Brevene viser oss en annen Camilla Collett

Brevene viser oss en annen Camilla Collett

– Det Collett skrev til sønnene og venninnene sine, kan fortelle oss mer om hvem hun var enn brevene til Welhaven, Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, sier Marius Wulfsberg. Han er redaktør for en fersk utgivelse av Colletts brev.
Det å bli enke skrudde til forfatterskapet og gjorde Camilla Collett til samfunnskritiker og feminist, mener Marius Wulfsberg. Bildet er tatt rundt 1860.

Marius Wulfsberg er forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, og en av redaktørene for den nye utgivelsen Brev 1863–64. Den inneholder 33 brev fra Colletts første store utenlandsreise etter at hun ble enke.

– I forbindelse med 200-årsmarkeringen for Camilla Colletts fødsel i 2013 begynte vi å utgi hennes brev, men da var utgivelsesprinsippet basert på hvem de ble sendt til, sier han.

– Fra og med utgivelsen av Brev 1841–51 i 2018 har vi derimot valgt å publisere brevene kronologisk, altså etter den datoen man vet eller antar at brevet ble skrevet.

I skyggen av store menn

Ifølge Wulfsberg er prinsippet med å utgi brevene etter hvem de er skrevet til nokså betenkelig sett fra et kjønnsperspektiv.


– Det er morsomt å lese brevene fordi Collett bruker et bredt stilistisk register, sier Marius Wulfsberg. Foto: Torbjørn Berg/Dagbladet

– Særlig fordi våre første utgivelser av hennes brev i hovedsak var adressert til store menn i Colletts samtid, som Jonas Lie, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, forfattere hun selv levde i skyggen av.

Wulfsberg forteller at Collett-forskere i stor grad har vært opptatt av vennskapet hun hadde med de kjente mannlige forfatterne i samtiden.

– Mange har skrevet om Colletts livslange vennskap med Ibsen og Lie, om at hun ble uvenner med Bjørnson, og at den unge Aleksander Kielland var en stor beundrer av henne, sier han.

– Ifølge Kielland selv tenkte han på forfatterinnen av Amtmannens døtre hver gang han skrev en setning.

Mer bevisste på kjønn

At Nasjonalbiblioteket nå har valgt å publisere brevene til Collett kronologisk, er ifølge Wulfsberg derfor en konsekvens av at man har blitt mer bevisste på kjønn.

– Fordi vi har gått kronologisk til verks har vi lagt mer vekt på brev til venner og familie, fremfor brev til store mannlige forfattere i samtiden, forklarer han.

– Vi har sett på hvilket nettverk hun hadde og gjennom det forsøkt å forstå mer av hvem hun var.

Ved å legge så stor vekt på Colletts forelskelse i Welhaven gjør man livet hennes til en konsekvens av én mann.

Nasjonalbiblioteket har omtrent 1000 brev av Collett. Siden 2013 er det blitt utgitt cirka 200 og i mellomkrigstiden ble det utgitt rundt 250 brev. Det finnes altså fortsatt over 500 brev i Nasjonalbibliotekets samlinger som ikke er utgitt, forteller Marius Wulfsberg.

– At en så stor del av Colletts korrespondanse ennå ikke er utgitt skyldes først og fremst håndskriften. Ikke bare skrev hun med gotiske bokstaver, men hadde en skrift som er vanskelig å tyde, sier han.

– Å transkribere hennes brev krever tålmodighet. Jeg kan jobbe i ukesvis med et brev, forteller han. Her stiller min medredaktør Mette Witting, som er en erfaren transkriptør, sterkere. Nå har vi også tatt i bruk moderne teknologi, som vil gjøre arbeidet lettere.

Les også: Camilla - Norges første feminist

Kom seg over Welhaven

I 1863 var Camilla Collett en moden kvinne. Tre av sønnene var voksne, mens den yngste plasserte Collett hos sin svigerinne slik at hun kunne legge ut på reise et års tid. Brevene er skrevet fra København, Berlin og Paris, og flere omtaler reiseskildringene hun skrev for Illustreret Nyhedsblad og senere samlet i Sidste Blade (1868).  

– Hvem var Collett i 1863? Hvem møtte hun? Hvilke omgivelser og sammenhenger inngikk hun i og hvilke personer var viktige for henne? Dette er spørsmål vi har stilt oss, forklarer Wulfsberg.

– Vi mener sønnene og venninnene var viktigere for Collett enn de store mannlige forfatterne hun brevvekslet med. Brevene til dem kan derfor fortelle oss mer om hvem hun var som person.

En fastlåst lesning av Collett er at hun aldri kom seg over kjærligheten til Johan Sebastian Welhaven. Men dette var en ungdomsforelskelse hun la bak seg og ikke en skjebne, slik mange litteraturhistorikere har villet ha det til, mener Wulfsberg.

– Ved å legge så stor vekt på Colletts forelskelse i Welhaven gjør man livet hennes til en konsekvens av én mann. Det er kanskje greit at Francis Bull gjorde det på 1930-tallet, men overraskende at det fortsatt blir gjort, sier han.

Han understreker at det også er publisert flere feministiske lesninger av Colletts brev, dagbøker og forfatterskap, for eksempel av Ellisiv Steen, Torill Steinfeldt og Tone Selboe.

