Løfter frem filosofiens kvinner

Løfter frem filosofiens kvinner

Kristin Gjesdal retter søkelyset mot filosofihistoriens glemte kvinner i kronikkserie og ny bok.
‒ Det overraskende var ikke at det fantes kvinner, men hvor lett det var å finne dem, sier Kristin Gjesdal som har skrevet bok om kvinnelige tenkere fra romantikk til fenomenologi.

Filosofihistorien er sammensatt og i stadig bevegelse. Allikevel har mange av filosofiens kvinner vært utelatt både fra pensumlister og den allmenne bevissthet. For å bøte på dette har Kristin Gjesdal, filosofiprofessor ved Temple University i Philadelphia, dykket ned i historien for å finne kvinnelige filosofer fra 1800-tallet.

‒ Tanken er å yte rettferdighet overfor det faktum at det finnes både veldig mange og veldig gode kvinner i filosofien, også på 1800-tallet, sier hun.

‒ Vi ville lage en bok som lett kan brukes av filosofer som vil inkludere flere kvinner i undervisningen, og som er interessant for lesere utenfor fagfilosofien. Dette er uten tvil tekster som fortjener å nå frem til en bredere lesergruppe. Så vi har forsøkt å lage en brukervennlig og interessant antologi som presenterer noen av de sentrale kvinnene og deres arbeider.

Les også:  Filosofihistorien er ikke skrevet i stein

Kommer som kronikkserie

Gjesdal forteller at dette er originale, interessante og banebrytende filosofiske tekster som kan berike faget både når det gjelder vår historieoppfatning og vår tilnærming til systematiske problemer.


Kristin Gjesdal, filosofiprofessor ved Temple University, har dykket ned i historien for å finne kvinnelige filosofer fra 1800-tallet. Foto: Temple University

‒ Hvis vi reiser filosofiske spørsmål vil vi jo prøve å tenke gjennom alle mulige gode svar på dem, sier hun.

‒ Og når vi underviser filosofihistorie til studentene våre søker vi å gi et upartisk bilde av filosofiens muligheter, ikke bare av arbeider forfattet av én gruppe filosofer, nemlig menn.

Interessen for de glemte filosofene har også ledet Gjesdal til å skrive en kronikkserie om noen av dem. Den har blitt publisert i Klassekampen, og kommer nå også på Kilden kjønnsforskning.no.

‒ Det hadde vært litt debatt i Klassekampen om kvinner i filosofifaget, forklarer Gjesdal.

‒ Den dreide seg rundt norsk exphil-pensum, som jeg ikke har så god greie på. Men jeg hadde likevel lyst til å bidra til samtalen om faget generelt, og da var det å presentere noen av kvinnene som er med i antologien en fristende oppgave.

Hun mener dette er tekster som kan slå an, også utenfor fagfeltet:

‒ Disse tekstene kan leses med stort utbytte av mange flere enn filosofiforskere og studenter. Det er engasjerende tekster om temaer som sannhet, mellommenneskelige relasjoner, kunst, politikk og økologi. Jeg formidler gjerne, med stor entusiasme, det disse kvinnene jobbet med.

Historisk perspektiv

At det er få kvinner på filosofipensum er et sammensatt problem, ifølge Gjesdal. Hun forteller at det historisk sett har eksistert mange kvinnelige filosofer, og at faget tidvis har vært progressivt når det kommer til kjønn.

‒ En av de første kvinnene som fikk doktorgrad i noe fag var filosofen Elena Piscopia, sier Gjesdal.

‒ Hun avla den ved Universitet i Padova i 1678. Så hun var ekstremt tidlig ute. Også på 1800-tallet, som jeg forsker på, fantes det mange kvinner som skrev filosofiske tekster, og som ble anerkjent som filosofer.

Kvinner konsumerte mindre alkohol og kunne angivelig ikke fekte.

Mot slutten av opplysningstiden var det stor interesse for filosofi, og mange kvinner hadde lyst til å studere. Selv om flere var positive til dette, møtte de også motstemmer.

‒ Vi har et eksempel på en kvinne som fikk lov til å være til stede på forelesninger mot at hun måtte love å sitte bak et forheng, forteller Gjesdal.

‒ I diskusjonen av kvinners plass innenfor fagfilosofien møter vi, på 1800-tallet, en serie med pussige påstander. En var at kvinner ikke kan tenke. Så ble det påpekt, naturlig nok, at kvinner hadde produsert svært interessante filosofiske bidrag. Vi finner allikevel en versjon av denne typen tenkning hos Kant, som mente at det ville være naturstridig for kvinner å ta utdannelse ‒ da kunne de like gjerne anlagt skjegg. Hegel, på sin side, sammenlignet kvinner med planter.

Fikk ikke akademiske stillinger

Men institusjonelt sett var ideen om at kvinner var uegnet til å studere filosofi ikke lenger gyldig. Enkelte begynte da å bekymre seg for om kvinner kom til å ødelegge kulturen i filosofifaget.

‒ Kvinner konsumerte mindre alkohol og kunne angivelig ikke fekte, ler Gjesdal.

