Rosa Luxemburg: Rosa den røde

Kronikk

Rosa Luxemburg: Rosa den røde

Rosa Luxemburgs politiske filosofi er på parti med menneskeligheten, skriver Kristin Gjesdal.
Rosa Luxemburg (1871–1919) var ingen selvsagt stjerne på sosialismens himmel.

Både som politisk teoretiker og som aktivist kom Rosa Luxemburg (1871–1919) til å utfordre samtidas mer dogmatiske marxister. Men nettopp de sidene ved hennes bidrag som provoserte kritikerne, virker i dag både aktuelle og forut for sin tid. Ett eksempel er Luxemburgs analyser av den kapitalistiske økonomiens iboende imperialisme og dens utjevning av kulturelle forskjeller. Et annet er hennes insistering på at sosial endring må komme nedenfra, fra grasrotnivå, snarere enn ovenfra gjennom partiprogram og dekreter. «Feiltrinn som blir gjort av en virkelig revolusjonær arbeiderbevegelse», skrev hun i en artikkel om den russiske revolusjonen, «er historisk sett langt mer fruktbare og verdifulle enn den aller beste ‘sentralkomités’ ufeilbarlighet»

Rosa Luxemburg var ingen selvsagt stjerne på sosialismens himmel. Hun var kvinne, av polsk-jødisk bakgrunn, fysisk handikappet og, framfor alt, lite villig til å innordne seg doktriner av noe som helst slag. Hun kom til Tyskland med en doktorgrad i økonomi fra Zürich, hvor kvinner tidlig fikk rett til å avlegge den høyeste akademiske grad. I Zürich hadde Luxemburg også studert zoologi og filosofi.


Kristin Gjesdal, filosofiprofessor ved Temple University, har skrevet en kronikkserie om kvinner i filosofien. Foto: Temple University

Utenfor studiene var hun politisk engasjert og knyttet kontakt med venstresidas dominerende stemmer i emigrant-miljøet. Luxemburg var usedvanlig tale- og skrivefør. Og selv om hun, som kvinne, ikke hadde stemmerett i Tyskland, ble hun raskt en verdsatt talsperson for sosial rettferd både nasjonalt og internasjonalt.

Mens Luxemburg underviste ved den sosialdemokratiske partiskolen i Berlin, jobbet hun parallelt med en introduksjon til politisk økonomi og en større kritikk av de marxistiske standardforklaringene på kapitalismens ekspansjon og sammenbrudd. Luxemburg angriper premisset om at dette systemet med dialektisk nødvendighet vil føre til sin egen oppløsning. I stedet påpeker hun at den kapitalistiske økonomien vil bevege seg utover nasjonale grenser og, hvis den ikke holdes i sjakk, brutalt ekspandere fram til en absolutt, global seier.

Så lenge det finnes områder på kloden som ikke har vendt seg mot kapitalismen, vil utvidelsesmulighetene fremdeles være til stede. Imperialisme er dermed en iboende del av kapitalismens vesen, ikke en særegen anvendelse av den.

For Luxemburg ble det nødvendig å vise virkningen av dette gjennom konkrete eksempler på ødeleggelse av lokalkultur og levemåter. Det som for Lenin framsto som pratesyk antropologi, var i hennes perspektiv avgjørende empirisk evidens: en konkret anskueliggjøring av en dyptloddende tese som koplet sammen økonomi, historie, kulturvitenskap og filosofi.

Les også: – Filosofihistorien er ikke skrevet i stein

Luxemburg antar eksistensen av en slags proto-kommunistisk idealtilstand. Hun bygger på Alexander von Humboldts beskrivelser av Sentral- og Sør-Amerika, hvor kombinasjonen av klima og rikt jordsmonn kun gjør det nødvendig å jobbe noen få dager i uka for å overleve. Idealistene hadde betraktet denne typen livsstil som potensielt doven, en grobunn for moralsk fordervelse. Luxemburg, derimot, følger Humboldt i hans beundring av en livsform hvor akkumulasjon av velstand i seg selv ikke er et mål, og hvor menneskelighet defineres langt mer mangfoldig.

Hun ble raskt en verdsatt talsperson for sosial rettferd både nasjonalt og internasjonalt.

Ikke desto mindre er det, for Luxemburg (som for Marx), vår evne til å arbeide mer enn det vi trenger for den rene opprettholdelsen av fysisk liv, som gir opphav til utbytting. Det er dette som gjør det mulig å selge arbeidskraft. Men den som bringer sin egen arbeidskraft til torgs, kan ikke skille mellom varen som bys fram, og hans eller hennes eget liv. Varen er per definisjon også en menneskelig eksistens. For arbeidsgiveren er dette underordnet. Markedet skiller i seg selv ikke mellom ulike typer varer. Dermed er det duket for en nødvendig konflikt mellom dem som tilbyr og de som kjøper arbeidskraft.

For arbeidsgiveren gjelder det å maksimere profitten, det være seg gjennom å presse lønna ned eller ved å utvide lengden på arbeidsdagen. Arbeidsgivere kan også skylde på utenforliggende faktorer. Det er derfor, påpeker Luxemburg, vi ofte ser at store bedrifter øker sin fortjeneste i økonomiske nedgangsperioder.

Les ogsåKvinnelige tenkere skjules i filosofien

Rosa Luxemburgs anti-nasjonalistiske syn ligger til grunn for hennes pasifisme og uvilje mot første verdenskrig. Denne holdningen var en avgjørende faktor da Luxemburg gjentatte ganger ble fengslet. Det var også en av årsakene til det tyske frikorpsets brutale mord på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg i 1919. Luxemburg ble skånselløst slått ned, dernest skutt og dumpet i Berlins Landwehrkanal.

Luxemburg ble beskrevet som både hensynsløs og blodtørstig: som en trussel mot nettopp de verdiene hun hadde søkt å forsvare.

Hannah Arendt betrakter drapet på Luxemburg som et avgjørende skille i Vestens politiske historie: Fra nå av var det ingen vei tilbake til en syntese mellom sosialdemokrati og kommunisme. Luxemburg ble da også beskrevet som både hensynsløs og blodtørstig: som en trussel mot nettopp de verdiene hun hadde søkt å forsvare.

Da brevene hennes ble utgitt, mange var skrevet under fengselsopphold, førte dette til et like karikert bilde av en sensitiv, poetisk og drømmende tenker. I skarp kontrast til begge disse ekstremportrettene framstår Rosa Luxemburg, gjennom sine verk, som en dyptpløyende, original og formidlingsvillig politisk tenker – en representant, slik det ofte framheves, for en tvers igjennom menneskelig sosialisme.

The article was first published in Klassekampen