Kaster nytt lys over abortens historie

Kaster nytt lys over abortens historie

Abortens politiske historie i Norge har vært lang og preget av kontroverser, og debatten pågår fortsatt. Kari Tove Elvbakken har skrevet bok om emnet.
Arbeiderpartikvinnen Aase Lionæs var mer sentral i arbeidet med ny abortlov enn man hittil har trodd. Hun tilhørte den konservative fløyen i Arbeiderparitet, men var den første som krevde fri abort fra talerstolen på Stortinget i februar 1967. Bildet er fra 1963.

Norge fikk fri abort frem til uke 12 i 1979, men veien frem til det var lang og fylt av uenigheter. Og diskusjonene om justeringer av loven pågår fortsatt. Denne uken kommer Kari Tove Elvbakken ut med boka: Abortspørsmålets politiske historie: 1900–2020 på Universitetsforlaget.

– Det var aldri helt stille, sier Elvbakken som er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

– Tidligere er det skrevet om at det alltid gikk så lang tid og at kvinnene måtte vente og vente for å få gjennomslag for sine politiske rettigheter. Det er rett, på mange måter, men om abortspørsmålet var det aldri helt stille.

Kjernen i saken er hvem som skal bestemme, nemndene eller kvinnene.

Mange vil nok hevde at Elvbakken har vært heldig med tidspunktet for utgivelsen. I disse dager debatteres abortspørsmålet heftig etter at SV har foreslått fri abort frem til 22. uke. Abortsaken tegner nok en gang til å bli en viktig sak i valgkampen før høstens stortingsvalg.

– I dag har vi liberal tilgang til abort mellom 12. og 18. uke, med kriterier som ble vedtatt i 1975, sier Elvbakken.

De aller fleste abortene i Norge skjer tidlig i svangerskapet, og etter 18.uke er det veldig få- og nemndbehandlede aborter. Abortgrensen er 22 uker, som den er i mange land.

– Kjernen i saken er hvem som skal bestemme, nemndene eller kvinnene, så lenge abort er lovlig. SV vil fjerne nemndene og la kvinnene selv bestemme, sier Elvbakken.

Trekker linjer til Europa

En viktig motivasjon for arbeidet med boka, var å se abortspørsmålets historie i Norge i sammenheng med utviklingen i resten av Europa.


Det var mange leger som hjalp kvinner til å ta aborter i Norge, både legale og illegale, sier Kari Tove Elvbakken. Foto: Mari Lilleslåtten

– Abortforkjemperen Katti Anker Møllers foredrag «Moderskapets frigjørelse» i Stemmeretsklubben i Kristiania i 1915 var for eksempel ikke enestående. Lignende taler ble holdt over hele Europa, sier Elvbakken.

– Talen hennes reflekterte europeisk tankegods om abortsaken. Russland fikk for eksempel fri abort da kommunistene kom til makten i 1917 og ble en ledestjerne for aborttilhengere i hele Europa.

I hele Europa ble det arbeidet for å liberalisere abortlovgivningen før krigen. Arbeiderkvinnene i Norge fremmet forslag om å legalisere abort allerede i 1917.

Men det var store konflikter og under krigen snudde det, forteller professoren.

– I Norge ønsket nazistene, bondepartiet og de kristelig-konservative en innstramming av en relativt liberal abortpraksis og en opprettholdelse av forbudet mot abort. Konservative i Norge hyllet også Stalin da han forbød abort i 1936 av befolkningsmessige hensyn.

Abortforbudet i Russland var et hardt slag for kommunister i hele Europa, ifølge Elvbakken.

– Det skapte store problemer for kommunistene, som hadde en streng partidisiplin, at Russland forbød abort. I Danmark ble også noen kommunister som kritiserte Sovjet i dette spørsmålet ekskludert fra partiet, sier hun.

– I Norge hadde kommunistpartiet, NKP, legalisering av abort på programmet i 1933, men så forsvant det.

Nedstemt lovforslag

For tjue år siden leverte Elvbakken et bidrag om abortlovgivningens historie til makt- og demokratiutredningen sammen med professor i kvinnehistorie Ida Blom (1931–2016).

