antisemittisme. Et annet element er terror.

– Terror er ifølge Arendt essensen av det totalitære systemet.

– Den bygger riktignok alltid på vold, men inneholder også elementer som ikke faller sammen med vold.

Dessuten skiller totalitær terror seg fra tyranniets terror.

– Slik Arendt skriver, når tyrannisk terror sitt endepunkt når opposisjonen er knust og ingen våger å løfte en finger.

Det som kjennetegner totalitær undertrykkelse, er at den setter meningsmangfold til side. Den gjør menneskene tause, og fortsetter etter at all opposisjon er knust, sier Mahrdt.

– Et terrorregime, lik de vi så under Hitler og Stalin, undertrykker dermed alle motkreftene i befolkningen. Ikke bare i det offentlige, men også i det private rom.

Tenkningens død

I The Origins of Totalitarianism konkluderer Arendt med at når et totalitært styresett er etablert, vil det gjøre alt for å ødelegge vår felles menneskelige verden.

Arendts språk er ofte metaforisk.

For å billedliggjøre hva som skjer når vi mister verden, viser hun til et bord.

– Bordet er plassert mellom de som sitter rundt. Dette illustrerer at verden både forbinder og skiller mennesker samtidig.

Totalitær terror ødelegger rommet mellom mennesker ved å presse dem sammen og frata dem albuerommet de trenger for å tenke.

– Det som skiller totalitær undertrykkelse fra et diktatur, er at relasjon mellom mennesker blir ødelagt – ikke bare i den offentlige sfæren, som for eksempel fagforeninger – men også i den private sfæren.

Selv innenfor familien kan man ikke lenger uttrykke seg fritt, påpeker Mahrdt.

– Under Hitlertiden er det eksempler på barn som anga sine egne foreldre.

I det totalitære systemet er den gjensidige fortroligheten mellom menneskene brutt. Menneskene har blitt isolert.

Samtidig er de for oppslukt i massebevegelsen til å kunne trekke seg tilbake og tenke. Og siden ensomheten er en forutsetning for tankevirksomhet, har menneskene i det totalitære samfunnet både mistet evnen til å tenke, og til å handle, ifølge Mahrdt.

Les også: Løfter frem filosofiens kvinner

Tenkning og pluralitet – Sokrates' politiske ideal

Arendt var en perledykker i metaforisk forstand.

I boken The Human Condition, dykker hun ned i historien om den antikke bystaten, polis. Her henter hun fram ei perle fra Sokrates’ filosofi, en erfaring som har blitt begravet i mudderet av senere vestlig tenkning.

Erfaringen formulerer hun slik:

«Å være politisk, å leve i en polis, det var ensbetydende med å behandle alle spørsmål ved hjelp av overbevisende ord, og ikke med tvang eller makt».

– Den antikke polis, eller bystaten, hadde egentlig ikke noe begrep om «herskere», forteller Mahrdt.

Sokrates, som påvirket sin elev Platon, baserte sin metode på samtale mellom likeverdige borgere.

Brudd med Sokrates: Platons åndselite

Dødsfallet til Sokrates hadde en dyster innvirkning på filosofien til hans elev, Platon.

– Da de greske borgerne dømte Sokrates til å drikke av giftbegeret, ble Platon svært fortvilet. Han ønsket å unngå at andre filosofer skulle bli offer for massenes vrede.

Platon utviklet et nytt «ideokratisk» ideal.

Det er når en åndselite styrer ut fra ideen om det gode.

– Mens Platon reflekterte over prosessen som Sokrates tapte, kom han til å forstå sannhet som det motsatte av mening. Sokrates trodde at han kunne komme fram til noe sannhet gjennom å snakke om saken med Athens borgere og dommerne, og på denne måten overtale de andre. Platon derimot stolte ikke på denne måten å overtale majoriteten.

Systemet Platon utviklet var tyrannisk, ifølge Mahrdt.

– Platon ville tvinge sine egne meninger på majoriteten.

Filosofien hans fikk langvarige konsekvenser.

– At han «løste» konflikten mellom filosofi og politikk diktatorisk, til fordel for filosofien, påvirket nesten all vestlig politisk tenkning.

Den offentlige sfæren blir spist opp

Den vanlige oppfatningen er at alt blir politisert i det totalitære systemet, men Arendt motsier dette, forteller Mahrdt.

– Hun påpeker at menneskene snarere ble avpolitisert. Det er fordi de ikke lenger kunne møtes for å diskutere fellesanliggender og handle i fellesskap, slik man gjorde i den greske agoraen, sier Mahrdt.

I vår tid ønsker Arendt å styrke den offentlige sfæren. På den måten kan man motvirke totalitarisme.

Og det er agora, den greske forsamlingsplassen, som for Arendt er symbolet på den politiske offentligheten.

Motsetningen til agora er det greske husholdet, oikos.

– Mens agora er stedet hvor de frie menneskene kom sammen for å diskutere politikk, var Oikos preget av det Arendt kaller livets nødvendigheter. Vi trenger mat, og vi trenger et tak over hodet, forklarer Mahrdt.

I tillegg til det private husholdet og offentligheten, viser Arendt til en tredje sfære, nemlig samfunnet.

Det er den sosiale sfæren, som inkluderer alle sosiale relasjoner, økonomisk aktivitet, arbeidsliv og organisering av samfunnet på ulike nivåer.

Den sosiale sfæren skiller seg fra det offentlige rom. I samfunnet er det ikke nødvendigvis er likhet mellom menneskene. Her oppstår hierarkier, og det er gruppeinteresser som rår.

