Samiske kvinner jaktet, fisket og hadde en sterk stilling i nomadefamilien

Samiske kvinner jaktet, fisket og hadde en sterk stilling i nomadefamilien

– Samiske kvinner hadde en sterk rolle i nomadefamilien på 1700-tallet. Dette kan vi lese om i beretningene til misjonærene, som ble veldig overasket over hvor selvstendig kvinnene var og hvor mye de bestemte, sier arkeolog Ingrid Sommerseth.
Det er mange felt innenfor kvinnehistorie som også kunne vært belyst i samisk historieskriving, ifølge historiker Bjørg Evjen. Bildet viser samiske kvinner på 1880-tallet.

Samiske kvinner har vært viet lite oppmerksomhet i forskning på samisk historieskriving og arkeologi. I februar lanserte Kilden kjønnsforskning.no en ny artikkelserie om kvinner i samisk historie på kvinnehistorie.no. Artiklene ble lansert på et seminar om samme tema hvor forskere og ressurspersoner fra ulike fagområder deltok.

To av innlederne på seminaret var historiker Bjørg Evjen og arkeolog Ingrid Sommerseth. Spørsmål som opptok dem var blant annet: «Hvilke samiske kvinner har fått en plass i historieforskning og formidling?» og «Hva kan arkeologien si om samiske kvinner i fortida?»

Les også: – For samiske kvinner har kampen for folket vært viktigere enn kvinnekamp

Hva er kvinnehistorie?

Bjørg Evjen mener det kan være vanskelig å trekke en grense mellom hva som er kvinnehistorie og hva som er allmenn historie.

Evjen er professor i historie ved UiT – Norges arktiske universitet, og medredaktør og -forfatter på en ny bok om samisk historie.


Bjørg Evjen er professor i historie ved UiT – Norges arktiske universitet. Foto: Privat

– Som historiker fokuserer man først og fremst på det faglige. Hvor grensen går, for eksempel mellom kvinnehistorie og sosialhistorie – som i stor grad handler om individers sosiale og økonomiske forhold, kan være uklar, sier hun.

– Kvinnehistorie kan både være historien om en enkelt kvinne, en gruppe kvinner eller et tema som er forbundet med kvinner.

– Er det behov for å skrive egen samisk kvinnehistorie?

– Ja, absolutt. Det er mange felt innenfor kvinnehistorie som også kunne vært belyst i samisk historieskriving, sier hun.

– For eksempel kvinnenes rolle i reindriften, urbaniseringen av samene, sjøsamisk historie, barneoppdragelse og matlaging.

Viktig med kjønnsanalyse

Evjen mener dessuten man kontinuerlig må drøfte hva som skal kalles kvinnehistorie og hva som skal kalles kjønnshistorie.

– Av og til må vi gjøre en kjønnsanalyse. I reindriftsmiljøet for eksempel, har også mennene hatt en sentral rolle i matlaging, og blant sjøsamene dro mange kvinner på fiske.

Kvinnehistorie har ikke vært et eget tema innenfor samisk historieforskning. Årsakene er sammensatte, ifølge Evjen.

– Er det fordi vi ikke har kommet langt nok i samisk historieforskning, eller er det fordi interessen for kvinnehistorie ikke er stor nok blant samiske historieforskere?

Problemstillingen må sees i sammenheng med utviklingen av samfunnet og hvilke roller kvinner og menn har hatt opp gjennom historien, mener hun.

– Et forskningsfelt utvikler seg over tid. Ta for eksempel arbeiderhistorien. Her tok det tid før man begynte å se på kvinnens rolle, man var først og fremst opptatt av klassekampen og den mannlige arbeiderens rolle i den. Først når klassekampen avtok begynte man å studere arbeiderkvinnene.

Etterlyste kvinner i arkeologien

– Kjønnsforskningen var tidligere et kontroversielt tema i arkeologien. Det var lenge slik at vi ikke kunne snakke om kvinners rolle i samfunnet før vi hadde håndfaste bevis, sier Ingrid Sommerseth, forsker og arkeolog ved UiT – Norges arktiske universitet.


Ingrid Sommerseth er forsker og arkeolog ved UiT – Norges arktiske universitet. Foto: UiT

– Faget er formet av at det var mannlige arkeologer som først dro ut og preget faget med sitt kjønnede perspektiv. Kvinnene var lenge nærmest fraværende både i arkeologisk formidling og som forskere.

Men etter hvert var det flere kvinner i arkeologien som satte kvinner på dagsorden og var opptatt av å fortelle kvinners historie, både i Norge og internasjonalt, forteller hun.

– For eksempel var arkeologiprofessor Erica Engelstad en viktig pioner i så måte. Hun stilte alltid djerve spørsmål som: Var de alle menn? Hvorfor er vårt bilde av steinalderen så dominert av mannfolk? Hvor er kvinnfolkene?

Les også: Gamle gjenstander kaster nytt lys over kvinners rolle i vikingtoktene

Kvinner i samiske urgraver

I Norge er det registrert rundt 400 samiske urgraver relatert til perioden fra 1000 år før vår tidsregning og frem til 1700-tallet. Og i mange av disse er det kvinner.

– Men det er fortsatt ikke så mange som driver med samisk forskning innenfor arkeologi, og heller ikke med samisk kvinnehistorie, sier Sommerseth.

– Ett unntak er Audhild Schanches avhandling fra 2000, «Graver i ur og berg», som er en grundig analyse av de samiske urgravene.

Samiske gravfunn kan fortelle oss mye om levekår helt fra jernalderen og om samiske kvinners rolle, ifølge Sommerseth. Hun viser til Skjellesvikgraven som ble arkeologisk undersøkt i 2014 men som hittil er lite skrevet om av forskere.

