Femina sum, ergo cogito

Debatt

Femina sum, ergo cogito

Ingeborg Owesen svarer Truls Wyllers innlegg «Om kvinnelig filosofi» i Klassekampen. Filosofien har gått fra nærmest å være en lukket herreklubb til å bli et intellektuelt foretagende, for både kvinner og menn, skriver hun.

I et innlegg i Klassekampen 16. januar 2021 raljerer Truls Wyller med nesten alt som har med kvinner og filosofi å gjøre, fra det å løfte fram glemte kvinnelige tenkere, til alle andre former for feministisk orientert filosofi, og konkluderer med å kalle alt sammen «identitetspolitisk feminisme».

Kvinner og filosofi

Identitetspolitikk er for mange forbundet med angsten for at politisk funderte beslutninger skal overtrumfe faglige kvalitetsvurderinger. For eksempel at feministisk identitetspolitikk skal fortrenge Platon, Descartes, Hume og Kant fra pensum og erstatte dem med noen obskure kvinner ingen har hørt om før.

Er det forskjell på hvordan kvinner og menn tenker?

Men radikal kjønnskvotering av filosofiens kanon har jeg enda til gode å finne noen feministisk orienterte filosofer gi uttrykk for. De tidligste feministiske lesningene av filosofihistorien var riktig nok ganske negative og kritiske, som for eksempel Susan Moller Okins Women in Western Political Thought (1979).

De siste årene har vi derimot vært vitne til en mer positiv og åpen holdning, der filosofien leses som en genealogi og felles kilde til produktive analyser og tolkninger. Se for eksempel Robin May Schotts artikkel «Feminism and the History of Philosophy» i Feminist Philosophy (2007). Også Genevieve Lloyd som utga Mannlig og kvinnelig i Vestens filosofi (1984) sier i et intervju i Hypatia (2000) at hun ville anlagt en mye mer positiv holdning til filosofihistorien, hadde hun skrevet boken i dag.

Les også: Filosofihistorie, kvinner og kanon

Lukket herreklubb

I år er det 50 år siden kunsthistorikeren Linda Nochlin skrev sitt banebrytende essay «Why Have There Been No Great Women Artists?» (1971). Et riktig lurespørsmål, for svaret er selvfølgelig at det har eksistert mange store kvinnelige kunstnere.

Spørsmålet er snarere hvorfor vi ikke har hørt om dem, hvorfor har de gått i glemmeboken, og ikke minst; hvem var de? Og nøyaktig de samme spørsmålene kan man stille overfor filosofien. Leser man for eksempel Arne Næss’ Filosofiens historie eller Frederick Coplestons A History of Philosophy kan man jo lure på om det virkelig aldri har eksistert noen kvinnelige filosofer av betydning. Kan kvinner overhodet tenke?

Etter at kvinner for alvor fikk innpass i akademia etter 2. verdenskrig har det de siste 50 årene også skjedd en betydelig endring innen filosofien. Glemte kvinnelige tenkere løftes fram, mannlige tenkere leses med nye briller fra et feministisk perspektiv, og enkelte kvinnelige tenkere insisterer også på at kvinnelige erfaringer som graviditet og fødsel har en plass i filosofien. Filosofien har gått fra nærmest å være en lukket herreklubb til å bli et intellektuelt foretagende, for både kvinner og menn.

Kvinnelige og mannlige tenkere

Wyllers overskrift «Om kvinnelig filosofi» mer enn antyder at det å ville ha flere kvinner inn i kanon eller på pensum skulle ha som underliggende premiss at kvinner og menn tenker ulikt. Så da er vi nødt til å stille spørsmålet; har kvinner og menn like mentale evner? Er det forskjell på hvordan kvinner og menn tenker? Flere mannlige tenkere i filosofihistorien synes å mene det.

Aristoteles mente som kjent at en kvinne var en uferdig mann, med både mindre utviklede moralske og rasjonelle evner enn menn. Rousseau mente kvinner måtte oppdras radikalt forskjellig fra menn ettersom deres fremste oppgave i livet var å behage menn. Kant mente at intellektuelle kvinner like gjerne kunne hatt skjegg, og Hegel skrev at kvinner var samfunnets evige ironi og langt fra i stand til genuint moralske handlinger.

Listen er lang over mannlige filosofers fordomsfulle meninger om kvinners rasjonelle evner. Men i 2021 må vi innrømme at disse har gått ut på dato, og få eller ingen tar slike meninger seriøst lenger. Utviklingen av «menneskerettighetene» i kjølvannet av den franske og den amerikanske revolusjon åpnet heller ikke opp for å gi kvinner (eller svarte) like rettigheter på lik linje med hvite menn. 

Flere kvinner har opp igjennom filosofihistorien utfordret tanken om at kvinner og menn skulle ha ulike fornuftsevner.

Det måtte identitetspolitiske aktivister til for en reell universalisering av menneskerettighetene. Den franske adelsmannen og filosofen Marquis de Condorcet foreslo allerede i 1790 å gi kvinner stemmerett og andre borgerrettigheter. Men kvinner i Frankrike fikk ikke stemmerett før i 1945.

«I filosofien er vi bare mennesker, ikke kvinner og menn», skriver Wyller. Få av de store heltene i filosofien eller i «kongerekka», har ment at vi alle bare var mennesker og at det ikke var forskjell på mannlige og kvinnelige rasjonelle evner. Det var jo nettopp derfor kvinner ble nektet stemmerett og andre rettigheter – de hadde ikke fornuft nok.