‒ Hvis man ser på karikaturtegninger fra den tiden, kan det iblant være kvinner som står med en bok i en hånd og en lanse i en annen, og kraftfullt prøver å bane vei inn i filosofien.

Selv om mange kvinner var filosofer, støtte de altså på utfordringer på universitetene. Et fellestrekk for filosofene Gjesdal har skrevet om er at ingen av dem fikk akademiske stillinger.

‒ Selv da de begynte å kunne ta doktorgrader, var de utelukket fra å få akademiske stillinger, forklarer hun.

‒ Fordi kvinner var utelukket fra akademiske stillinger, skrev de ikke primært eller utelukkende for et akademisk publikum. Mange skrev relativt åpne tekster, ofte med et praktisk og politisk engasjement. De hadde bred appell i sin egen samtid, og jeg tror de kan ha bred appell i dag også.

Les også: De glemte tenkerne

Mye materiale

Gjennom arbeidet med boken ble Gjesdal godt kjent med flere av de glemte filosofene. Hun ble også klar over at mange av tekstene deres var godt kjent i sin egen samtid, selv om få har hørt om dem i dag.

‒ Det overraskende var ikke at det fantes kvinner, men hvor lett det var å finne dem, sier hun.

‒ Mye var faktisk oversatt til engelsk allerede i samtiden. Tenkere som Germaine de Staël og Bettina Brentano von Arnim, som er navn mange kanskje ikke har hørt om i dag, ble umiddelbart oversatt og lest i sin samtid. Det er interessant å gå tilbake til arbeidene deres. Jeg tror filosofien har mye å tjene på det.

Samtidig har de altså i stor grad blitt glemt i ettertiden. Grunnene til dette kan være mange.

Det er ikke slik at kvinner driver med én type filosofi.

‒ Vi ser om og om igjen at dette er forfattere som var populære i sin egen samtid, men som så forsvinner ut av historien, sier Gjesdal.

‒ Det er interessant å spørre hvorfor de har blitt presset ut. Antagelig er svaret sammensatt. Man kan ikke isolere én faktor.

Hun trekker også frem at dette ikke er unikt for kvinnelige filosofer. Filosofihistorien er bredere enn det som vanligvis undervises ved et filosofiinstitutt. I flere år var det for eksempel ansett som obskurt å undervise Hegel i en engelskspråklig sammenheng, mens han idag igjen er sentral i angloamerikansk filosofiundervisning.

‒ Men med kvinner har vi en mer systematisk tendens, som gjør at vi virkelig trenger en dugnad for å få disse tekstene frem i lyset igjen, sier hun.

Mengden filosofer Gjesdal og Nassar fant gjorde at de måtte bruke tid på å velge ut hvilke som skulle være med i samlingen:

‒ Vi kunne laget en tibinds utgave for å yte rettferdighet til feltet, men innenfor ett bind med akseptabel pris var det helt umulig.

Flere stemmer

Selv i dag er filosofi mer mannsdominert enn andre humanistiske fag. Gjesdal mener dette kan gi mer motivasjon til å se på filosofihistorien med et bevisst og kritisk blikk. Hun påpeker at det ikke er noen grunn til å føle seg truet av at flere stemmer nå blir inkludert i tradisjonen.

‒ Man kan jo inkludere flere stemmer uten å fjerne de bidragene man allerede har der, sier hun.

‒ Jeg tror man idag er mer åpen for å inkludere verker fra tradisjonelt oversette grupper. I moderne, akademisk filosofi kan man si at kvinner er en slik gruppe, men ikke den eneste. Filosofihistorien har jo også mange ikke-vestlige bidrag som burde kunne inkluderes.

Gjesdal mener at en slik inkludering vil berike faget på flere områder. Hun understreker at det ikke nødvendigvis er snakk om en egen kvinnelig filosofi, når man snakker om kvinnelige filosofer.

‒ Det er ikke slik at kvinner driver med én type filosofi, sier hun.

‒ Det er heller ikke slik at alle kvinner driver med feminisme. Jeg tror man må være forsiktig med å tenke at kjønn, det at man er kvinne, binder en til å skrive feminisme, eller til å tenke at menn ikke kan være interessert i feminisme.

Kvinner på pensum 

Filosofistudiet har opplevd stort frafall blant kvinnelige studenter. Selv om omtrent like mange kvinner som menn starter på studiet, blir andelen lavere allerede etter det første året. Gjesdal mener flere kvinner på pensum kan være en motivasjonsfaktor.

Dette er filosofer som skriver virkelig interessante arbeider og fortjener å bli lest.

‒ Det er klart at hvis man får pensumlister hvor en av ens egne vesentlige gruppeidentiteter overhodet ikke er representert, så vil man, bevisst eller ubevisst, lure på om det er plass til en selv, sier hun.

‒ Vi vet med sikkerhet at veldig mange kvinner slutter etter det første året, men hvorfor de slutter vet vi ikke. Det er mange som understreker viktigheten av å inkludere forfattere både på tvers av kjønnsskiller, og på tvers av etnisk og kulturell variasjon, på pensumlister. Ved mitt eget universitet er det noe vi jobber helt bevisst med. Jeg har undervist kvinner i filosofihistorien i flere år, og klassene er alltid fulle og med bedre kjønnsbalanse enn det jeg er vant til.

