Sola skinner og syrinbuskene dufter intenst utenfor Bymuseet i Oslo. Men for å se utstillingen om byens historie; OsLove- Byhistorie for begynnere, må man ned i husets underetasje. Her er det elektrisk belysning og sval temperatur som gjelder.
Vi stopper foran et glassmonter med to malerier, ett av Camilla Collett og ett av ektemannen Jonas Collett. Foran portrettene, ligger et par gammeldagse briller, en såkalt lorgnett.
– Man kan nesten si at vår historie om Camilla Collett oppsummerer prosjektet om kjønn og mangfold i museet, sier Helene Huljev.
– Den viser at det å jobbe med likestilling i museet er en kontinuerlig prosess som aldri tar slutt, sier Therese Hervig Johnsen.
Denne artikkelen er en del av Kilden kjønnforskning.nos bidrag til prosjektet Kjønnets verdi i et museumshierarki: Om representasjon av kvinner, kjønn og mangfold på museum.
Prosjektet skal gjennomføres av Museumsnettverk for kvinnehistorie og er ledet av Kvinnemuseet. Målet er å endre museenes praksis og tenkemåte når det gjelder kjønn. Arbeidet bygger på erfaringer fra prosjektet: «Nå begynner ‘a med det der igjen» – om kjønnsrepresentasjon i museenes samlings- og formidlingspraksiser.
Kilden følger opp prosjektet med en artikkelserie, der vi skriver om kjønnsperspektiver i museenes virksomhet. Vi vil skrive om utstillingene, formidlingsopplegg og forskningen i prosjektet og intervjue forskere med kunnskap på området. Artiklene har som mål å belyse forholdet mellom kjønn og museer.
Prosjektet er støttet av Kulturrådet.
De to har representert Oslo Museum i Museumsnettverk for kvinnehistorie sitt prosjekt, «Kjønnets verdi i et museumshierarki», som har fått støtte av Kulturrådet i to omganger (se faktaboks).
I første del av prosjektet analyserte de OsLove, Bymuseet – som er en del av Oslo Museum – sin faste utstilling. Analysen ble gjort med utgangspunkt i håndboka Museumsverktøy, for å finne ut hvordan det sto til med kjønnsbalansen i utstillingen.
– Vi regnet med at utstillingen hadde en god kjønnsbalanse fordi det var en intensjon da den ble laget. Men vi oppdaget likevel mange blindsoner underveis i arbeidet, forteller Johnsen.
– Utstillingen inneholdt for eksempel flere historiske menn enn kvinner. Og der menn i stor grad fungerte i en fortelling for seg selv, ble kvinner i langt større grad forklart ut fra sin relasjon til mannen, eller knyttet til hva hun hadde på seg.
– Vi innså at vi litt ukritisk hadde overført og reprodusert mange av de samme perspektivene og historiene som lå i museets arkiv og databaser fra tidligere, i vårt eget arbeid med utstillingen, supplerer Huljev.
Kjønn, historie og museum
Funn fra forrige prosjektperiode gjorde at museet endret på flere deler av utstillingen for å bedre kjønnsbalansen.
– Disse endringene forblir ukjent for et publikum ettersom den besøkende opplever en utstilling slik den er når de ser den, sier Johnsen.
– Vi ønsket derfor å løfte disse endringene inn i et pedagogisk undervisningsopplegg om kjønn, historie og museum og diskutere hvordan kjønn er behandlet i den kunnskapen som formidles i museet. Det handler om å ta museets samfunnsoppdrag på alvor og gjøre oss selv litt sårbare i møte med andre, forklarer Huljev.
Våren 2023 inviterte Johnsen og Huljev derfor 70 elever fordelt på sju skoleklasser med på undervisningsopplegget OsLove = sannhet? Elevene gikk i andre klasse på Kuben videregående skole i Oslo og var cirka like mange gutter som jenter i alderen 17–18 år.
Besøket på museet startet med at elevene ble stilt opp i en rekke, og ved å ta et skritt frem eller tilbake skulle de så kommentere ulike påstander.