Alvorlig og morsom

Wulfsberg leser Collett som en svært alvorlig forfatter.

– Det er morsomt å lese brevene fordi Collett bruker et bredt stilistisk register. Hun er en skarp iakttager og brevene inneholder mange morsomme scener, sier han.

– Men forfatterskapet springer først og fremst ut av noen veldige skjellsettende erfaringer: Om hva det vil si å være kvinne i samtiden, om å bli enke og om de tap av rettigheter det medførte.

Ved å bli enke gjorde Collett en minoritetserfaring som kvinne, mener Wulfsberg.

I dagbøker og brev er forfattere ofte dristigere og mer eksperimentelle enn i tekster som skal utgis.

– Det å bli enke skrudde til forfatterskapet og gjorde Collett til samfunnskritiker og feminist. Men hun er også glad, komisk, bitter, refsende og kjærlig, som alle mennesker. Alle disse sidene ved henne kommer frem i brevene.

Av høydepunkter i samlingen trekker Wulfsberg frem et brev fra Berlin hvor Collett beskriver at hun er i en «Soirée» hos Clara Mundt sammen med Berthold Auerbach og Fanny Lewald.

– Collett omtaler de tre kjente tyske forfatterne som tykke og snakkesalige og beskriver seg selv som en «tynd, bleg Persillerod midt i et Knippe runde, trivelige Næper», siterer han.

– Dette er en skarp og vittig beskrivelse, men den ville antakelig skapt skandale om den var blitt publisert i samtiden. Hun er mye mer ærbødig i det portrettet av Fanny Lewald hun publiserte under reisen.

Dristigere i brev

Det er synd at litteraturforskere bare forholder seg til publiserte verk og tekster, mener Wulfsberg.

– Jeg skulle ønske de fikk øynene opp for brev, ikke bare som kilder, men som tekster vi må lese med like stor interesse og årvåkenhet som skjønnlitteratur.

Han mener dagbøker og brev ofte foregriper litterære epoker.

– De inneholder ofte spor av neste generasjons litterære idealer. I dagbøker og brev er forfattere ofte dristigere og mer eksperimentelle enn i tekster som skal utgis. Fremtidens litteratur finner vi i brev som blir skrevet tjue år tidligere. Det samme gjelder for politiske kamper.

Også Collett er ofte dristigere og skarpere i brevene enn i publiserte tekster, mener Wulfsberg.

– Hun sto på trappene til den moderne tiden, noe som kommer tydeligere frem i brevene enn i de publiserte tekstene. 

Les også: Kvinner på 1800-tallet tok steget ut av hjemmet og inn i offentligheten

Litterær egenverdi

– Colletts brev gir oss et innblikk i kultur- og samfunnshistorie, i tillegg til at de har stor litterær egenverdi, understreker Tone Selboe.

Selboe er professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. Hun har selv forsket på Colletts forfatterskap, og utga boka Camilla Collett. Engasjerte essays i 2013.


Tone Selboe syne Camilla Collett er en dristig forfatter uavhengig av sjanger. Foto: Ida Irene Bergstrøm

– Brevene er svært vanskelige å lese i original, så jobben Mette Refslund Witting har gjort med å transkribere dem er både fantastisk og helt nødvendig.

En annen ting som gjør brevene interessante, er at overgangen mellom Colletts private brev og dagboksnotater og hennes publiserte tekster er svært flytende, mener Selboe.

– Det kommer særlig frem i brevene til sønnen Alf, som var den av sønnene som var hennes nærmeste og mest betrodde, forteller hun.

– I brevene som nå er digitalisert, trer den Colletske stemmen, slik vi kjenner den fra publiserte tekster, klart og tydelige frem i omskiftelige stemninger og levende beskrivelser av både hverdagsliv, litteratur og kunst hun opplever på reisene.

Selboe trekker også frem et brev Collett skrev til den kjente franske feministiske forfatteren George Sand. Brevet ble aldri besvart, og sannsynligvis aldri mottatt, fordi Sand ikke var i Paris på det tidspunktet Collett skrev til henne.

Gjennom brevene hennes får vi se Collett på en annen måte, mer usensurert.

– Dette brevet var nytt for meg, og veldig interessant! Det er skrevet på fransk og svært vakkert formulert, sier hun.

– Collett skriver blant annet at Sand «har et hjerte», noe som for Collett er et kjennetegn på en god forfatter. De to var svært forskjellige som forfattere, og sannsynligvis som mennesker, men det kommer tydelig frem i brevet til Sand hvor mye hun betydde for Collett.

Selboe er enig med Wulfsberg i at brev har betydning også utover å være kildemateriale.

– Brevene fra Collett er en del av forfatterskapet hennes, de har stor litterær verdi og man kjenner igjen hennes vekslende følelsesregister, sier hun.

– Gjennom brevene får vi se Collett på en annen måte, mer usensurert. Men jeg synes hun er dristig uansett hvilken sjanger hun skriver i. Hun er ikke redd for å si jeg, og hun er tydelig på hva hun liker og ikke liker. Og så tør hun å være engasjert og sint, det ble ikke alltid like godt mottatt på hennes tid.