– Likevel er Skjellesvikgraven godt kjent, forteller Sommerseth.

– Den var først kjent som et gravsted for en fisker som var omkommet lenge før Andre verdenskrig. Deretter ble den oppdaget på nytt etter krigen, anmeldt til politiet og behandlet som en drapssak, før skjelettet ble stadfestet av arkeologer som en kvinne fra tidlig Vikingtid.

Kvinnen var begravet inne i en liten hule, som er et vanlig sted for samiske urgraver.

– Hun er begravet sammen med masse skjell, fuglebein, små pyntegjenstander i bein og neverrester. Skjellene var dyttet inn i bergsprekken rund henne. Antakeligvis som pynt, sier Sommerseth.

– Vi vet at hun var i 20–30–årene da hun døde, og at hun var 169 cm høy. Hun hadde sterke overarmsbein, som kan indikere at hun rodde mye. Og prolaps, så hun hadde nok vond rygg.

Samisk versus norrøn gravskikk

– Hvordan skiller man mellom samisk graver og andre graver?

– Det ser vi av sammenhengen og hvordan gravene utformet. Samene begravde sine i utmark, ur og huler, i motsetning til norrøn gravskikk hvor man begravde folk i gravhauger knyttet til gårdene, forteller Sommerseth.

Vi har funnet ting i de samiske urgravene som tyder på at kjønnsrollene var andre og gjerne omvendte av de vi har i nyere tid.

– Samisk gravskikk var knyttet til animismen, altså troen på at naturen har sjel og at man skulle vende tilbake til naturen og andre verdener etter døden. Folk skulle derfor begraves i landskap som ble ansett som riktige passasjer i forhold til de andre verdenene som for eksempel i steinurer og huler.

Sommerseth understeker at vi fortsatt kan få vite mye om samiske kvinners historie ved å forske på gravfunnene.

– Man kan ta prøver av skjelettene og få vite mye om kosthold, sykdommer og til og med hvor personene vokste opp og slektskapsrelasjoner hvis det er funn av flere individer.

Samiske kvinners sterke stilling

– Hva kan gravene fortelle oss om kjønnsroller i fortida?

– Vi har funnet ting i de samiske urgravene som tyder på at kjønnsrollene var andre og gjerne omvendte av de vi har i nyere tid, forteller Sommerseth.

– Vi har for eksempel funnet draktpynt som perler og smykker og redskaper for tekstilproduksjon i mannsgraver og jaktredskaper som spydspisser i bein i kvinnegraver. Det forteller oss at de som var flinke til å jakte gjorde det, uavhengig av kjønn. At kvinnene jaktet ser vi også fra tegninger fra 1500-tallet.

Etter hvert som tamreindriften ble etablert etter 1400-tallet viser arkeologiske funn og etnografiske kilder at kvinner og menn delte på oppgavene. Dette hang også sammen med at disse gruppene var nomadiske, og flyttet med tamrein i små familiegrupper, mener Sommerseth.

– De hadde lite med seg og flyttet med reinsdyrene. De var derfor antakeligvis avhengige av at alle behersket de oppgavene de trengte for å overleve. Det vil si håndtering av tamrein, jakt, fiske og matlaging, sier hun.

– Samiske kvinner hadde derfor en sterk stilling. Dette kan vi lese om i beretningene til misjonærene fra 1700-tallet, som ble veldig overasket over hvor selvstendig kvinnene var og hvor mye de bestemte.

Les også: Kjønnsblind urfolksforskning

Hvilke kvinner skal løftes frem?

Bjørg Evjen peker på noen ulike innfallsvinkler som kan benyttes for skrive om samiske kvinnehistorie.

– Man kan løfte frem samiske kvinnelige aktører som bli omtalt for sin innsats for samisk kultur og samfunn, som Elsa Laula Renberg, eller skrive om medlemmene av Brurskanken samiske kvinneforening. Uten å trekke inn deres liv og virke ellers, sier hun.

– Eller man kan fremstille én gruppe kvinner i motsetning til andre grupper i samfunnet, som de samiske kvinnene som demonstrerte på kontoret til Gro Harlem Brundtland under Alta-aksjonen.

Bilder er en viktig form for historiefremstilling og en rik kilde til samiske kvinners liv og virke.

Også bilder kan med fordel brukes i historieskriving, ifølge Evjen.

– Bilder er en viktig form for historiefremstilling og en rik kilde til samiske kvinners liv og virke, sier hun.

– Man kan også se på kvinners kollektive innsats i samfunnet gjennom rollen som mødre, bestemødre, i husholdningen og i ulike kvinneforeninger.

– Hvis du selv skal trekke frem noen sentrale kvinner i samisk historie, hvem vil du velge og hvorfor?

– Da ville jeg trukket frem en av dem jeg har møtt i lokale samiske samfunn, men som ikke har et navn eller en stemme i offentligheten. For eksempel Kaja fra Tysfjord, som var lærer for samiske barn under fornorskningen på 50-tallet. Hun valgte å ikke undervise elevene sine i sitt eget morsmål, for at de skulle komme seg opp og fram i det norske samfunnet, forteller Evjen.

– Senere ble hun en foregangskvinne for å få samisk morsmålundervisning tilbake i skolen og var med å opprette samisk barnehage. Hennes historie skulle jeg gjerne skrevet.

Kvinnehistorie.no er en nettside eid av Kilden kjønnsforskning.no. Artikkelserien om samiske kvinner er støttet av Fritt Ord. Kildens nyhetsmagasin er uavhengig, og følger Redaktørplakaten, Vær varsom-plakaten og er med i Fagpressen.