– Den gangen var det særlig et tema vi ikke kom helt til bunns i: På 1930-tallet fikk både Danmark og Sverige ny abortlov. Et lovutvalg foreslo også en abortlov i Norge, men forslaget ble ikke fremmet for Stortinget, hvorfor?

Spørsmålet trigget Kari Tove Elvbakken til å forske videre på abortspørsmålet.

– Tidligere forskning har lagt skylden på regjeringen Nygaardsvold – og på Trygve Lie som satt som justisminister – for at vi ikke fikk en ny abortlov på 30-tallet. Man har ment at arbeiderkvinnene ikke ble lyttet til, forteller hun.

I realiteten hadde vi en langt mer liberal abortpraksis enn i Sverige og Danmark.

Elvebakken mener årsaken til at det ikke ble reist et nytt lovforslag om abort i Norge på 30-tallet, tvert imot var å unngå en strengere abortpraksis.

– Regjeringen unnlot å fremme lovforslaget fordi Stortingsflertallet ønsket en innskjerping av norsk abortpraksis, utdyper hun.

– I realiteten hadde vi en langt mer liberal abortpraksis enn i Sverige og Danmark. Det ble utført ti ganger så mange aborter i Norge som i Sverige. Sannsynligvis fordi mange norske leger var liberalt innstilt til abort.

Både i Norge, Sverige og Danmark, tillot man abort hvis kvinnens liv og helse sto på spill, hvis barnet var skadet eller ved fare for nedarvet sykdom. Abortlovene som ble vedtatt i Danmark og Sverige i denne perioden tillot ikke abort på sosiale indikasjoner.

– Arbeiderkvinnene i alle de tre landene ville det skulle bli mulig å ta abort også av sosiale årsaker. Og det var på et slikt grunnlag de ville fremme et forslag om abortlov på 30-tallet, forteller Elvbakken.

Les også: Vårt syn på fosteret er i stadig endring 

Mange leger foretok abort

Elvbakken har undersøkt politiske prosesser i abortspørsmålet ved å gå gjennom statsmaktens dokumenter som lovforarbeider og arkivmateriale fra departementer og fra arbeiderkvinnebevegelsen. Hun har også lest legetidsskriftet fra slutten av 1800-tallet til om lag 1950, og sytti årganger av arbeiderkvinnenes blad Kvinden, senere kalt Arbeiderkvinden, utgitt mellom 1909 og 1979.

– Jeg har identifisert til sammen sju lovprosesser i tilknytning til abortloven i statlige arkiver. I tillegg har jeg fulgt debatten i legetidsskriftet for å se hvordan abort ble drøftet i den medisinske offentligheten, sier hun.

– Legestanden var veldig splittet i abortspørsmålet både på 1930-tallet og senere. For eksempel var kirurgen Kristen Andersen den fremste talsmannen for en human og liberal abortlov.

I praksis ble det foretatt mellom 3500 og 5000 aborter i Norge på 30-tallet, hvorav cirka 1500 var legale.

– Det var mange leger som hjalp kvinner til å ta aborter i Norge, både legale og illegale, sier Elvbakken.

– Mange historikere omtaler abortstriden som en kamp mellom kvinnene og legestanden. Men diskusjonene i legetidsskriftet viser at det også var uenighet blant legene. Den borgerlige kvinnebevegelsen, med bladet Norges Kvinder i spissen, var sterkt kritisk til å liberalisere abortlovgivningen.

Løfter frem kvinnene

Elvbakken har tidligere skrevet at Karl Evang, Norges første helsedirektør, støttet arbeiderkvinnene i prevensjon- og abortspørsmålet. I sin nye bok har hun trukket flere enkeltpersoners innsats i denne kampen frem. Også Evangs kone, Gerda Evang gjorde en viktig jobb på området.

– Gerda Evang var lege på Mødrehygienekontoret i Oslo. Både hun og gynekologen Ellinor Jamvold var sentrale i arbeidet med å gi kvinner prevensjon, forteller Elvbakken.

– Jamvold var i tillegg privatpraktiserende kirurg og sannsynligvis har hun også foretatt aborter, selv om jeg ikke har funnet noe som bekrefter det sikkert.

