Forskning viser at kvinner og barn med urfolkstilknytning i de nordiske landene har høyere risiko for å utsettes for ulike typer av vold og overgrep, sammenliknet med majoritetsbefolkningen. Likevel er det fortsatt behov for mer kunnskap om vold og overgrep i Sápmi.
Tidligere i år kom rapporten Når tausheten brytes fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Forskergruppen ville blant annet undersøke hvilke kjønnede normer som gjorde volden mulig.
Sterke samiske kvinner
– Man har en forestilling om at samiske kvinner er veldig sterke og tåler mye. At de på en måte står veldig sterkt i seg selv. Det har hatt en viktig funksjon med tanke på å bygge identitet i forhold til storsamfunnet. Men den type forestillinger kan dessverre også hindre kritikk av interne forhold i samiske samfunn, sier Mona Kiil, postdoktor ved Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS).
– Dette er imidlertid i endring, og gjaldt nok i større grad før enn nå. Det er langt større bevissthet og åpenhet om vold og overgrep både storsamfunnet og i samiske områder i dag.
Sammen med Margunn Bjørnholt, professor ved VID, står hun bak en av prosjektets delstudier. Studien bygger på et ti måneders langt feltarbeid i et kystområde i Nord-Troms, og kvalitative dybdeintervjuer med tolv informanter som også kom fra andre geografiske områder. Målet var å kartlegge forståelser av og erfaringer med vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep i samiske samfunn.
– Vi intervjuet kvinner og menn som ble utsatt for vold, utøvde vold eller på andre måter var berørt av volden, forklarer Kiil.
Grenseoverskridende kultur
Forskerne ville også å få kunnskap om kjønnskulturer, og hvordan de voldsberørte så vold og overgrep i sammenheng med samisk historie og samfunnsforhold. Et viktig funn var at det var en taushetskultur i samfunnet, som var internalisert av ofrene selv.
– I løpet av feltarbeidet fant jeg ut at veldig mange hadde voldserfaringer. Men på en måte bagatelliserte, eller kanskje heller normaliserte, de det gjennom å si at «det er jo ikke vold eller overgrep, det er bare sånn det er, sånn har det alltid vært», sier Kiil.
Man tillater seg mange ting i kraft av å være mann, og det blir en del av bygdekulturen.
Forskeren forteller at flere av kvinnene først gjennom intervjuene innså at erfaringene deres faktisk var vold eller overgrep.
– Det var en grenseløshet som langt på vei kan sies å ha vært satt i system ved at det ikke ble stilt spørsmålstegn ved.
I samfunnet Mona Kiil og Margunn Bjørnholt undersøkte la kjønnsstereotypier veien åpen for å legitimere vold.
– Noe handler nok om en macho-kultur hvor menn kanskje har ett i overkant høyt alkoholkonsum, fester mye, og opptrer grenseoverskridende. Man tillater seg mange ting i kraft av å være mann, og det blir en del av bygdekulturen, hevder Kiil.
Vanlig å bagatellisere volden
I noen tilfeller ble ikke de utsatte trodd når de anmeldte sakene til politiet, andre ganger opprettholdt kvinnene selv den destruktive taushetskulturen:
– Noen av informantene mine sa at «menn bare er sånn», og «dette har vi bare ordnet opp i, holdt det innenfor husets fire vegger der det hører hjemme». Spesielt overgrepssaker ble av mange ordnet opp mellom overgriper og utsatt elle deres familier, og hvor tilgivelse og forsoning kunne stå sentralt, sier Kiil.
– Det er et vanlig trekk ved vold i nære relasjoner at de utsatte selv bagatelliserer og forsøker å rasjonalisere det de opplever. For noen kvinner kan det å innrømme at man lever i et voldelig forhold være skamfullt og bryte med en norm om å være selvstendig og ikke å være offer. For andre handler bagatelliseringen om at vold mot kvinner i noen grad er vanlig i miljøet man tilhører.
Forsker ved Oslo Met Anja Bredal, har også forsket på vold i nære relasjoner i mange år, særlig på utsatte minoritetskvinner. Hun mener at mange voldsutsatte sliter med å definere det de er utsatt for som vold, særlig dersom det ikke er fysisk vold.
– Det er et vanlig trekk ved vold i nære relasjoner at den utsatte selv bagatelliserer det de opplever. For noen kvinner kan det å innrømme at man lever i et voldelig forhold, være skamfullt og bryte med en norm om å være selvstendig og ikke å være offer, sier hun.
– For andre handler bagatelliseringen om at vold mot kvinner i noen grad er vanlig i miljøet man tilhører.
Bredal mener NKVTS-studien er et viktig bidrag til kunnskapen om hvordan vold i nære relasjoner kan variere i samfunnet vårt, mellom og innad i ulike befolkningsgrupper.
– Det er viktig å utforske forskjeller, samtidig som vi ikke overdriver dem, uttaler hun.
Familie og ære
Å ordne opp privat, fremfor å bruke etablerte rettslige løsninger, kan også knyttes til de samiske samfunnenes struktur. Mange er i slekt med hverandre, og derfor kan volds- og overgrepsutsatte frykte at hvis de gjør noe mer med det, vil det slå tilbake på dem selv.