– Vi spurte for eksempel om de hadde tillit til det museer forteller. Vi pekte på at halvparten av jordens befolkning er kvinner og spurte om de trodde utstillingen de skulle besøke gjenspeilet dette, forteller Huljev.
– Deretter fulgte en kort omvisning før vi fortalte om prosjektet og bakgrunnen for utviklingen av opplegget de skulle være med på. De ble deretter delt inn i grupper og fikk utdelt oppgaver.
– Gruppeoppgavene var knyttet til temaer som kilder, gjenstander, tekster, fotografier eller malerier. Hvor disse var plassert i rommene og hvordan de på ulike måter kan formidle kjønnsperspektiver, sier Johnsen.
I dialog med publikum
Også i Perspektivet Museum i Tromsø er det å samarbeide med publikum et sentralt element, både om å lage utstillinger og i formidlingen av dem.
– Det gir fortellingene i museet nye lag og passer på at formidlingen ikke stivner i fastlåste mønstre, forteller museumsdirektør Marianne A. Olsen.
Museet holder til i et hus hvor forfatteren Cora Sandel (1880–1974) tilbrakte en del av ungdomstiden sin.
– Vi er derfor opptatt av å løfte frem Cora Sandel, eller Sara Fabricius som hun egentlig het. Men også fordi Cora Sandel og kvinner generelt har vært lite løftet frem på museer her i Tromsø. Det finnes for eksempel ikke en eneste statue av en navngitt kvinne i byen.
Cora Sandel var en kvinnelig forfatter som skrev om kvinners kår og sin egen frihetslengsel i tiden hun levde i.
Et eksempel på et samarbeid med publikum i museet er omvisningen: «Cora og Meg». Olsen forteller at prosjektet ble ledet av forfatter og dramapedagog Rebekka Brox Liabø og formidlingsleder Camilla Erenius.
– Rebekka jobber med ungdom fra hele verden som er nye i Tromsø. Ungdommene tok utgangspunkt i utstillingene om Cora Sandel og brukte det i fortellinger om sitt eget liv. Resultatet ble omvisningen «Cora og Meg», sier hun.
– Prosjektet handlet også om kjønn. Både fordi ungdommene hovedsakelig var jenter, men også fordi Cora Sandel var en kvinnelig forfatter som skrev om kvinners kår og sin egen frihetslengsel i tiden hun levde i.
Omvisningen tilførte fortellingene om Cora Sandel i museet nye lag av mening og ga publikum tilgang på nye historier, forteller Olsen.
– Hva var frihet før og hva betyr det for oss i dag? Dette var viktige spørsmål som Sandel var opptatt av og som ungdommene brukte i omvisningen. Det at spørsmålene traff ungdommene viser at de er uavhengig av tid, men også sted, sier hun.
– Samarbeidet med ungdommene gjorde at vi lærte mye om hverandre. Det tilførte museet mangfold og nye perspektiver som vi kan bruke videre i formidlingsarbeidet vårt.
Beskyldt for å være «woke»
I Bymuseet i Oslo fikk elevene fra Kuben videregående skole også i oppgave å skrive et fiktivt brev til museumsdirektøren med sine refleksjoner rundt kjønn på museum.
– Noen reagerte sterkt på endringene vi hadde gjort i utstillingen og så på dem som politiske og «woke», sier Helene Huljev.
– Andre igjen mente endringene bidro til å rette opp en skjev kjønnsbalanse.
– Vi som lager utstillingene, både tidligere og i dag, er jo bare mennesker og bærer slik sett med oss vår egen tids virkelighetsoppfatninger. Men elevenes reaksjoner viser at de oppfatter museets fortellinger som «sannhet» og at å endre dem blir sett på som å endre historiske fakta, sier Therese Johnsen.
– Museer har høy tillit i samfunnet, og vi har et ansvar for å forvalte historien på en faglig og demokratisk måte. Dette krever også at vi tør å stille spørsmål ved måten vi i museene jobber på, både når det gjelder kvinnelig representasjon, mangfold og skeive perspektiver, sier Huljev.
– Historien om Camilla Collett var en av flere historier elevene ble presentert for, og på bakgrunn av gode og kritiske diskusjoner med elevene ble historien om Camilla stadig rikere.
