Anna Rogstad: Skolepionér, stemmerettsforkjemper og stortingskvinne

Anna Rogstad (1854–1938) er mest kjent som den første kvinnen på Stortinget i 1911. Men hun var også kvinnesakskvinne, pedagog, lærebokforfatter, fagforeningsleder, og stemmerettsforkjemper. 

– Anna Rogstad var 29 år gammel da kvinnebevegelsen og parlamentarismen fikk sitt gjennombrudd i Norge, begge deler påvirket henne sterkt, sier skolehistoriker Willy Aagre.

Han har skrevet biografien Anna Rogstad – Kampen for en mer praktisk skole, som kom ut i 2024.

– Mange av de ledende kvinnesakskvinnene i Rogstads samtid var, i likhet med henne selv, lærere.

Rogstad gjorde seg bemerket på mange samfunnsområder og Aagre er opptatt av at kulturen og det historiske tidspunktet hun levde i, bidro til å forme henne som menneske og samfunnsaktør.

– Mange av de ledende kvinnesakskvinnene i Rogstads samtid var, i likhet med henne selv, lærerinner. Som Anna Sethne, Anne Holsen og Ragna Nielsen, for å nevne noen, forteller han. 

Aagre påpeker at det var få kvinner i Norge som hadde tilsvarende utdanning og kunnskapsnivå som disse lærerinnene, som de ble kalt den gangen, rundt 1900. I tillegg hadde de et sterkt fellesskap av sterke kvinner rundt seg.

– Det gjorde at de ble spurt om å påta seg mange ulike roller og verv. Rett og slett fordi de utdanningsmessig lå langt foran andre kvinner i Norge i samtiden, som ikke like enkelt kunne mestret oppgavene disse påtok seg. 

Tre lærerinner

Boka om Anna Rogstad er den tredje biografien om kvinnelige pedagoger fra Aagres hånd. Han har tidligere skrevet om Anna Sethne og Margrethe Munthe. 

De fleste forbinder Margrethe Munthe med strenge og moralske tekster, men hun hadde også sans for barn som brøt normer, forteller Aagre. 

– Av Munthes 140 sangtekster er det kun noen få som kan betegnes som moralske, sett med dagens øyne. Og sett med datidens øyne var det langt færre. 

Munthes sanger fikk ham over på Anna Sethne. Hun var opptatt av å bruke sang og musikk i undervisningen, noe som var nytt og banebrytende. Og det å skrive om Sethne førte ham videre til Anna Rogstad, de to var kolleger og begge var pedagogiske pionerer.

– Og Rogstad fikk Margrethe Munthe, som var tegnelærerinne, til å holde et foredrag i Lærerinneforeningen.

– En fantastisk oppvekst

Anna Rogstad vokste opp med mor og far og fire eldre søsken i bygda Odnes ved Randsfjorden hvor hun bodde til hun var ti år. 

I 1864 flyttet familien til Trondheim. Her begynte Anna Rogstad på skolen og fikk toppkarakterer i alle fag. 

– Rogstad utdannet seg til lærerinne og begynte å undervise ved en gutteskole, allerede 17 år gammel, forteller Aagre.

Faren døde i 1876, og året etter flyttet hun sammen med moren og en av søstrene til Kristiania hvor de bosatte seg i Øvre Slottsgate 6. I januar 1877 fikk hun jobb som lærer på Sagene skole.

– Antallet kvinnelige lærere økte i løpet av det tiåret hvor Rogstad bosatte seg og jobbet i hovedstaden, og allerede rundt 1875 var kvinnelige pedagoger i flertall i Kristiania. På landsbasis, derimot, var de kvinnelige lærerne i klart mindretall. 

Handlekraftig kvinne

– Jeg er særlig imponert av hvor handlekraftig hun var, sier Aagre.

Anna Rogstad underviste både gutter og jenter på ulike trinn. Hun var opptatt av gode læremidler. Det hun savnet av undervisningsmateriale, lagde hun selv. Hun dro på flere studieturer, blant annet til Finland i 1886. Der hadde kvinner og menn adgang til én og samme lærerutdanning. 

