Bettina Brentano von Arnim: Hjertet til venstre

Kvinnelige stemmer er i stor grad fraværende i den vestlige kanon. Må det være slik? På ingen måte! Det er det klinkende klare svaret vi finner hos den like opprørske som humørfylte Bettina Brentano von Arnim (1785–1859)

Brentano von Arnim var barnebarnet til den berømte forfatteren Sophie von la Roche. Hun fikk en utdannelse de fleste kunne misunne, og hadde et pågangsmot og en begavelse utenom det vanlige. Det var med andre ord ingen grunn til at hun skulle innordne seg i den tradisjonelle rollen som kvinnelig leser og passiv litteraturkonsument. Brentano von Arnim ble i stedet litterat, filosof og politisk aktivist – ikke minst etter at hun fylte femti.

For Brentano von Arnim må filosofien komme fra hjertet. Og en filosofi som kommer fra hjertet, kommer hun etter hvert til å mene, skiller ikke mellom teori og praksis, men lar kritisk tenkning lede fram til samfunnsmessig engasjement. Slik sett er det ingen overraskelse at en anonym anmelder – seinere identifisert som ingen ringere enn Friedrich Engels – med beundring bemerker at her er det snakk om en forfatter som taler konger og elite tydelig imot med ateisme, sosial bevissthet og kritikk av statsmakta.

Skjønt Brentano von Arnim ikke fant noen tradisjon hun umiddelbart kunne identifisere seg med, tok hun på seg å skape en intellektuell arena hvor hun kunne delta på egne premisser. Dette er spesielt tydelig med «Günderode» (1840), som består av en delvis fiktiv, delvis korrespondanse-basert dialog med den avdøde venninna Karoline von Günderrode (romantittelens vri på egennavnet åpner for fiksjon og poetisk frihet)

Les også: Løfter frem filosofiens kvinner

Blant temaene Brentano von Arnim diskuterer, er Günderrodes naturbevissthet, kvinners forhold til en kulturhistorie hvor de i altfor for liten grad er blitt anerkjent, men også filosofiens nytte og svakheter. Med representanter som Kant, Fichte og Hegel har den tyske idealismen endt som abstrakt og systembesatt. I sin orientering mot jegets teoretiske frihetsbetingelser er den blitt en filosofi på stylter, antyder Brentano von Arnim. Filosofien har kort fortalt mistet kontakten med livet selv, og, ikke minst, med den konkrete sosiale virkeligheten den har vokst ut av. Plasser en filosof i paradis, bemerker Brentano von Arnim, og vedkommende vil raskt drukne i spekulasjon og helt overse de særegne omgivelsene.

Hun taler konger og elite tydelig imot med ateisme, sosial bevissthet og kritikk av statsmakta.

Både forpliktelsen til en ikke-abstrakt tenkning og tanken om et kompromissløst filosofisk (kvinne-)prosjekt kan ha vært en av grunnene til at den amerikanske feministen Margaret Fuller oversatte «Günderode» til engelsk det samme året den kom ut. Det tok dermed ikke lang tid før Brentano von Arnims arbeid var lest og verdsatt av Emerson, Thoreau og andre New England-berømtheter. Da Brentano von Arnim gikk lei av å vente på at hennes første store bok, en eksentrisk fiktiv-realistisk dialog med Goethe, skulle komme ut på engelsk, kastet hun seg like gjerne ut i et intensiv-studium av språket og tok hånd om oversettelsen selv.

Blant Brentano von Arnims beundrere finner vi Beethoven, Schumann og Brahms, som alle dedikerte stykker til henne. Humboldt var en venn og samtalepartner, brødrene Grimm like så.

Noen formell universitetsutdannelse var ikke innen rekkevidde for Brentano von Arnim, en skjebne hun delte med andre kvinner i denne epoken. Ikke desto mindre er «Günderode» tilegnet studenter. I samtida ble dette ansett som en sjenerøs, men også provoserende gest. Noen år tidligere hadde det prøyssiske rettssystemet dømt 39 studenter til døden, deretter endret dommen til straffarbeid, for ulovlig foreningsvirksomhet. Berlins studenter feiret utgivelsen av «Günderode» med fakkeltog gjennom byen.

Les også: – Kvinners historiske bidrag blir fortsatt glemt

Men om dedikasjonen var provoserende, så var dette det likevel bare begynnelsen. Brentano von Arnim var nå en nær rådgiver for Fredrik den store. Boka Engels skal ha anmeldt, «Denne boka tilhører Kongen» (1843), er intet mindre enn en sosialpolitisk brannfakkel. Brentano von Arnim bruker forestillingen om et opplyst monarki til å kritisere kongens manglende engasjement for fattige, syke og andre trengende.

Under Berlins koleraepidemi i 1831 brøt hun tvert med alle klasseforventninger og tok selv på seg å dele ut hjelp og medisiner. I den posthumt utgitte «Fattigboken» samler hun empiriske data om utbredt sosial nød blant arbeidsløse og den arbeidende underklassen. Til tross for at boka ikke utkom i Brentano von Arnims levetid, var prosjektet likevel kjent og fryktet etter at forfatteren hadde rykket inn avisannonser som etterlyste informasjon om levekårene blant vanskeligstilte i og utenfor Preussens grenser.

For Brentano von Arnim må filosofien komme fra hjertet.

Brentano von Arnim er en krevende forfatter i mer enn én betydning av ordet. Hun skriver litterært, assosiativt og forlanger tålmodighet, innbilningskraft og innlevelse av leseren. Men like avgjørende er hennes brennende engasjement i kampen mot sosial urettferdighet.

Der mer kjente romantikere som Schlegel-brødrene etter hvert gjorde seg ferdig med sin radikale fase, ble Brentano von Arnim på sine eldre dager omtalt som en kommunist før eksistensen av det kommunistiske manifestet. Hun levde lenge nok til å bli kjent med Marx. Hennes forfatterskap viser romantikkens politiske potensial og peker dermed framover mot den neste generasjonen sosialister, som Clara Zetkin og Rosa Luxemburg.

Kronikken sto først på trykk i Klassekampen.