– Nakkehårene reiste seg og det slo en streng i meg. Jeg forsto med en gang at dette var noe spesielt.
Juliane Derry, konservator ved Østfoldmuseene, forteller om da hun åpnet en gammel, brun skinnkoffert som hun fant i et av museets magasiner.
«Den fektende kvinnen»
Kofferten hadde tilhørt Johanne Sofie Wiel-Hansen, senere kalt Janken. Hun ble født i Halden i 1868, men levde mesteparten av sitt liv i Stockholm, hvor hun døde i 1938.
– Kofferten inneholdt flere bilder av Janken, blant annet ett hvor hun sitter i en robåt med sydvest på hodet. Bildene viser en person med usedvanlig sterk utstråling, forteller Derry.
Hver enkelt ting i kofferten fortalte så mye, de vekket både en emosjonell og intellektuell nysgjerrighet.
Vi sitter på kjøkkenet i Rød Herregård, som også fungerer som møterom for de ansatte ved Østfoldmuseenes avdeling i Halden historiske Samlinger.
Seniorkonsulent Bodil Andersson, arkivar og førstekonservator James Ronald Archer og konservator Juliane Derry snakker om arbeidet sitt med «Den fektende damen», museets bidrag i prosjektet «Kjønnets verdi i et museumshierarki», ledet av Kvinnemuseet og Anno museer.
– Jeg lever selv i et likekjønnet ekteskap og forsto med en gang at kvinnen jeg så på bildet sannsynligvis var lesbisk, forklarer Derry.
– Det samme tenkte jeg, men jeg kviet meg for å si det høyt, sier Andersson.
Les også: Norske museer er ikke opptatt av kjønn
Denne artikkelen er en del av Kilden kjønnforskning.nos bidrag til prosjektet Kjønnets verdi i et museumshierarki: Om representasjon av kvinner, kjønn og mangfold på museum.
Prosjektet skal gjennomføres av Museumsnettverk for kvinnehistorie og er ledet av Kvinnemuseet. Målet er å endre museenes praksis og tenkemåte når det gjelder kjønn. Arbeidet bygger på erfaringer fra prosjektet: «Nå begynner ‘a med det der igjen» – om kjønnsrepresentasjon i museenes samlings- og formidlingspraksiser.
Kilden følger opp prosjektet med en artikkelserie, der vi skriver om kjønnsperspektiver i museenes virksomhet. Vi vil skrive om utstillingene, formidlingsopplegg og forskningen i prosjektet og intervjue forskere med kunnskap på området. Artiklene har som mål å belyse forholdet mellom kjønn og museer.
Prosjektet er støttet av Kulturrådet.
Funnet under flytting
Det hele begynte i 2019 da ti tusen gjenstander skulle flyttes fra et magasin i festningen i Halden til et mer velegnet magasin i Tistedal. Alt skulle registreres, fotograferes og katalogiseres på nytt. Kofferten til Janken ble funnet helt til slutt, nedstøvet og anonym i et hjørne.
Også Andersson og Archer beskriver funnet av skinnkofferten som sjeldent og ekstraordinært.
– Kofferten inneholdt gjenstander som både kunne relateres til et levd liv, en familiekrets og til personer som inngikk i en nasjonal og internasjonal sammenheng, forteller Archer.
Den var merket «W-H. resgods Stockholm» og inneholdt blant annet en lommebok, fektemedaljer fra 1917, en OL-medalje fra Paris 1924, diverse bilder, en rosenkrans, et kors, pastill-, sigarett- og pudderesker, en klokke og et fotoalbum som også var en spilledåse.
– Hver enkelt ting i kofferten fortalte så mye, de vekket både en emosjonell og intellektuell nysgjerrighet, man så konturene av et spennende liv, sier Andersson.
– Vi tror at Janken vant medaljene i ulike fektekonkurranser, men vi vet med sikkerhet at hun ikke konkurrerte i Paris i 1924, så OL-medaljen er fortsatt et mysterium. Men moren til Janken var katolikk så korset og rosenkransen er nok etter henne.
Jobbet i forlag
Janken ble født i Halden, den gang Fredrikshald, i 1868. Faren Wilhelm Hansen tilhørte en av byens mer velstående handelsfamilier som drev med salg og eksport av trevirke. Moren Catharina Josepha Steigerwald var fra Aschaffenburg i Bayern.
– De to traff hverandre mens faren til Janken studerte til forstmester i Aschaffenburg, forteller Archer.
– De giftet seg, flyttet til Fredrikshald og fikk til sammen tre barn, Janken, Anni og Wilhelm. De første årene flyttet de mye frem og tilbake mellom Norge og Sverige, men slo seg til slutt ned i Stockholm.
Janken var et menneske som tok noen uvanlige valg for å leve livet sitt slik hun ønsket det.
Faren døde tidlig og like etter døde søsteren i en ulykke. Janken var da i tjueårene. Moren og broren flyttet fra Stockholm, mens hun ble boende.
– Den gangen var det uvanlig å leve alene som ung kvinne. I tillegg jobbet hun i et forlag, som en av de første kvinnene i bransjen, forteller Andersson.
– Vi har ikke fått klarhet i om Janken tok jobb fordi hun måtte, eller om det var fordi hun ønsket det. Men alt tyder på at hun var et menneske som likte å være aktiv.
Les også: Nytt verktøy skal gjøre norske museer mer mangfoldige
– En mannhaftig kvinne
Andersson har laget en informasjonsfilm om Janken og skrevet artikkelen «Den fäktande damen. En resväska och en historia om queerhet» i siste utgave av Norsk museumstidsskrift. Museet planlegger også et undervisningsopplegg for skoleelever med utgangspunkt i Jankens koffert.