– Mens lærerinner stort sett kom fra øvre middelklasse, kom de fleste mannlige lærere fra landet og enklere kår.

– Dette inspirert Rogstad til det som skulle bli en viktig kampsak, nemlig felles utdanning for kvinnelige og mannlige lærere, forteller Aagre.

– Hun behersket også tysk, og dro på tre måneders studietur for å følgje en som var spesialist i morsmålundervisning i Sveits i 1889. Året etter ga hun ut lærebok i emnet.

Rogstad var leder for Kristiania lærerinneforening i 32 år. 

 – Hun drev folkeopplysning gjennom foreningen, og fikk universitets- og skolefolk i ulike emner til å komme og holde foredrag for de mange medlemmene, sier han.

Ni av ti var ugifte

Møtene i lærerinneforeningen begynte alltid med, te, forteller Aagre.

– Foreningen hadde ikke bare en viktig faglig funksjon for disse kvinnene, men også sosialt. Det store flertallet av lærerinnene var enslige, sier han.

– Rogstad sørget for å få inn de beste foreleserne i de ulike emnene, blant annet teologi, psykologi, legevitenskap og kunst.

 I Kristiania rundt 1900 var ni av ti av lærerinnene ugifte, i likhet med Rogstad selv. 

Det var flere årsaker til dette:

– For det første handlet det om sosial klasse. Mens kvinnelige lærere stort sett kom fra øvre middelklasse, så kom de fleste mannlige lærere fra landet og enklere kår, forteller han.

– Det betydde at kvinnene gjerne giftet seg under sin stand hvis de inngikk ekteskap med en kollega. Noe som antakelig ikke ble tatt godt imot av familiene deres.

Det var dessuten ikke vanlig å omgås på jobb. 

– Kvinner og menn på de store skolene i hovedstaden hadde hvert sitt lærerværelse, så de ble ikke nødvendigvis så godt kjent med hverandre, forteller Aagre.

Samfunnsbyggere

Det er flere årsaker til at så mange kvinner ble lærerinner i perioden rundt 1900, forteller Eirinn Larsen, professor i historie ved Universitetet i Oslo.

– Dette var en tid med kvinneoverskudd i norske byer, og spesielt i Kristiania, dermed ble også flere kvinner yrkesaktive fordi de måte forsørge seg, sier hun. 

– I tillegg var det generelt mer lønnsomt å ansette kvinner enn menn fordi kvinnene fikk mindre betalt.

Larsen peker på at det var flere yrker som oppsto rundt 1900 som særlig egnet seg for kvinner, også innenfor handel, telegrafi og funksjonæryrket.

– Mange av lærerinnene hadde høyt kunnskapsnivå fordi de kom fra ressurssterke hjem i middelklassen og borgerskapet og var blant landets kunnskapselite, forteller hun.

– I tillegg økte behovet for lærere når almueskolevesenet ble bygget ut og antallet faste skoler økte, for snart å bli gjeldende på landsbygda i likhet med i byene. 

Årsaken til at de lærerinnene hadde så stor innflytelse i samtiden handlet først og fremst om at de var kunnskapsrike mennesker, ifølge Larsen.

– Kvinner fikk etter hvert tilgang til høyere utdanning, fra 1896 kunne kvinner også undervise i den høyere skole, sier hun.

– Utdanning og formalisert kunnskap var et knapphetsgode i samtiden. Det at kvinnelige lærere var kunnskapsrike gjorde at de også fikk stor innflytelse i samfunnet. 

I tillegg var mange av dem interesserte i politikk; for eksempel kvinnesak, avholdssak, velferdsarbeid og fagforeningsarbeid, utdyper professoren.

– Dette var også perioden for sivilsamfunnet fremvekst i Norge, et samfunn lærerinnene var med på å bygge opp.

Anna og Anne

En viktig person i Anna Rogstads liv var kollega Anne Holsen (1856–1913). De bodde på samme adresse i 25 år, men i hver sin leilighet. Holsen delte leilighet med sine foreldre og søster.