Flere kvinner har opp igjennom filosofihistorien utfordret tanken om at kvinner og menn skulle ha ulike fornuftsevner; Christine de Pizan, Marie de Gournay, Mary Astell, Olympe de Gouges, for å nevne noen, og det var dette som fikk Mary Wollstonecraft i Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) til å ta et kraftig oppgjør med fordommene om kvinners manglende fornuftsevner. Condorcets forslag om kvinnestemmerett gikk som sagt i graven sammen med ham.

Det som satte fart i stemmerettskampen etter hvert på 1800-tallet var filosofen John Stuart Mills Kvinneundertrykkelsen fra 1869. Filosofihistorien har bidratt betydelig til kvinnefrigjøring og likestilling. For et fag som sliter med kvinnerekruttering kunne det å løfte fram denne fortellingen kanskje være en god idé.

Les også: Kvinnelige tenkere skjules i filosofien

Filosofiens kanon – et budskap

Hvilket fører oss over i en diskusjon om kanon. Kanon er ikke noe som er skrevet i stein.  Selv om filosofien er gammel, er filosofihistorien relativt ung.

Den amerikanske filosofien Bruce Kuklick skriver at det var først på 1800-tallet, i kjølvannet av Hegel, at man begynte å historisere filosofien og lage en filosofiens kanon. Kanon er et produkt av en bestemt historisk og geografisk tenkemåte, skriver Kuklick, eller, som vi kan legge til, av identitetspolitiske tenkemåter.

Kanon varierer følgelig noe fra land til land. Kuklick påpeker at i England er for eksempel moderne filosofi definert som Descartes, Locke, Berkeley og Hume. I Frankrike ligger vekten på kartesiansk rasjonalisme; Descartes, Geulincz, Malebranche. Mens man i Tyskland heller mot en kanon bestående av: Leibniz, Wolff og Kant. Og en amerikansk kanon kommer ikke utenom Dewey, Pierce og James.

Snakker vi her om nasjonale identitetspolitikker, eller hvordan skal man forklare at kanon varierer fra land til land? Hva er forskjellen på det å anlegge et slikt nasjonalt perspektiv på kanon og det å ville innlemme kvinner i kanon eller på pensum? Spørsmål om kanon dreier seg også om hvilke temaer som skal innlemmes. Ligger for eksempel spørsmål om familie og kjønn utenfor filosofens kanon? Hvem bestemmer hva som er innenfor og utenfor?

Wyller skriver at kvinnelige filosofer har «mest gjort seg bemerket som elever, brevvenner eller oversettere av mannlige tenkere». En slik påstand kan ikke stå uimotsagt. Vi kan vi nøye oss med å nevne antikkens Hypatia av Alexandria, middelalderens Hildegard von Bingen, renessansens Christine de Pizan, opplysningstidens Mary Wollstonecraft og det 20. århundrets Simone de Beauvoir. Alle disse har levert selvstendige arbeider, og som takket være samtidens kvinnelige filosofer, i dag er en del av vår allmenne felles hukommelse.

De siste tiårene har vi sett flere utgivelser og oversettelser av kvinnelige filosofer.

De siste tiårene har vi sett flere utgivelser og oversettelser av kvinnelige filosofer. The University of Chicago Press har for eksempel en egen serie kalt «The Other Voice in Early Modern Europe» med introduksjoner og engelske oversettelser av glemte kvinnelige tenkere. Dette var først tenkt som en liten, smal serie, men antallet kvinner som skred fram fra glemselen vokste stadig, og serien teller nå cirka 60 utgivelser – og dette bare fra den tidligmoderne epoken.

At filosofiens kanon bør bestå av verker som har hatt avgjørende betydning for hvem vi er hvordan vi tenker i dag er de aller fleste enige om. For en vestlig filosofikanon gjelder det temaer som vitenskapelig sannhet og metode, hva vitenskap er og hvordan vi vet at noe er sant.

Også temaer som etikk og moral hører hjemme i kanon. Moderne vitenskap, ytringsfrihet og menneskerettigheter er blant noe av det som preger oss og vår samtid. Historien om fremveksten og diskusjonene om disse hører hjemme i en filosofisk kanon.

Et annet trekk ved vår samtid som skiller seg fra tidligere historiske epoker og andre kulturer er likestilling mellom kvinner og menn. Sannsynligvis er det ingen andre steder på kloden, og ingen andre historiske epoker har opplevd noe som ligner på den likestillingen mellom kjønnene som vi opplever i Vesten i dag. Også denne historien kan man mene har en naturlig plass i filosofiens kanon.

Og om man så skulle mene, at alle de viktigste bidragene til filosofihistorien er levert av menn, slik Wyller åpenbart mener, kan man allikevel hevde at det ikke er riktig å framstille filosofihistorien som et «men-only» fenomen, ettersom det kan gi misvisende implikasjoner om at kvinner verken har tenkt eller kan tenke. En ren mannshistorie risikerer å kommunisere et uintendert budskap.

Owesen er aktuell med ny bok fra Routledge til våren: The Genealogy of Modern Feminist Thinking. Noe av materialet i innlegget er hentet derfra.

Debattinnlegget ble først publisert i Salongen, som inviterte Owesen til å delta i debatten.

Les også: – Filosofihistorien er ikke skrevet i stein