– Janken var et menneske som tok noen uvanlige valg for å leve livet sitt slik hun ønsket det, forteller Andersson.
– Hun ble beskrevet av de som kjente henne som rask, spenstig og korthåret. En ujålete og mannhaftig kvinne med noen mannlige attributter.
Janken var for eksempel veldig interessert i idrett, hun både syklet, sto på skøyter og fektet, noe som ikke var vanlig for kvinner på den tiden, forteller Andersson.
– Kvinner skulle ha runde, myke former og ikke anstrenge seg eller bli svette. Man trodde det kunne hindre dem i å bli gravide.
Andersson viser til at idretten, slik vi kjenner den i dag, ble funnet opp på slutten av 1800-tallet da de første idrettsforeningene ble etablert. Janken var en pioner, også på dette området, understreker hun. Flere av bildene fra kofferten viser Janken i fekteutstyr. I tillegg var hun var aktiv i ulike foreninger.
– Janken startet blant annet en fekteklubb for kvinner i Stockholm, en av Sveriges første kvinnelige idrettsforeninger, forteller hun.
– Sannsynligvis var hun et menneske som ikke var redd for å skille seg ut, og som ikke gjemte seg bort. Fotografiene vitner om et menneske som likte å spille teater, som var fysisk aktiv og som likte å posere.
I tillegg til å sitte i styret til fekteklubben, underviste Janken i fekting, forteller Andersson.
– Hun var også medlem i Sällskapet Nya Idunn, en samtaleforening for kvinner opprettet i Stockholm i 1885, og i kvinnesaksforeningen Fredrika Bremer.
Janken og Plom
Janken hadde også en nær relasjon til en annen kvinne, Ida von Plomgren – kalt Plom, i mange år. Et av fotografiene viser de to sammen som et par, sannsynligvis fra en reise til Jankens slektninger i Tyskland. Plom er kledd i kvinneklær og Janken i mannsklær.
– Vi vet ikke om de var kjærester, men de fremstår som et par på bildene. De delte mange interesser, reiste sammen og bodde på samme adresse, forklarer Andersson.
– Vi har ikke funnet noen brev eller dagbøker hvor de skriver at de elsket hverandre, men en bekjent av Plom skriver i et brev at Plom ikke hadde øyne for andre enn Janken. Når Janken døde arvet Plom alt hun eide.
Det er ikke er sikkert kategorien heteroseksuell gav noen mening for Undset selv.
I Jankens samtid var det allment akseptert og relativt vanlig at ugifte kvinner levde sammen og delte husholdning. Men selv om mye tyder på at Janken og Plom var kjærester, er det likevel etisk betenkelig å trekke noen konklusjoner, mener Andersson.
– Når man forteller om et menneske som ikke lever lenger og ikke har noen tidsvitner i live er det viktig å holde seg til det man faktisk vet, selv om man tror noe veldig sterkt.
Problematisk å skjule skeive liv
Ifølge Runar Jordåen, historiker og førstebibliotekar ved Skeivt Arkiv åpner det å skrive om fortidige aktørers liv opp mange for etiske problemstillinger. Etisk sett kan det også være problematisk å legge skjul på «skeive» elementer i en biografi, idet en da skjuler noe vesentlig i den biograferte sitt liv, mener han.
– Historiker Christine Myrvang har for eksempel vist at den biografiske litteraturen om Sigrid Undset ofte har tatt for gitt at hun var heterofil, sier Jordåen.
– Det er ikke er sikkert kategorien heteroseksuell gav noen mening for Undset selv, viser Myrvang. Undset hadde mange nære og kjærlige forhold til venninner, uten at det dermed heller går an å slå utvetydig fast at hun var lesbisk.
En åpen definisjon av skeiv historie ifølge Jordåen, handler om kjærlighet eller seksualitet mellom personer av samme kjønn eller om personer som har brutt med sin tids normer for kvinnelighet og mannlighet.
– En slik definisjon kan for eksempel også inkludere nære venne- eller venninneforhold og samboerskap uten at de nødvendigvis har vært definert som seksuelle. Eller personer som har uttrykt kjønn på en ukonvensjonell måte, understreker han.
– En beskrivelse som er mest mulig nær kildene, og som unngår å bruke historisk spesifikke identitetskategorier hvis ikke aktører i samtiden selv brukte disse, vil være respektfull overfor fortidens aktører.
Les også: – Vi trenger skeive fortellinger
– Verden er mangfoldig
Bodil Andersson ved Halden historiske samlinger er også opptatt av å behandle materialet fra Jankens liv med respekt, særlig fordi hun ikke selv er skeiv.
– Hvis man ikke selv er skeiv og skriver om skeive, må man erkjenne at man ikke fullt ut kan forstå hva disse erfaringene innebærer, sier hun.
– Samtidig kan et utenfra-perspektiv tilføre noe annet, og formidle kunnskap med et blikk som andre ikke-skeive kan identifisere seg med.
Ifølge Andersson har det vært en stor fordel å være flere om arbeidet med gjenstandene i Jankens koffert.
– Vi har ulike blikk, kunnskaper og erfaringer, både faglige og personlige, noe som har vært til stor nytte i arbeidet med å analysere gjenstandene, sier hun.
Archer og Derry nikker bekreftende.
Andersson tror også at museets besøkende kan lære mye av Jankens historie.
– Vi kan lære at verden er mangfoldig, sier hun.
– Det er viktig å vise at norsk historie ikke bare består av hvite middelaldrende menn som er gift med kvinner. Janken representerer noe annet, gjennom at hun levde et uvanlig liv for sin tid. Når vi forteller Jankens historie blir vi minnet om at det eksisterer, og alltid har eksistert, skeive liv.
