Karoline von Günderrode: Døden ved Rhinen

Det er ingen mangel på tragiske skjebner blant 1800-tallets kvinnelige filosofer. Situasjonen blir ikke bedre av at personlige biografier så altfor ofte har fått overskygge deres intellektuelle bidrag. Dette gjelder også tyske Karoline von Günderrode (1780–1806), som endte sitt eget liv – og dermed også et lovende filosofisk og litterært forfatterskap – ved å dolke seg til døde ved bredden av Rhinen etter et ulykkelig forhold til filologen og arkeologen Georg Friedrich Creuzer.

Blant skriftene Günderrode etterlot seg, finner vi dyptpløyende drøftelser av selvbevissthet, intersubjektivitet, forholdet mellom kulturer, kvinners intellektuelle betingelser (eller mangelen på sådanne) og, ikke minst, av det etiske ansvaret som jorden – Günderrodes betegnelse for summen av alt det som er gitt oss mennesker i vår umiddelbare livsverden – stiller oss overfor.

Günderrodes filosofiske bidrag kan hjelpe oss til bedre å forstå mangfoldet i den tyske filosofien både under og i forlengelsen av idealismens periode. Men hennes skarpe analyser tydeliggjør også den klassiske idealismens begrensninger, spesielt når det kommer til forståelsen av forholdet mellom mennesket og resten av naturen.

Günderrodes filosofiske bidrag kan hjelpe oss til bedre å forstå mangfoldet i den tyske filosofien.

I sin levetid utga Günderrode to større tekstsamlinger: «Dikt og fantasier» (1804) og «Poetiske fragmenter» (1805). Et tredje verk, «Melete», var allerede sendt til forleggeren da Günderrode tok livet av seg. Hun publiserte også enkeltdikt, fragmenter og drama, inkludert de mest kjente arbeidene «Hilgund» og «Muhamed»

Interessen for drama var noe hun delte med andre 1800-tallsfilosofer, blant andre Gotthold Lessing, Johann Herder og Friedrich Schiller. Men i motsetning til sine mannlige kollegaer er hun husket for sin litterære snarere enn sin filosofiske produksjon. Dette gjelder også den nyere interessen for Günderrodes verk, inkludert Christa Wolfs samling av Günderrodes brev og tekster. (Wolf forfattet også i 1979 den semi-biografiske «Kein Ort. Nirgends» om Günderrodes liv.

Som mange kvinnelige skribenter i samtida ble Günderrodes verk utgitt (under det kjønnsnøytrale psevdonymet Titan) i samarbeid med en mannlig mentor, i dette tilfellet nevnte Creuzer. Til tross for at Creuzers eget interessefelt omfattet antikkens kunst og mytologi, er det hevet over tvil at han ledet Günderrode mot en poetisk-mytologisk skriveform som, slik han så det (og her var han ikke alene!, var mer passende for en kvinne enn en klar og rasjonell opplysningsdiskurs.

Mens Creuzer i en viss grad støttet Günderrodes filosofiske ambisjoner, holdt han tilbake offentliggjøringen av hennes korte, men kanskje aller viktigste, filosofiske bidrag: «Jordens idé». Hva hensikten kan ha vært, er uklart, men Creuzer fryktet på dette tidspunktet skandale dersom hans forhold til Günderrode ble allment kjent. Dermed ble det opp til Günderrodes venninne Bettina Brentano von Arnim, en annen formidabel filosof fra denne perioden, å formidle hennes tankegods i den halvfiktive brevromanen «Die Günderode» (1840)

Les også: Mangfoldige Hamsun

Før året var omme, ble romanen oversatt til engelsk av feministen Margaret Fuller. Det var på denne måten – gjennom von Arnim og Fullers anstrengelser – at Günderrode skulle komme til å vinne posthum innflytelse utover Tysklands grenser.

Günderrode ble tidlig eksponert for filosofi. Moren, Louise von Günderrode, var selv poet, men interesserte seg også for Fichte og hans posisjon som en av hovedstemmene innenfor den tyske idealismen. Günderrode skrev seinere en kritikk av Johann Fichte, men kom også til å diskutere Rousseau, Herder, Kant, Novalis, Schleiermacher, Schlegel og Schelling. Hun trakk veksler på islam og hinduisme og plederte for en interkulturell fornyelse av europeisk tankegods.

Gjennom sitt poetiske og filosofiske arbeid insisterer Günderrode på nødvendigheten av at vi mennesker ikke forstår oss selv som løsrevet fra eller hevet over naturen, men som forvaltere av en større helhet hvis kompleksitet vi knapt er i stand til å fatte. Der Fichte insisterer på å behandle menneskelig selvbevissthet i isolasjon – hva er igjen av menneskelig frihet hvis vi forstår oss selv fullt og helt som del av naturen, spør han – tenker Günderrode seg en organisk, selvorganiserende natur som ikke kan begripes gjennom henvisning til reint mekanistiske sammenhenger.

Les også: Kvinner på 1800-tallet tok steget ut av hjemmet og inn i offentligheten

Det er gjennom å forstå seg selv som del av en større helhet, og dermed også som begrenset, at hver og en av oss blir bevisst vår egen individualitet og væren. Og hvis naturen selv kan utvise selvorganisasjon, så er det, påpeker Günderrode, ikke noe paradoks å tenke menneskelig selvrealisering innenfor rammene av naturen.

Günderrodes tanker fra Fichte-notatene videreføres i «Jordens idé», hvor hun foregriper den seinere miljøfilosofiens tanke om at naturen selv, snarere enn å underlegges oss mennesker, må gis spillerom til å kunne utfolde seg. Naturen, mener hun, har et iboende formål, og menneskets plass og stilling må forstås som del av dette. Våre menneskelige bestrebelser på sannhet og moral får verdi i den grad de er i pakt med, eller til og med fremmer, dette større formålet.

Naturen, mener hun, har et iboende formål, og menneskets plass og stilling må forstås som del av dette.

Günderrode understreker at dersom en slik varsom holisme er mangelvare innenfor den europeiske filosofien, så er dette kun tegn på denne tenkemåtens egne begrensninger. Både historisk og geografisk gjelder det at menneskefornuften er atskillig større enn den europeiske opplysningsfornuften. Og hvis den europeiske tenkningen makter å se seg selv innen en større global sammenheng, vil den vinne på å bli kjent med perspektiver fra for eksempel islam og hinduisme.

Gjennom sitt filosofiske bidrag hever Günderrode seg suverent utover Fichtes påstand om at kvinner ikke bør skrive originale filosofiske verker, men kun forholde seg som formidlere av tankegods utviklet av sine mannlige kollegaer. Med sin insistering på et enhetlig forhold mellom natur og menneske, og til og med på naturens absolutte forrang, var Günderrode en sann pioner – og en filosof som i dag framstår som visjonær, relevant og forut for sin tid.

Kronikken sto først på trykk i Klassekampen.