Clara Zetkin: Klartenkt sosialist

Kronikk

Clara Zetkin: Klartenkt sosialist

For Clara Zetkin er feminisme og sosialisme to sider av samme sak, skriver Kristin Gjesdal.
Clara Zetkin argumenterte mot den borgerlige feminismens misforståelser. Zetkin er nummer to fra venstre på bildet fra Moskva.

Clara Zetkins verk, skriver den amerikanske professoren og aktivisten Angela Davis, kaster ikke bare lys over hennes egen historiske periode. Hun leverer også et formidabelt bidrag til kampen mot sosial urettferdighet, rasisme, kvinneundertrykkelse og militarisme.

Zetkin (1857–1933) var en framstående tysk forfatter og aktivist. Det er hennes fortjeneste at vi kan feire den internasjonale kvinnedagen 8. mars – både den formelle antakelsen av en kvinnedag og datoen for markeringen av den (med bakgrunn i en vellykket protest blant syersker på nedre Manhattan i New York).


Kristin Gjesdal, filosofiprofessor ved Temple University, har skrevet en kronikkserie om kvinner i filosofien. Foto: Temple University

Zetkin vokste opp med en mor som viet seg til (borgerlig) likestilling. Ettersom Zetkin var utelukket fra gymnasutdannelse, tok hun fatt på en fireårig utdannelse ved feministene Louise-Otto Peters og Auguste Schmidts institutt i Leipzig. Utdannelsen skulle gi henne et solid fundament når det gjaldt historie og politisk teori.

Enda viktigere var orienteringen mot spørsmålet om hvorvidt feminisme og sosialisme er forenlige. Zetkins svar er et rungende ja. Å utdype dette jaet – gjennom tenkning så vel som handling – ble selve kjernen i Zetkins engasjement. Det samme gjelder forsøkene på å vise hvor avgjørende det er for sosialismen, med dens orientering mot universelle spørsmål, å ta for seg spørsmålet om underprivilegerte gruppers frigjøring – i dette tilfellet en gruppe som utgjør intet mindre enn halve befolkningen.

Når Davis påberoper seg Zetkin i antirasismens navn – og vi senere kan gjøre det samme, eksempelvis under banneret til Black Lives Matter – henger det sammen med Zetkins egen antirasisme. Hennes standpunkt på denne fronten framstår med all tydelighet i engasjementet for de åtte såkalte Scottsboro-guttene, som av retten i Alabama ble dømt til døden for et drap de ikke hadde begått.

Det er Zetkins fortjeneste at vi kan feire den internasjonale kvinnedagen 8. mars.

Det som virkelig interesserer Angela Davis, som selv har en doktorgrad i filosofi, er likevel Zetkins håndtering av spørsmålet om hvorvidt kvinnesak utgjør en særrettighet og derfor bør utelukkes fra sosialismens forpliktelse på universell frigjøring. Her utvikler Zetkin argumenter som er relevante langt utover hennes egen politiske kontekst.

Zetkin polemiserer mot det hun betrakter som tre av den borgerlige feminismens grunnleggende misforståelser: dens vilje til å knytte frigjøring til stemmerett, å knytte stemmerett til eiendom og – sist, men ikke minst – dens tendens til å sette kvinner opp mot menn i stedet for å anse likestilling som et prosjekt som må formuleres på tvers av kjønnsskiller.


Clara Zetkin (1857-1933). Foto: Ukjent fotograf

For Zetkin er stemmerett i høyeste grad nødvendig for likestilling. Ikke desto mindre, mener hun, må vi innse at undertrykkelse stikker atskillig dypere og spenner atskillig videre enn formelle politiske rettigheter. Selv om kvinner gis retten til å stemme, vil undertrykkelsen fortsette både på arbeidsplassen, i hjemmesfæren og i samfunnet for øvrig. Hun foregriper også et grunnpremiss i Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn» når hun påpeker at dersom stemmerett knyttes til eiendom eller inntekt, mister man tanken om at kvinner, simpelthen qua enkeltindivider, må sikres retten til å uttrykke seg politisk.

Zetkin argumenterer også for at undertrykkelse av kvinner er et problem som går hånd i hånd med eiendomsretten. I så måte er problemet historisk betinget. Bevisstheten om denne undertrykkelsen fører hun i sin tur tilbake til en kapitalistisk produksjonsform der kvinner trer inn i arbeidsstyrken. Dette er én av grunnene til at likestilling og sosialisme går hånd i hånd for Zetkin. Likestilling handler i vesentlig grad om kvinners rett til (likestilt) arbeid – og her er det i så vel menns som kvinners interesse å innse at dette er en kamp som angår produksjons- og lønnsforhold snarere enn kjønn alene.

I Zetkins øyne er kjønnsrettigheter et spørsmål om menneskerettigheter, og disse kan bare realiseres innenfor en sosialistisk (eller sosialdemokratisk) modell. Likeledes må sosialistene, insisterer Zetkin, innse at klassekamp ikke kan komme i nærheten av å lykkes dersom store deler av befolkningen ekskluderes på grunnlag av kjønn eller rase – det være seg formelt, gjennom lovverket, eller uformelt, gjennom samfunnsmessige praksiser.

I Zetkins øyne er kjønnsrettigheter et spørsmål om menneskerettigheter.

Sammen med sin venninne og kampfelle Rosa Luxemburg sto Zetkin på barrikadene for pasifisme. Å la arbeidere ta livet av andre arbeidere, hevdet de, kan ikke føre til noen form for frigjøring. Og de som tjener på militariseringen – og fortjenesten er stor! – passer selv på å holde seg og sine utenom fare.

For Zetkin er frigjøring fra begynnelse til slutt et anliggende som med nødvendighet retter seg mot kjønnsdiskriminering, rasisme og militarisme. I den forstand er det lett å slutte seg til Angela Davis’ tanke om at Zetkin er en tenker for vår tid – både når det gjelder likestilling spesielt og undertrykkende praksiser mer generelt.

Kronikken sto først på trykk i Klassekampen.