Også arbeiderpartikvinnen Aase Lionæs var mer sentral i arbeidet med ny abortlov enn man hittil har trodd.

Det nye med nyfeministene var ikke først og fremst sakene deres, men heller aksjonsformene.

– Hun tilhørte den konservative fløyen i arbeiderpartiet på 1960- og 1970-tallet, og er derfor ikke tillagt så mye vekt i abortspørsmålet. Blant annet var hun for EEC, NATO og hun var israelvenn, forteller Elvbakken.

– Lionæs ble redaktør i Arbeiderkvinden i 1936 og både skrev og jobbet for en abortlov basert på sosiale indikasjoner. Hun mobiliserte voldsomt for en  ny abortlov etter krigen og satt i komiteen som utredet ny lov på 1950-tallet.

Straffelovrådet gikk enstemmig inn for et lovforslag om abort basert på sosiale indikasjoner i 1956.

– Det ble voldsom diskusjon. Det var sterk mobilisering mot lovforslaget fra konservativt hold. Arbeiderpartiet, som hadde flertall på Stortinget fremmet et forslag som utelot de sosiale indikasjonene, forteller Elvbakken.

– Også utfallet av denne striden er sett på som at Arbeiderpartiet svek kvinnene. Men det var mange som ikke snudde, blant annet Aase Lionæs. Og da den nye loven ble stemt over i 1960 gikk over halvparten av arbeiderpartiets representanter på Stortinget inn for sosiale indikasjoner. De stemte dermed imot sitt eget parti.

Elvbakken forteller at Lionæs kritiserte abortloven som ble vedtatt i 1960  fra første stund.

– Hun krevde fri abort fra talerstolen på Stortinget i februar 1967. Det var første gangen fri abort ble krevd på Stortinget.

Et resultat av lang kamp

Arbeiderpartiet vedtok fri abort som en del av partiprogrammet sitt på landsmøtet i 1969.

– Det var Grethe Irvoll som fremmet forslaget som er blitt fremstilt som et benkeforslag, altså at det kom opp som et resultat av debatten på landsmøtet der og da, sier Elvbakken.

– Det mener jeg er feil. Forslaget var fremmet av AUF og Ammerud partilag før møtet og resultat av et arbeid som hadde pågått i mange år.

Det samme gjelder hvor mye den nye kvinnebevegelsen hadde å si for abortkampen, mener Elvbakken.

– Det viktigste slaget om abort var vunnet i arbeiderpartiet lenge før den nye kvinnebevegelsen vokste seg sterk, sier hun.

– Det nye med nyfeministene var ikke først og fremst sakene deres, men heller aksjonsformene.

Også SF, senere SV, hadde fri abort etter rådgivning på sitt program fra 1969. Partiet hadde tradisjon for at representanter på Stortinget kunne reservere seg i enkeltsaker, forteller Elvbakken.

– SV-politiker Otto Hauglin som var kristensosialist, ønsket ikke at kvinnen skulle få ta valget på egen hånd. Han reserverte seg i spørsmålet i 1973.

– Det endte med at AP-regjeringen lagde et lovforslag som hadde så vide kriterier som mulig i 1975. Men fortsatt uten at kvinnene fikk bestemme, altså med nemnd.

Et flertall fra AP og SV i Stortingets sosialkomite flyttet dette forslaget ytterligere i liberal retning og abortloven som ble vedtatt i 1975 fikk en ren sosial indikasjon. I 1978 vedtok Stortingsflertallet at nemndbeslutninger innen 12.uke skulle fjernes.

– Fri abort frem til uke 12 ble innført fra 1. januar 1979. Mellom 12. og 18. uke har kvinner rett til abort på vide indikasjoner etter beslutning i nemnd.

Loven fra 1978 sto uendret inntil våren 2019, da Solberg-regjeringen fikk flertall i Stortinget for at flerlingabort alltid skal besluttes i nemnd, også innen 12.uke. Da startet på mange måter den nye debatten om abortlovgivningen – som nå er i gang for fullt.

Les også: Abort har skapt debatt i 100 år