Germaine de Staël: Kjønn og fordom

KRONIKK

Germaine de Staël: Kjønn og fordom

Selv ikke Napoleon kunne stoppe Germaine de Staël, skriver Kristin Gjesdal.
Få filosofer har nådd den type berømmelse som Germaine de Staël nøt i sin samtid.

«En redegjørelse for et metafysisk system forfattet av en kvinne – intet mindre enn en sensasjon!»

Slik ble «Om Tyskland» av Anne Louise Germaine de Staël (1766–1817) mottatt i den toneangivende The Edinburgh Review da boka først ble utgitt i 1813. Verket hadde vært klart tre år tidligere, men Napoleon hadde satt forlagshuset under militært oppsyn og beordret makulering av de ti tusen trykte eksemplarene.

Tilsynelatende fryktet han ringvirkningene av en bok som foreskrev interkulturell forståelse og et kosmopolitisk sinnelag. Få filosofibøker har en så dramatisk tilblivelseshistorie. Og få filosofer har nådd den type berømmelse som Staël nøt i sin samtid; i sin levealder ble hun omtalt som en tredje supermakt, ved siden av England og Russland.

I sin levealder ble hun omtalt som en tredje supermakt, ved siden av England og Russland.

Staël er bare ett eksempel – men himmelropende tydelig! – på kvinnelige tenkere som ble lest og diskutert i sin egen tid, for seinere å forsvinne ut av den intellektuelle kanon. Er det en villet glemsel det er tale om? En rein tilfeldighet? Hva man enn måtte mene, synes ett poeng klart: Da kvinner på 1800-tallet i økende grad fikk adgang til høyere utdannelse, ble verkene til de mange og aktive kvinnene i filosofihistorien i tiltakende grad skjøvet til side. Kan reformmotstanderne ha følt det maktpåliggende å tøyle sterke, kvinnelige stemmer som effektivt kunne videreføres?

Til det kan man svare så mangt, men vi sitter uansett i dag med et ansvar for å rehabilitere disse kvinnelige tenkerne og reflektere over hvorfor og hvordan de ble presset ut av den kanon de selv hadde bidratt til å etablere.

Les også: Agnes Mathilde Wergeland: En glemt kvinnelig lyriker

Staël vokste opp i intellektuelle omgivelser. Morens fredagssalong ble frekventert av de mest prominente representantene for Europas opplysningsbevegelse. Faren var Frankrikes finansdirektør. I en alder av 22 år publiserte hun sitt første filosofiske verk – en studie av Rousseau. Mary Wollstonecraft var blant dem som leste Staël. Wollstonecrafts datter, Mary Shelley, skrev en kort biografi om hennes liv og verk. Liknende studier fulgte slag i slag.


Kristin Gjesdal, filosofiprofessor ved Temple University, har skrevet en kronikkserie om kvinner i filosofien. Foto: Temple University

Hva er så Staëls filosofiske arv? Hun gir avgjørende bidrag til moralpsykologi, særlig gjennom diskusjoner av forutinntatte meninger, fordommer og intellektuell frihet. Hun diskuterer selvmord, livslykke, politikk, vitenskapsteori og naturfilosofi, metafysikk og kunst. «Om Tyskland» ble et referanseverk for den europeiske romantikken hun selv var med på å forme, både i Tyskland, England og Skandinavia. USAs første humanistiske doktorgrader ble avlagt av inspirerte Harvard-studenter som reiste over til tyske universiteter med Staëls verk i bagasjen.

Det som inspirerte, var ikke bare Staëls beskrivelse av tysk vitenskap og filosofi, men også hennes syn på (ut-)dannelse som en betingelse for fordomsfrihet og velutviklet fornuft.

Staël tar opp spørsmålet om hvordan tradisjoner formes og hvordan underrepresenterte grupper marginaliseres. Hun beskriver kostnadene ved en slik marginalisering både for dem som overses, og for menneskefornuften overhodet. Og hun tar for seg spørsmålet om kvinners rolle – eller mangel på sådan – i et opplyst, moderne samfunn.

Staël var tidlig ute med å diskutere implisitte fordommer om kjønn, etnisitet og europeisk overlegenhet. Hun tematiserer hvordan slike fordommer gjennomsyrer samfunnet og passivt videreføres dersom vi ikke aktivt synliggjør og tar stilling til dem. Videre var hun en sterk kritiker av kolonialisme og slaveri. Kolonialisme, hevder hun, er grunnet i en provinsiell forestilling om egen overlegenhet. Slike holdninger fører til stagnasjon og en manglende evne til å lære fra andre.

Staël var tidlig ute med å diskutere implisitte fordommer om kjønn, etnisitet og europeisk overlegenhet.

I denne ånden gjør hun det klart for Thomas Jefferson at dersom USA bare oppgir slaveriet, ville republikken legemliggjøre menneskefornuftens perfeksjon. Amerikanske slaveribekjempere fant støtte i Staëls argumenter. Det samme gjaldt det gryende feministmiljøet i Boston, hvor både Aasta Hansteen og Bjørnstjerne Bjørnson skulle finne inspirasjon.

Staël diskuterer Descartes, Rousseau og Voltaire. Hume og de skotske moralfilosofene spiller også en rolle. I sine arbeider innenfor erkjennelsesteori, metafysikk og religionsfilosofi trekker hun veksler på Kant. Hun kritiserer subjektiv (Fichte) så vel som objektiv (Schelling) idealisme.

Les også: Kvinner på 1800-tallet tok steget ut av hjemmet og inn i offentligheten

Hennes egen sosiale krets var et enestående «hvem er hvem» for europeisk 1800-tallsfilosofi. Ingen ringere enn Goethe var oversetter da Schiller ville trykke hennes tidlige essays om litteratur. Da romanen «Corinne» kom ut, ble den oversatt simultant i Boston, Philadelphia og New York. For ivrige lesere var det ingen tid å miste.

Staël insisterer på at tenkning ikke må isoleres fra sine konkrete livsbetingelser. Hun forsvarer ideen om at fornuften ikke forvaltes av et jeg alene, men av et kollektiv bestående av individer og grupper med ulike ståsteder og preferanser. I motsetning til Hegel, en samtidig filosof Staël behendig utelater å vie oppmerksomhet, ser hun ikke fornuftens utvikling som teleologisk bestemt, men som en reviderbar prosess på linje med empirisk vitenskap.

Verden har gått framover siden de første anmelderne av Staëls «Om Tyskland» fikk hakeslepp over at en kvinne kunne filosofere. I dag er det klart at Staëls forfatterskap gir oss en bedre forståelse av filosofiens muligheter, av filosofiens historie, og åpner for refleksjon over kriteriene for inkludering og ekskludering innenfor vårt eget begrep om tradisjonen.

Kronikken sto først på trykk i Klassekampen.