– Vi jobber for at kjønn skal være et grunnleggende perspektiv som gjennomsyrer alt man gjør i museet. I ledelse og kommunikasjon, forvaltning av samlinger, utstillinger og formidling, forteller Mona Pedersen, avdelingsdirektør i Anno museum.
– Målet med arbeidet er å gjøre de ansatte bevisste på hvordan representasjon av kjønn og mangfold er knyttet til faglige praksiser og strukturelle blindsoner i museene. Vi er også opptatt av at arbeidsformene vi utvikler med kvinnehistoriske perspektiver, skal ha overføringsverdi til andre grupper som mangler eller er svakt representert i museenes samlinger og formidling.
Pedersen og prosjektmedarbeider Tilla Solli har holdt tolv kurs for museumsansatte og studenter over hele landet. Målet er å bedre representasjonen av kvinner og mangfold i kulturhistoriske museer.
Denne artikkelen er en del av Kilden kjønnforskning.nos bidrag til prosjektet Kjønnets verdi i et museumshierarki: Om representasjon av kvinner, kjønn og mangfold på museum.
Prosjektet skal gjennomføres av Museumsnettverk for kvinnehistorie og er ledet av Kvinnemuseet. Målet er å endre museenes praksis og tenkemåte når det gjelder kjønn. Arbeidet bygger på erfaringer fra prosjektet: «Nå begynner ‘a med det der igjen» – om kjønnsrepresentasjon i museenes samlings- og formidlingspraksiser.
Kilden følger opp prosjektet med en artikkelserie, der vi skriver om kjønnsperspektiver i museenes virksomhet. Vi vil skrive om utstillingene, formidlingsopplegg og forskningen i prosjektet og intervjue forskere med kunnskap på området. Artiklene har som mål å belyse forholdet mellom kjønn og museer.
Prosjektet er støttet av Kulturrådet.
Tester sitt eget museum
De to er ansvarlige for Kvinnemuseets satsning «Kjønnets verdi i et museumshierarki. Om representasjon av kvinner, kjønn og mangfold på museum». Kursene er holdt for museumsansatte og studenter fra hele landet.
Vi ønsker å presentere kvinner som mangfoldige, som at de kommer fra ulike sosiale klasser, har ulik kulturell, religiøs og sosial bakgrunn.
– Vårt mål med kurset er at deltakerne blir oppmerksomme på hvordan man arbeider med kjønn og mangfold i museet. Vi ønsker å presentere kvinner som mangfoldige, som at de kommer fra ulike sosiale klasser, har ulik kulturell, religiøs og sosial bakgrunn, sier Solli.
Kurset består av en teoretisk og praktisk del, og er basert på Museumsverktøy – håndbok for god kjønnsrepresentasjon som ble til i første del i prosjektet.
Del 1 i håndboka heter «Test ditt museum». Her er oppgaven å telle objekter, se på hvordan menn og kvinner er beskrevet i utstillingstekstene, og å gå gjennom hvordan utstillingsrommene er disponert med tanke på kjønn og mangfold.
– Denne praktiske øvelsen har ført til at mange museumsansatte har fått et nytt blikk på sine egne utstillinger og formidlingspraksiser, forteller de to.
Begge kjønn må være med
– I ett museum opplevde vi at de ansatte kom rystet tilbake fra en slik tellerunde, sier Pedersen.
– Utstillingen var tretti år gammel og tellingen viste at den inneholdt 40 mannsnavn og 4 kvinnenavn, hvorav to av kvinnene var nevnt fordi de var kone og datter til en av mennene. Og dette var en utstilling hvor kjønnsbalanse hadde vært et tema under planleggingen av utstillingen, supplerer Solli.
Denne utstillingen blir mye besøkt av skolebarn noe som gjør det ekstra viktig at begge kjønn er representert, mener Pedersen.
– I praksis betyr dette at unge jenter kommer på en utstilling som handler om Norges historie, og så opplever de å ikke være representert uten at det blir forklart, sier hun.
– Det har alltid vært 50/50 menn og kvinner på kloden. Det kan være gode grunner for at dette ikke gjenspeiles i museenes samlinger og utstillinger, men i så fall bør det forklares.
Leter ikke etter feil
Mona Pedersen og Tilla Solli har holdt de fleste kursene for museumsansatte på deres egne arbeidsplasser. Og den praktiske øvelsen har gjerne bestått i at de ansatte går gjennom en av sine egne utstillinger og teller antall menn og kvinner i utstillingen. Kurset skal gjøre museumsansatte oppmerksomme på blindsoner, skjevheter og ulikheter i museet.
– Vi bruker utstillinger og samlinger fra deres eget museum som eksempler. Ikke fordi vi vil ta dem eller avsløre feil, men fordi det skaper engasjement, understreker Solli.
Samlingene blir mindre relevante når både samfunnet og museenes publikum har endret seg uten at museet klarer å gjenspeile disse endringene.
– Hvis noen av deltakerne på kurset ikke kjenner seg igjen eller at det vi snakker om ikke er relevant for dem, så snur det som regel når vi går over til å teste museet, sier Pedersen.