– Holsen og Rogstad var veldig nære. For eksempel besøkte Holsen Rogstad i to–tre uker mens hun var i Tyskland og Østerrike på studietur i 1889, forteller Aagre.

– Nøyaktig hvor nære de var er vanskelig å vite, men de hadde åpenbart gjensidig faglig utbytte og inspirasjon av hverandres selskap. De satt også sammen i en rekke styrer og verv, for eksempel i Kristiania lærerinneforening, i Kvinnestemmerettsforeningen og i et offentlig utvalg som skulle styrke skolebibliotekene på landsbasis.

– Hun forsto at sjansen for å påvirke hvilke saker som skulle stå på partiprogrammet var mye større i et nystiftet parti. 

Holsen var to år ynge enn Rogstad, og fremstilles som varmere og mer utadvendt. 

– Holsen var visstnok også en bedre og mer engasjerende taler. Og skal ha kommet til møtene i Lærerinneforbundet ikledd fargerike gevanter, sier Aagre. 

– Rogstad var mer tilbakeholden og saklig. Samtidig var hun en trygg og dyktig lærer, et stort talent som fagforeningsleder og uvanlig produktiv som lærebokforfatter.

Da kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet i 1885 med Rogstad og Gina Krogh i spissen, skjedde det på Anne Holsens hybel på Grünerløkka.

– Gina Krogh banket på hos Rogstad en sen kveld i desember og lurte på om hun visste om et lokale hvor de kunne ha et hemmelig møte. Hun foreslo å møtes hos Holsen, og bare et par dager etter ble stiftelsesmøtet holdt forteller Aagre.

Startet Lærerinneforbundet 

Anna Rogstad var også leder i Norges lærerinneforbund som hadde likestilling i alle nivåer på skolen som sin viktigste kampsak. Forbundet ble stiftet i 1912, da Rogstad frontet en fraksjon av lærerinner som forlot Norges lærerforening.

– Det skjedde på et landsmøte i lærerforeningen i 1911 da et vedtak som skulle sikre kvinneandelen i styret; nemlig at det alltid skulle bestå av minst tre kvinner eller minst tre menn, ble nedstemt gjennom et benkeforslag, forteller Aagre.

– Her hadde organisasjonsgeniet Rogstad vært føre var. Lærerinnene hadde formøte på Engebret Café, og avtalte til punkt og prikke hva de skulle gjøre hvis forslaget om likestilling i styret ble nedstemt.

Stortingskvinne

Samme år, 17. mars 1911, kom Rogstad inn på Stortinget som Norges første kvinne. 

– Hun var medlem av partiet Frisinnede Venstre (FV), et liberalistisk parti som ble startet i 1909 og varte frem til 1949, og vara for Jens Kristian Bratlie. I 1912 ble Bratlie statsminister og Rogstad rykket inn på Stortinget som fast vararepresentant. 

Partivalget var taktisk fra Rogstads side, mener Aagre.

– Hun forsto at sjansen for å påvirke hvilke saker som skulle stå på partiprogrammet var mye større i et nystiftet parti uten et etablert partiapparat, forklarer han.

– I virkeligheten sto hun nærmere Arbeiderpartiet i flere saker, for eksempel skolepolitikken. Hun var for en allmenn offentlig skole og mot middelskolen, som hun mente var en sorteringsinstitusjon, fordi bare elever fra bemidlede familier hadde råd til å gå der.

Så meldte hun seg også ut av FV og gikk over til Arbeiderpartiet. Det vakte stor oppsikt da dette politiske skiftet ble kjent i januar 1917.

En annen kampsak for Rogstad var at kvinner i likhet med menn skulle kunne jobbe til de var 70, og ikke slutte ved 65 år som var regelen.

– Rogstad jobbet selv som lærerinne til hun var 69 år, og fortsatte å skrive fagtekster livet ut. Som 79-åring skrev hun en rekke artikler om livet sitt i tidsskriftet Vår skole. Dette har gjort det enklere som biograf å gi et levende bilde av henne, avslutter Aagre.