Hedwig Dohm: Vidd som våpen

Som Nietzsche-kritiker er Hedwig Dohm (1831–1919) uovertruffen. Som feminist og likestillingstenker er hun intet mindre enn formidabel. Få filosofer kan matche hennes kombinasjon av uinnskrenket vidd, energi og kamp mot argumentativ vakling og inkonsistens.

Sammenliknet med les grande dames i den romantiske og idealistiske filosofien levde tyske Dohm (født Schlesinger) et tilsynelatende lite oppsiktsvekkende liv. Det var først da hun mistet ektemannen, redaktøren Ernst Dohm, at hun i relativt moden alder etablerte hjemmet sitt som en aktiv salong, frekventert av blant andre Fanny Lewald, Lou Salomé, Alexander von Humboldt og Franz Liszt. Salongen ble en avgjørende arena for kvinnelige skribenter og aktivister.

Dohm hadde selv gjort seg bemerket som en tydelig stemme da hun i 1872 publiserte en bok om kristendommens undertrykkende kvinnesyn. Det sier sitt at Ibsen, i «Gengangere», skal ha trukket veksler på denne framstillingen i bildet av den hyklerske pastor Manders, han som kjepphøyt plederer fru Alvings skyld og hennes uinnskrenkede plikter overfor ektemann og barn. Det er ikke irrelevant i denne sammenhengen at Dohm selv hadde skrevet flere vellykkede komedier som var oppført ved Berlins Schauspielhaus.

I et feministisk perspektiv er Dohm en av de første som tydelig kritiserer biologisk essensialisme. Man fødes ikke som kvinne, sier hun (i en foregripelse av de Beauvoir), man blir det. Og hvordan man da blir kvinne – hvilke muligheter og spillerom man gis – avhenger naturligvis av eksisterende politiske rettigheter så vel som sosiale konvensjoner.

Dersom ens vesen som enkeltmenneske er gitt i og med kjønnet man tilhører, skriver Dohm, så innebærer ens fødsel så å si også en død, idet den avgjør vår skjebne og snarere innskrenker enn muliggjør utvikling.

For Dohm er individuell utvikling i seg selv et filosofisk tema – og et tema hun nærmer seg gjennom den greske poeten Pindars (og seinere Nietzsches) oppfordring om at det er opp til hver og en av oss virkelig å bli den vi i utgangspunktet er.

Som feminist og likestillingstenker er hun intet mindre enn formidabel.

Dohm skriver også fenomenologisk-politiske tekster om kvinners ulike livsfaser. Hun fremmer tanken om at døtre bør oppdra sine mødre – som per definisjon henter sine idealer fra fortida snarere enn den framtida døtrene med nødvendighet vil leve i. Dohm holder også fana hevet for «den gamle dama» og oppfordrer eldre kvinner til å leve ut sin eksentrisitet og sine muligheter. Hun er opptatt av kvinners rett til aktivt å utvikle seg i yrkeslivet og insisterer på at barn er et felles foreldreansvar.

I sine arbeider er Dohm inspirert av Rousseau. Hans vektlegging av utdannelse var avgjørende for mange kvinnelige forfattere (i norsk sammenheng ser vi dette hos Hulda Garborg, som forfattet en pamflett om filosofen).

Les også: Hedda Gabler utfordrer Kinas kvinnesyn

Dohm bygger bevisst på arbeidene til tidligere kvinnelige filosofer (blant annet Staël og Salomé, som begge blir presentert i denne spalta). Ikke desto mindre var det Nietzsche som – på godt og ondt – virkelig fanget hennes filosofiske interesse og leverte et bidrag hun, i en serie essay og artikler, skulle bryne seg mot.

Denne interessen for Nietzsches forfatterskap – og ikke minst hans kvinnesyn – deler Dohm med en rekke kvinnelige filosofer, intellektuelle og kunstnere. Danseren Isadora Duncan er ett eksempel. Svensk-baltiske Laura Marholm og hennes kollega Ellen Key er to andre (begge fikk også et visst gehør blant intellektuelle nordmenn i samtida).

Filosofen Lou Salomé er også sentral i denne sammenhengen. For disse kvinnene gjaldt det imidlertid å finne en positiv måte å tilegne seg og anvende Nietzsches hyppige og ofte svært hatefulle betraktninger over kvinnen på. Dohm har liten eller ingen tålmodighet med den slags diplomatisk manøvrering. For henne er Nietzsche en inspirerende forfatter når det gjelder tradisjonskritikk og viljen til å reise spørsmål ved borgerlig og kristen moral. Men hva angår hans utilslørte kvinnehat, er det slutt på inspirasjonen – for leseren, men også for forfatteren selv. Ifølge Dohm vet Nietzsche utmerket godt hva han her gjør, og må holdes ansvarlig for det.

Les også: Eldre, skarpere og morsommere

Dohm tar for eksempel utgangspunkt i Nietzsches idé om (et mannlig?) overmenneske og hans påstand om at kvinnens oppgave er å føde sterke barn. Hvor mange barn, spør Dohm, bør en kvinne få ifølge filosofens imperativ? Gis det noen øvre grense, eller bør hun føde så hyppig som biologisk mulig? I så fall ville overmennesket garantert fått hendene fulle og snart bli sittende med forsørgeransvar ikke bare for ektefellen, men også for en barneflokk på størrelse med en liten bataljon.

Ifølge Dohm vet Nietzsche utmerket godt hva han gjør, og må holdes ansvarlig for det.

Og hvis overmennesket virkelig er så strålende overlegent, hvordan kan det da ha seg at han trenger en ektefelle som av filosofen selv er definert som en slave? Skulle ikke overmennesket heller kunne utfordres av en jevnbyrdig? Og la sine barn oppdras og formes av en mor med utdannelse og intelligens? Enhver som trenger en slave, bemerker Dohm, har de facto også sagt fra seg aspirasjonen om å være et overmenneske. Sine ambisjoner til tross – den kritiske Nietzsche forblir i Dohms øyne komisk ukritisk i sin aksept av et tradisjonelt kvinnebilde. Han er, kort sagt, en filosof som ikke overskuer sin egen begrensning – en bedrøvelig Sokrates-skikkelse som nettopp ikke vet hva han ikke vet.

Dohms filosofiske essay er preget av vidd, ironi, dyp analyse og poenger som fortsatt er relevante. Selv om hun døde bare noen dager før det tyske parlamentet i juni 1919 støttet forslaget om kvinners stemmerett, utgjør hennes intellektuelle arv en inspirasjon for nye generasjoner av feminister og politiske tenkere.

Kronikken sto først på trykk i Klassekampen.