Kona til Jonas
– Før vi endret tablået med Camilla og Jonas var portrettene montert som det man kaller pendanter. Det vil si to malerier av mann og kone som er malt for å henge ved siden av hverandre, og med blikket vendt mot hverandre, forklarer Johnsen.
– Under analysen ble det opplagt for oss at den visuelle plasseringen i rommet gjorde at det var Jonas Colletts portrett publikum først fikk øye på, og at Camilla først ble synlig når man kom nærmere.
Teksten til tablået hadde tittelen «Embetsmann og kvinnesakspioner», og Camillas sentrale arbeid for kvinnekampen ble presentert først etter at hennes relasjon til mannen ble formidlet. Dermed fikk Camilla mer en karakter av birolle enn hovedrolle.
Du blir aldri ferdig med å gjøre museet mer likestilt, mer tidsaktuelt og mer mangfoldig.
– Vi valgte å bytte om på bildene og endre på teksten slik at Camillas plass ble mer fremtredende og hennes virke som forfatter og kvinnesakspioner større oppmerksomhet. Dette grepet gjorde at hun ble løsrevet fra relasjonen til sin mann og bidro til å tydeliggjøre kvinneperspektivet i tablået, sier Huljev.
– Vi var litt i tvil om vi skulle bytte om på maleriene, siden de da ville vende blikket bort fra hverandre og bryte med konvensjonen og kunstnerens intensjon om hvordan denne type malerier skal henge, forteller Johnsen.
Et resultat av dette prosjektet er at vi er blitt veldig bevisste på hvor sårbare utstillinger med lang visningstid er, forteller de to.
– Når du finner ut noe nytt eller oppdager mangler i utstillingen er det vanskelig og ressurskrevende å endre. Så her har museumspedagogene en viktig rolle, som jo møter publikum hver dag, forklarer Johnsen.
«Stumme» gjenstander
Et konkret eksempel på en blindsone Johnsen og Huljev ikke var oppmerksomme på i starten av prosjektet var lorgnetten som ligger foran portrettet av Collett.
– Den ble opprinnelig lagt der for å understreke lorgnetten Camilla har rundt halsen på portrettet, men var ikke nevnt i utstillingsteksten, og ble slik sett stum, forklarer Johnsen.
– Lorgnetten har blitt tolket som en frigjørende handling fra Camillas side: Ved å bli portrettert med lorgnett viser hun nemlig at hun er nærsynt, noe som brøt med datidens kvinneideal.
Flere av elevene stilte spørsmål ved hvorfor man hadde valgt å legge den der. Dette spørsmålet, samt andre tilbakemeldinger fra elevene, gjorde at Huljev og Johnsen gikk tilbake til tablået med andre perspektiver og nye spørsmål:
– Vi har for eksempel lurt på, når vi likevel skulle endre på deler av utstillingen, hvorfor vi ikke like gjerne fjernet bildet av Jonas Collett og lot bildet av Camilla Collett stå for seg selv.
Kilder bekreftet også at lorgnetten som ligger i tablået var en tilfeldig lorgnett og ikke hadde tilhørt Camilla Collett. Huljev og Johnsen fant også frem et brev fra Camilla til Jonas, hvor lorgnetten hun bærer i portrettet er nevnt.
– Her refererer Camilla til en episode med en eldre dame som viste sin misnøye med portrettet ved å peke nedsettende på det med stokken sin. Dette ble tolket av både Jonas og Camilla som en kritikk av at hun er avbildet med lorgnett, forteller Johnsen.
Eksempelet med lorgnetten viser hvordan kildene forteller, men museet tiet. Gjenstanden var valgt ut som en ren illustrasjon til et poeng som ikke forklares.
Neste steg blir å synliggjøre denne rike historien for museets publikum. Historien om Camilla Colletts lorgnett på Bymuseet viser at det å jobbe med kjønnsperspektiver i museale praksiser er en prosess som aldri tar slutt, mener Johnsen og Huljev.
– Du blir aldri ferdig med å gjøre museet mer likestilt, mer tidsaktuelt og mer mangfoldig.
