– Samiske voldsofre får ikke hjelpen de trenger

Da Agnete Bersvendsen var ferdig utdannet barnevernspedagog og begynte å jobbe på voldsteamet i barnevernet i Tromsø, ble hun brennende engasjert i vold- og overgrepsutsatte barn.

– Som barn er man helt hjelpeløs og avhengig av hjelp fra voksne, sier hun. 

Engasjementet førte til en master i psykososialt arbeid med fordypning i vold og traumer, noe som deretter førte til doktorgrad. I doktorgradsarbeidet er Bersvendsen opptatt av å undersøke ulike perspektiver på vold og overgrep i den samiske befolkningen. 

De som skal hjelpe må ha kunnskap om hvilken rolle fornorsking har spilt.

– Å oppleve vold og overgrep i oppveksten, og i tillegg være same, gjør deg ekstra sårbar. Forskning viser at urbefolkning er mer utsatt for vold og overgrep enn ikke-samer. 

I dag er det lite forskning på dette området. Bersvendsen har lyst til å tette kunnskapshull.

– Den første omfangsundersøkelsen om vold i den samiske befolkningen kom i 2015. Her kom det fram at samer er hyppigere utsatt for vold og overgrep enn ikke-samer. Vi har fremdeles lite kunnskap om hvorfor samer ikke opplever tilstrekkelig hjelp, sier doktorgradsstipendiaten. 

Har dybdeintervjuet fem kvinner

I Bersvendsens nyeste vitenskapelige artikkel har hun intervjuet fem samiske kvinner om deres møter med instanser som barnevernet, etter opplevelser med vold og overgrep i hjemmet i oppveksten.

– Utvalget ble lite på grunn av vanskeligheter med å rekruttere under covid. Jeg skulle egentlig gjerne hatt variasjon i kjønnsfordelingen, men mennene jeg var i kontakt med takket nei. Jeg er uansett veldig takknemlig for kvinnene som deltok, forteller hun. 

Det er de rike beskrivelsene som er viktige for Bersvendsens prosjekt. Det kvinnene sier, blir også understøttet av både fagpersoner og tidligere avisartikler som adresserer vold og overgrep mot samer.  

– Forskning siden 1990-tallet bekrefter kvinnenes opplevelser. Samer får fremdeles ikke tilstrekkelig kulturelt tilpasset hjelp. Det viser forskningen gang på gang. 

Mangelfull kulturell kompetanse

Bersvendsen er tydelig på hvilke årsaker som ligger bak den mangelfulle hjelpen.

– Samer er en gruppe som har vært utsatt for fornorskningspolitikk. Forskning fra andre land om urbefolkning viser at kollektive, historiske traumer fortsatt har konsekvenser den dag i dag.

De fem kvinnene trekker selv frem fornorsking som årsak til mangelfull hjelp. 

– Hjelpeapparatet hadde ikke tilstrekkelig kulturell kompetanse, og har det fremdeles ikke, ifølge nyere forskning. De som skal hjelpe må ha kunnskap om hvilken rolle fornorsking har spilt.

Finner gjensidig mistillit

Bersvendsen ser også på fremstillinger av samer og ikke-samer i avisartikler som omhandler Tysfjordsaken.

– Da Tysfjordsaken ble kjent i 2016, uttalte kommunen at de ikke hadde fått noen signaler om at de hadde utfordringer med seksuelle overgrep. Gjennom dokumentanalysen kan jeg vise tilbake til artikler fra 1993, der samer jevnlig har forsøkt å fortelle om seksuelle overgrep til kommunen.

Måten kommunen omtaler samene på, viser at det er en gjensidig mistillit, forteller Bersvendsen. 

– Man snakker ofte om at samer har mistillit til storsamfunnet og myndighetene, men måten kommuneledelsen omtaler samene på, viser en helt klar mistillit til den samiske befolkningen også. 

Forventet å få hjelp

Det var spesielt én ting kvinnene var samstemte om under intervjuene.

– Kvinnene fortalte at de hadde forventet å få hjelp. Skolen, familiene og politiet visste om overgrep og omsorgssvikt, uten at noe ble gjort for å hindre det eller hjelpe. Når barnevernet kom inn i livet til tre av dem og overgrepene ble kjent, fortsatte overgrepene i to av tilfellene, forteller Bersvendsen.

Kvinnene var fortvilte over å ikke få hjelp.

Kvinnene sitter med tøffe og vanskelige historier. 

– Kvinnene var fortvilte over å ikke få hjelp. Det er også sårt og skuffende å vite at instanser visste om det, men ikke gjorde noe.

Bersvendsen forteller at mistilliten mot de som sitter med makt er overført gjennom generasjoner. 