Hva som engasjerer mest på kurset avhenger av kjønn, alder og hvilke oppgaver deltakerne har i jobben sin, forteller kursholderne.
– Vi prøver å snakke til alle, både samlingsforvaltere, ledere og formidlere, sier Pedersen.
– Det å være kritisk til egen praksis i museet og vektlegge kjønn og mangfold, kan oppleves som en trussel mot den tidligere dominerende ideen om museet som en formidler av objektiv og sann historie. Vårt prosjekt bygger på den kritiske, selvrefleksive praksisen som har dominert museologien de siste tiårene.
– Ledere kan gjøre mye
Marie Skoie, direktør for Oslo museum har deltatt på to av kursene til Pedersen og Solli. Det ene var rettet mot ledere, mens det andre ble holdt på et internseminar for alle ansatte ved Oslo museum.
– Det ga meg mulighet til å stoppe litt opp og tenke mer gjennom effekten av det vi gjør i museene, forteller hun.
Skoie verdsatte særlig de konkrete eksemplene som kom fram gjennom presentasjonene og meningsutvekslingene på kursene.
– Alle begreper må settes inn i en sammenheng. Det var derfor nyttig å knytte diskusjonen til konkrete eksempler som viser hvordan museenes rutiner og arbeidsverktøy virker, og at det har sine begrensninger, utdyper hun.
– Museene er kilder til videre formidling. All museumsaktivitet, som for eksempel registrering av gjenstander, får konsekvenser for hvordan materialet blir brukt i ettertid, både i og utenfor museet.
Viktig å sikre ulike perspektiver
– Hvorfor er det viktig å jobbe for bedre kjønnsrepresentasjon og økt mangfold i norske museer?
– For å sikre museets relevans og flere ulike perspektiver. Mangfoldig representasjon både i samlingene, formidlingen, blant museumsansatte og i styrer er nødvendig for å oppdage nye sider av museenes samlinger, sier Skoie.
– Vi oppdager stadig hvordan materialet i museene har blitt samlet inn og formidlet med andre selvfølgelige og nærmest usynlige prioriteringer enn de vi gjør i dag. Samlingene blir mindre relevante når både samfunnet og museenes publikum har endret seg uten at museet klarer å gjenspeile disse endringene.
Møter også motstand
Arbeidet med kjønn og mangfold i museet møter også motstand, forteller Skoie.
– For eksempel holdningen mange har, både i og utenfor museene, om at kvinnerepresentasjon er en samfunnsutfordring som tilhører forrige århundre, sier hun.
Det er vanskelig å endre store, seige strukturer. Men vi vil vise at alle monner drar.
– Mange mener nå at det å løfte frem kvinner som en minoritet blir for stigmatiserende og at et bredere mangfoldsperspektiv må legges til grunn.
En annen barriere er at når kvinneperspektivet skal være en naturlig og integrert del av mangfoldet av perspektiver i all innsamling og formidling som skjer i museet, kan det medføre at gamle mønstre blir gjenbrukt og lagt til grunn, mener Skoie.
– De historiske skjevhetene blir trolig aldri helt rettet opp og det å skape en balanse i ettertid kan bli feil og virker kunstig, sier hun.
– Størrelsen på samlingene og de begrensede mulighetene man har til å søke i disse med «nye briller» er også en barriere.
– Vi trenger gode diskusjoner
– Hva tenker du er ditt viktigste bidrag som leder i dette arbeidet?
– Ledere kan gjøre mye. Blant annet sikre at perspektivet løftes i strategisk arbeid og dermed må rapporteres, sier Skoie.
– Det viktigste er å stimulere til gode diskusjoner internt i museet, og gjerne med offentligheten, om at museets valg av perspektiver har en samfunnseffekt.
Det er også vesentlig at ikke museene bare reflekterer samfunnet, mener hun.
– Reflekterte og kritiske medarbeidere og samarbeid med miljøer eller grupper som kan utfordre museets arbeid er et godt utgangspunkt.
Mangfold blant kvinner
Pedersen og Solli har erfart at begrepet mangfold kan føre til diskusjoner på kurset.
– Mange museumsansatte mener de løfter frem kvinner når de jobber med mangfold. Men halve befolkningen er jo kvinner så vi fokuserer heller på mangfoldet blant kvinner, sier Solli.
– Mangfold kan absolutt være et godt og nyttig begrep. Men det krever at man definerer begrepet og knytter det til den settingen man skal bruke det i, sier Pedersen.
– Men hva er det som hindrer folk i å jobbe mer aktivt med kjønn og mangfold i museene?
– Det handler hovedsakelig om tid og ressurser, mener Pedersen.
– Museene opplever stadig kutt i bevilgninger og ansatte. Da kan det å sette inn ekstra innsats på mangfold og kjønn nærmest skape en slags fatigue, fordi det oppleves så uoverkommelig.
– Det er vanskelig å endre store, seige strukturer. Men vi vil vise at alle monner drar; at også små endringer bidrar, sier Solli.
– Gjennom konkrete råd, enkle grep og eksempler i håndboka Museumsverktøy viser vi hvordan.