Les også: Kvinnelige tenkere skjules i filosofien

Positiv utvikling

I USA, hvor Gjesdal arbeider, har APA (American Philosophical Association) satt seg som mål å få en kvinneandel i vitenskapelige stillinger på rundt 40 prosent i nær fremtid. I dag er den angivelig på omlag 30 prosent. Hun mener APAs ambisjoner er et tegn på en positiv utvikling.

‒ Det er bedre tall enn det har vært tidligere, men det er ikke ideelt, sier hun.

‒ Jo mer oppmerksom man er på faktorer som kan medføre partiskhet og ubevisste fordommer i stillings- og utvelgelsesprosedyrer, desto større håp kan man ha om at alle får like sjanser til å ansettes. Så vidt jeg kan se, står vi nå midt i en ekstremt positiv utvikling, som det er veldig spennende å være med på.

Nå håper hun at arbeidet hennes kan være med på å trekke noen av filosofene opp fra glemselen.

‒ Jeg tviler på at det vil ha en institusjonell betydning, men i en norsk sammenheng kan det kanskje bidra til økt oppmerksomhet om at det finnes flere kvinner i filosofihistorien, sier hun.

‒ Men aller viktigst er det at dette er filosofer som skriver virkelig interessante arbeider og fortjener å bli lest. Så om flere blir interessert i å lese arbeidene deres er det en god ting – både for leserne og for filosofien, bredt forstått!

Arbeider aktivt for bedre balanse

Ved Institutt for religion, filosofi og etikk ved Universitetet i Agder, har man gått aktivt inn for å ansette flere kvinner i faste, vitenskapelige stillinger. Instituttleder Reidar Salvesen forteller at de har jobbet målrettet for å få en bedre kjønnsbalanse.

‒ En av mine prioriterte satsninger da jeg begynte i stillingen i fjor vår, var å styrke kvinneandelen, også i filosofiseksjonen, sier han.

‒ Da bestemte vi oss for å se på kompetansen til kvinner som allerede er ansatt som filosofer ved universiteter og høyskoler i Skandinavia. Det var overlapp med mye vi allerede hadde, men vi kunne se at flere kvinner var spesialisert innen felter som feminisme, estetikk, eksistensialisme, fenomenologi, praktisk filosofi, og ikke minst moderne filosofi. Dette var kompetanse vi ønsket mer av.

Det er en fare for at man ansetter folk som ligner en selv.

Dermed bestemte filosofiseksjonen seg for å lyse ut en stilling hvor disse feltene ble vektlagt. De lyktes, og endte opp med å ansette to kvinner. Det at fagseksjonen for filosofi er et relativt ny og liten ga dem en fordel, mener Salvesen.

‒ Da vi bare hadde fire fast ansatte filosofer, ble det ekstra synlig at vi manglet kvinner, forklarer han.

‒ Folk flest tenker kanskje at en filosof er en litt bustete gammel mann med skjegg, men slik er det ikke lenger. Jeg tror filosofiseksjonen vil være mer eller mindre i balanse i løpet av et år. Igjen er det en fordel at den er såpass ny, og mindre bundet av forpliktelser i form av eksisterende ansettelser. Så må det understrekes at kvinnene vi har ansatt er veldig dyktige, så det er ikke slik at de ble ansatt fordi de er kvinner. Men vi spurte etter kompetanse som kvinnelige filosofer generelt hadde mer av.

‒ Vi trenger større spennvidde

Også ved Universitetet i Agder har man sett at kvinner i mindre grad tar master- og doktorgrad i filosofi, selv om de bare har hatt et mastergradsprogram i to år. Salvesen er enig med Gjesdal i at å få flere kvinner på pensum kan bidra til en bedre kjønnsbalanse.

‒ Dette er noe vi jobber med, for å styrke fagene våre, sier han.

‒ Jeg tror det er viktig at manvektlegger toneangivende, kvinnelige filosofer som Nussbaum og de Beauvoir, fremfor en ren gjennomgang av filosofihistorien. I tillegg er forbildeeffekten svært viktig for unge studenter. Jeg tror og håper at situasjonen vil være ganske annerledes om noen år, at vi vil ha en bedre kjønnsbalanse og at stemmen til mange av disse filosofene vil bli mye tydeligere.

Han understreker viktigheten av å være bevisst på hva man ser etter når man ansetter. Slik kan man unngå at fagfeltet snevres inn.

‒ Det er en fare for at man ansetter folk som ligner en selv, avslutter Salvesen.

‒ Man må snu på det, og se hva kvinnene som er der ute faktisk jobber med. Dette kan man gjøre i flere fag, ikke bare filosofi. Vi trenger større spennvidde, ikke bare i vårt miljø. Jeg tror det er viktig å skape bevissthet om dette. Det er en positiv og nødvendig endring.

Les også: – Kvinners historiske bidrag blir fortsatt glemt