– Kvinnene forteller om hvordan de ble formant om å holde seg unna myndighetene gjennom oppveksten. De er blitt fortalt at staten ikke er til å stole på, sier hun. 

– Det er viktig at hjelpeapparatet er klar over at kvinnene ikke startet med blanke ark i første møte.  

Har ikke klart å hjelpe

Hjelpeapparatet i Norge er forpliktet til å gi samer kulturelt og språklig tilpassede tjenester. Men samer opplever at de ikke blir møtt på sine premisser.

– Tilpasningen betyr ikke at samer kun skal få hjelp av samer, det vil være vanskelig. Det handler blant annet om å ha kulturell kompetanse. Og dette har vi ikke klart å få til enda. 

Hvorfor klarer fremdeles ikke offentlige instanser å gi god nok hjelp? 

– Det vet vi lite om. Siden 1998 har forskere argumentert for at vi trenger kulturell kompetanse i møte med samiske familier. Likevel får vi det ikke til. Kanskje blir det bedre ettersom vi fokuserer mer på det. 

Kulturell kompetanse må forankres

Bersvendsen mener den kulturelle kompetansen må forankres i organisasjonene. Det kan også være nyttig i møte med andre familier med minoritetsbakgrunn i Norge.

– Nordmenn er heller ikke en homogen gruppe. Med kulturell kompetanse lærer man å tilpasse seg de unike behovene til hvert enkelt barn og deres familier.

I dag finnes det ikke et tilfredsstillende krisesentertilbud til den samiske befolkningen.

Blant annet kan det være nyttig at offentlige instanser har kunnskap om interseksjonalitet, som viser til at sosiale kategorier virker sammen og påvirker personers livsvilkår. For eksempel kjønn, rase, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne.

– Dette perspektivet hjelper oss å se kryssende diskriminering i samfunnet. Og kunnskap om dette kan være nyttig for barnevernet for å tilrettelegge hjelp. 

Viktig med mer forskning

Bersvendsen mener det er viktig å forske mer på dette, for å få et helhetlig bilde av samers opplevelser med vold og hjelpen de har fått eller ikke fått i etterkant.

– Ifølge Norges institusjon for menneskerettigheter er det en alvorlig utfordring at Norges hjelpeapparat ikke kan yte tilstrekkelig kulturelt og språklig tilpasset hjelp til samiske voldsutsatte, sier hun. 

– Det hadde vært nyttig å vite mer om hva det er som gjør at vi ikke får til å innføre kulturell kompetanse i hjelpeapparatet. Særlig når vi vet at dette blir etterspurt hele tiden. 

Funnene støttes av tidligere forskning

Ifølge Solveig Bergman, seniorforsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), er Bersvendsens interseksjonelle tilnærming et viktig bidrag til forskningen. Hun mener funnene konkretiserer de utfordringene og barrierene personer med samisk bakgrunn har i møte med myndigheter og tjenesteapparatet.

– Resultatene samsvarer på flere måter med funn i tidligere studier. For eksempel NKVTS’ forskning basert på fokusgruppesamtaler med fagpersoner og tjenesteytere fra hjelpeapparatet og politi i ulike deler av det samiske samfunnet i Norge. 

Bergman forteller videre at tjenesteytere ikke alltid har kunnskap og evne til å reflektere over virkninger av fornorsking, samisk historie og koloniale maktforhold.

– Likevel er det viktig å notere at det har skjedd mer på dette området, de siste årene. Blant annet har vi fått Nasjonalt samisk kompetansetjeneste, NASAK og Alternativ til vold (ATV) har fått et kontor i Finnmark. Samisk kulturkompetanse er viktig for å sikre et likeverdig hjelpetilbud.

Viktig å se på mangfold blant samer

Men flere utfordringer gjenstår.

– I dag finnes det ikke et tilfredsstillende krisesentertilbud til den samiske befolkningen.

Bergman mener det er behov for å studere hvorvidt det finnes forskjellige erfaringer av voldsutsatthet og møtet med hjelpetjenestene innenfor det mangfoldige samiske samfunnet også.

– Da tenker jeg på eventuelle forskjeller mellom samer fra urbane strøk og samer fra distriktene, mellom ulike generasjoner og betydningen av å se på både samiske kvinners og menns erfaringer av vold og overgrep, sier seniorforskeren.

Bergman mener det er viktig å bruke forskjellige metoder i fremtidig forskning, men også å styrke forskningen i tett samarbeid og dialog med aktører og brukere i det samiske samfunnet. 

– Det er viktig å satse på forskning om forekomst og på forskning som belyser fenomenkunnskap, årsakssammenhenger, betydninger av fornorskningspolitikken, tjenesteapparatets rolle og den diskriminering av samer og hatytringer vi fortsatt har i dag.