For å forstå hverandres perspektiver og ta vare på vår felles verden, må vi snakke med hverandre.

– I den sosiale sfæren skal vi fungere som medlemmer av fellesskapet. Normene i samfunnet handler om å gjøre borgerne «samfunnsdyktige og forhindre spontan handling», slik Arendt formulerer det.

Samfunnet for Arendt er som oikos, husholdet, som har blitt dominerende og til slutt overskygger den offentlige sfæren.

Mahrdt gir et eksempel.

– Hvis man ser på politikken i dag, dreier det meste seg om betingelsene for å opprettholde samfunnet. Barnehager og å sikre arbeidsplasser er temaer som går igjen. I samfunnsdebatten er man med andre ord mest opptatt av livets nødvendigheter, slik man var i det greske husholdet.

For å forstå hvorfor dette er et problem, må vi tilbake til Arendts idealer om politikk.

– Arendt skiller som sagt mellom det sosiale (nødvendighetens sfære) og det politiske (frihetens sfære). Dette skillet er hele tiden gjenstand for diskusjon.

Arendt var selv klar over hvor vanskelig dette skillet er å forstå.

– Hun påstår at vi er så vant til å forstå politikk som forlengelse av økonomi. Vi er så vant til å tenke at alt skal ha umiddelbar nytte at vi nesten ikke lenger ser politikkens egenart, sier Mahrdt.

– Nemlig at politisk frihet betyr at alle borgerne skal ha tilgang til den offentlige sfæren hvor vi diskuterer felles anliggende.

Likeverdige, men unike

Hvordan holde samfunnet i sjakk?

I boken The Human Condition starter Arendt med et grunnleggende begrep: pluralitet.

– Pluralitet er et paradoksalt begrep for Arendt. Paradokset ligger i at alle mennesker har noe som er felles, samtidig som hver og en av oss er unik.

Vi er like ved at alle er mennesker. Og vi er ulike ved at hver enkelt person er absolutt forskjellig.

– Jeg ser verden fra mitt ståsted. Du ser verden fra ditt ståsted. Og for å forstå hverandres perspektiver og ta vare på vår felles verden, må vi snakke med hverandre.

Fakta i seg selv bærer ingen mening.

Dialog fører ikke nødvendigvis til sannhet.

Målet i politisk tenkning kan derfor ikke være å komme fram til én sannhet.

Politisk tenkning er representativ, understreker Mahrdt:

– Det er ved å samle så mange individuelle synspunkter som mulig at vi kan få et mest mulig realistisk bilde av virkeligheten, forklarer hun.

Fakta er viktig

Dessuten er fakta alfa og omega for Arendt.

– I det øyeblikket vi begynner å benekte fakta, er vi fortapt.

– Hvorfor det?

– Hvis du erstatter sannhet med løgn, fører ikke det til at løgn blir akseptert som sannhet, men at vi ikke lenger kan skille mellom løgn og sannhet, sier Mahrdt.

Når løgn sprer seg i politikken, begynner folk etter hvert å ikke lenger tro på noe som helst.

Dessuten støter vi på et problem. Fakta må tolkes.

– Fakta i seg selv bærer ingen mening. For å gi dem mening må man plassere dem i en større sammenheng.

Mahrdt utdyper:

– Virkeligheten er ifølge Arendt forskjellig fra, og mer enn, helheten av fakta og begivenheter.

Hun gir et eksempel:

– Silje Falmår varslet om trakassering i forsvaret: det vil si hun ramset ikke bare opp enkelte fakta, men hun fortalte en sammenhengende historie og slik ble fakta til en meningsbærende historie.

I et demokrati er det rom for ulike meninger om samme fakta.

– Det viktige er at vi ikke benekter faktaene i seg selv, men i stedet åpner opp for dialog og debatt om hvordan fakta tolkes og hva de betyr.

Ifølge Mahrdt har vi god grunn til å frykte løgn, eller – som det heter i dag – alternative facts.

– Hvorfor?

– Fordi, når løgn sprer seg i politikken, begynner folk etter hvert å ikke lenger tro på noe som helst.

«Og når folk ikke lenger tror på noe», skriver Arendt, «da kan de heller ikke gjøre seg opp noen mening. Da blir de ikke bare frarøvet evnen til å handle, men også evnen til å tenke og ta avgjørelser. Og med et slikt folk kan du gjøre hva du vil».

Ikke nok å grave opp perlene

Dette gjelder også når vi ser tilbake i tid.

Det er ikke nok å finne perlene og ta dem opp til overflaten. Man må også studere dem samvittighetsfullt.

– Hvorfor innførte Platon et ideokrati, en måte å «løse» konflikten mellom filosofi og politikk på som ifølge Arendt var tyrannisk? Spør Mahrdt.

For å svare på dette spørsmålet må man sette seg i Platons sted. Hvilke erfaringer lå til grunn for den tyranniske oppfinnelsen hans?

Svaret vet vi allerede:

– Sokrates’ død.

Arendt kritiserte Platon for at hans filosofi skygget over Sokrates ideal om meningsmangfold.

– Samtidig satte hun pris på Platon. Hun forklarte at det faktum at Platon gikk imot Sokrates likevel ikke betyr at det finnes en enkel løsning på konflikten mellom filosofi og politikk.

– Faktisk er det ingen filosof etter Platon som var klar over den politiske opprinnelsen av denne konflikten og heller ingen som formulerte denne konflikten så radikalt som Platon gjorde det.