– Det var en sentral kulturell norm om å beskytte familien for alt det var verdt, om å holde det for seg selv, innenfor husets fire vegger, fortsetter Mona Kiil.
Hun mener behovet for å beskytte familien også kan henge sammen med ære. Dette er underbelyst i forskningen på samisk kultur, mener hun.
– Vi prater jo egentlig veldig sjelden om ære eller æreskultur når vi snakker om det samiske.
I forskningen på vold i minoritetsmiljøer knyttes æresbegrepet ofte til kjønnsnormer blant muslimske menn og religiøse normer innen islam. Man ser ære i sammenheng med hvordan menn regulerer og kontrollerer kvinners adferd og seksualitet, og med å opprettholde familiens omdømme.
– Kan det være fellestrekk mellom forskningen på æresrelatert vold i minoritetsmiljøer og volden som begås i urfolkssamfunn?
– Vi vil ikke si at det er samme fenomen, men begrepet kan likevel være nyttig å bruke i denne sammenhengen. Familien er sentral i samisk kultur, mye mer enn i det majoritetsnorske samfunnet. Mange samer har en utvidet familieforståelse. I mange samiske samfunn bor man tett på folk som man egentlig biologisk langt ute er i slekt med. Mange bor i mindre samfunn hvor hele bygden nesten er i slekt, sier Kiil.
Vold og patriotisme
Andre ganger inngår taushet, ære og vold i en vond sirkel som fører til at ofrene lider alene. I 2007 viste NRK en omdiskutert dokumentar om seksuelle overgrep blant samer i Kautokeino. Da kom det frem at overgrepsofre ble frosset ut av lokalsamfunnet, og at det omtrent hersket rettsløse tilstander. Innbyggerne likte ikke at kvinner som ble utsatt for voldtekt snakket med media.
Noen er villig til å gjøre mye for å beskytte lokalsamfunnet, slik at det blir en form for patriotisme. Det handler ikke nødvendigvis bare om samisk identitet, men også om distrikts- og bygdekultur, forteller Kiil.
– Hvis det er rykter om at dette er et samfunn hvor flere har vært utsatt for overgrep, kan stedets identitet stå på spill. Man får et dårlig omdømme, sier hun.
– De eldre deltakerne i studien så på seg selv som hardføre på grunn av røffe livsvilkår og ville ikke plasseres i en offerrolle.
Flere av Kiils informanter vektla at deres erfaringer ikke hadde noe spesifikt med samisk kultur å gjøre, siden voldsmennene deres like gjerne kunne være majoritetsnorske menn.
– Ofte tenker man at det først og fremst er samiske menn som utøver vold mot samiske kvinner. Men i likhet med andre urfolkskvinner verden over, er samiske kvinner mer utsatt for vold overordnet sett, uavhengig av overgriperens kulturelle bakgrunn.
På den andre siden hendte det også at kvinnene selv brukte kulturelle stereotypier – ikke rettet mot utøverne, men som et forsøk på å opprettholde en form for ære på egne vegne:
– De eldre deltakerne i studien så på seg selv som hardføre på grunn av røffe livsvilkår og ville ikke plasseres i en offerrolle, sier Kiil.
Møter med hjelpeapparatet
Rapporten fra NKVTS inneholder også en fyldig kunnskapsoversikt om voldsutsattes møte med hjelpeapparatet. Den viser blant annet at et mindretall av dem som utsettes for vold og overgrep, forteller andre om volden. Omtrent hver tredje som utsettes for voldtekt deler sine erfaringer med noen, og enda færre oppsøker profesjonell hjelp eller anmelder forholdet til politiet, ifølge omfangsstudier fra 2014 og 2023.
Et funn i rapporten er at vold og overgrep omsluttet av taushet og tabuer. Det gjør hjelpeapparatets arbeid utfordrende. Mangel på kunnskap og kompetanse om samisk kultur gjør det også vanskelig for voldsutsatte fra minoriteter eller sårbare grupper å dele sine volds- og overgrepserfaringer med andre, heter det i rapporten.
Noen av informantene i delstudien hadde dessverre negative erfaringer med hjelpeapparatet, forteller Kiil:
– To av informantene våre fortalte at de hadde forsøkt å få hjelp fra hjelpetjenestene, og ikke fikk den hjelpen de skulle. Da en av dem prøvde å få hjelp gjennom psykolog, var det en norsk psykolog som ikke hadde noe som helst kulturforståelse opp mot det samiske.
Da endte det med at informanten følte at hun hadde utlevert både seg selv, lokalsamfunnet sitt og sin samiske kultur på en ugrei måte.
– Hun hadde fortalt om sine erfaringer til noen som ikke hadde forutsetninger for å forstå det, sier Kiil.
Dette var mens kvinnen var ung. I voksen alder møtte hun heldigvis en terapeut som hadde den riktige forståelsen og kunnskapen om det samiske. Terapeuten var norsk.
– Dette viser at det er helt mulig å få det til. Man er ikke avhengig av at behandlere har samme bakgrunn som en selv for å kunne få riktig hjelp, men hjelpeapparatet må tilegne seg innsikt og kompetanse i møte med kvinner som tilhører ulike etniske og kulturelle minoriteter.
