Camilla - Norges første feminist

Camilla Wergeland ble født i 1813, ett år før Norge fikk sin grunnlov.

– En kvinne på hennes tid skulle ikke ha utdanning, hun hadde ikke tilgang til offentligheten., ikke stemmerett og ikke eiendomsrett. Kvinnen ble ikke tiltrodd rasjonelle evner. Slike egenskaper tilhørte mannen. Hva var hun så? Jo, et sanselig vesen, et følelsesvesen med lavt utviklet åndelig kapasitet. Kjærligheten var hennes domene. Men hun fikk ikke uttrykke sine følelser. Det passet seg ikke. Hun skulle være både kontrollert og et følelsesvesen. Slik ble det jo umulig å være kvinne, understreker Kristin Ørjasæter.

Hennes bok om Collett lanseres på den internasjonale kvinnedagen, 8. mars.

Blandet seg i herrenes debatt

Camilla Collets litterære løpebane startet med dagbok og utstrakt brevskriving: Til venninnen Emilie Diriks, til Johan Sebastian Welhaven som hun i en periode var forelsket i, og til Peder Jonas Collett som seinere ble hennes mann. Hun skriver om tomheten i et liv bestående av huslige sysler og ellers lite annet – hun bedriver selvrefleksjon, utvikler egne meninger og en egen stemme. Etter hvert lot den seg også høre utad.

- Hun godtok ikke at kvinners jeg-erfaringer og jeg-synspunkter ikke skulle høres og ikke ha plass i offentligheten. Hun ville blande seg i debatten som herrene da hadde enerett på.

I 1842, 29 år gammel, publiserte hun anonymt essayet Strikketøisbetragtninger, i avisen Den Constitutionelle. Her er det et fruentimmer som over strikketøyet tar seg den frihet å snakke til herrene, men hun gjør det anonymt. Noe annet ville nærmest være utenkelig. Hun vil at herrene skal spre kunnskap, slik at denne også kan omfatte kvinnene, forteller Kristin Ørjasæter.

Amtmandens døttre – slik virkeligheten er

I 1854 kom romanen Amtmandens døttre, også den anonymt i første omgang. Den handler om den yngste av døtrene, Sophie. Hun elsker huslæreren Cold – og han elsker henne. Men på grunn av en misforståelse får de hverandre aldri. I stedet giftes hun med prosten. Et ’godt parti’, en mann som kunne vært hennes far og som elsker henne, men som hun ikke elsker.

– Hvorfor lot hun ikke de to få hverandre, hvorfor ikke en ’happy end’ på historien?

– Mange stilte det spørsmålet, svarer Kristin Ørjasæter.

– Og i 3.utgaven av Amtmandens døttre svarer Camilla Collett. Hun skriver, i forordet, at romanen måtte ende slik, for slik er virkeligheten. Et kvinneliv er styrt av tilfeldighetene. Kvinnen er ikke tillatt å være aktivt medvirkende i sitt liv.

Dette var i en tid hvor kjærligheten både ble dyrket og idealisert.

– Men den fikk ikke mulighet til å utvikle seg i virkelige menneskers liv. Slik Camilla Collett tolket dette misforholdet, konstaterte hun at verken kjærligheten eller kvinnen ble respektert. Hun mente det var en sammenheng mellom kvinneundertrykkelse og synet på kjærlighet, understreker Kristin Ørjasæter.

Likevel kunne heller ikke kjærlighetsekteskapet bøte på at kvinnen ikke ble betraktet som mannens likeverdige, mente Camilla Collett.. Det kunne bare rettes opp ved at også kvinner fikk mulighet til utdanning.

Råtekst-jentene bruker Camilla Collets metode

I Amerika og England vokste en spirende kvinnebevegelse seg gradvis sterkere i løpet av 1800-tallet. Med sitt forfatterskap var Camilla Collett i forkant av det som skulle bli en bevegelse – også her hjemme.

– For henne var det et hovedpoeng at kvinnen mangler selvrespekt. Det gjør hun fordi hun blir behandlet dårlig. Når kvinner blir behandlet som de ikke har menneskeverd, tror de til slutt på det selv. Kvinnefrigjøring er at kvinnen får mulighet til å utvikle selvrespekt. Hun må frigjøre sitt indre, frigjøre seg selv. Og der mener jeg Camilla Collett har noe å lære oss også i dag, understreker Kristin Ørjasæter.

– Det er dette vi ikke må glemme, at frigjøring ikke kun handler om det ytre, men også om å ha et eget reflektert forhold til seg selv. Kvinnen må ikke være slave av sin tillærte tilbøyelighet til å ofre seg.

Ørjasæter viser til dagens unge feminister.

– De som sto bak Fittstim, Råtekst og Matriark ble kritisert for å skrive om seg selv. Mange mente de var selvopptatte, at de var for lite teoretiske, at de gjorde feminisme til noe personlig. Du kan kritisere Camilla Collett for det samme. I alt hun skriver, unntatt i Amtmandens døttre, skriver hun ’jeg’. Hun opererer med en klar jeg-forteller. Men ved å fortelle den personlige historien går hun ut i det offentlige og setter kvinnens erfaringer på dagsorden. Gjennom den personlige stemmen får hun styrke og selvtillit nok til å komme ut med datidens situasjon. Hun vinner selvrespekten. Det var opprør i å si ’jeg’ for en kvinne den gangen.

Råtekst-jentene bruker Camilla Colletts metode, mener Ørjasæter.

– Gjennom selvrefleksjon i det de skriver utvikles selvrespekt, og de setter kvinners sak på den offentlige dagsorden. Jeg synes ikke vi skal fordømme de som mener at dette fortsatt er nødvendig. Jeg synes heller vi skal se på hva det er i samfunnet som fører til at kvinner i dag har det samme behov for å si ifra på denne måten, som kvinner hadde for 160 år siden.

– Er det noen som fører hennes arv videre blant dagens unge, norske, kvinnelige forfattere?

– Det gjør egentlig alle som sier ’jeg’, som insisterer på den personlige tonen, og som skriver seg selv inn i teksten. De som bruker personlige erfaringer til å si noe som blir allmenngyldig.

Gud skapte …

Camilla Collett fortsatte å skrive livet ut, først og fremst essays. Men også fortellinger og en selvbiografi. Romantikkens tidsalder, som hun vokste opp i, tilla forfatterens individuelle erfaring betydning, og Camilla Collett insisterte på at også hennes erfaringer hadde betydning. Hun mente ikke bare at de hørte hjemme der, men at de hørte hjemme fordi de var kvinnelige.

– Hva var det som gjorde Camilla Collett til den hun ble?

– Jeg vet ikke sikkert. Men mange fremtredende kvinner fra ’gamle dager’ har det til felles at de hadde fedre som ’backet dem opp’. Camilla Collett hadde også det. I tillegg tror jeg hennes religiøse bakgrunn betydde en del. Som ung dro hun til Danmark og gikk to år på skole hos et lite kirkesamfunn, herrnhuterbevegelsen. Her lærte hun tysk, evangelisk-luthersk teologi, men også å tillegge kvinnen høy verdi. I slike mindre kirkesamfunn var det behov for alle krefter, noe som ga kvinner mulighet til å ha en mer aktiv rolle enn de hadde i Den norske kirken. Selv om de ikke kunne være prester, fungerte de som sjelesørgere for andre kvinner, de holdt andakter og kunne bli misjonærer. Selvrefleksjon og egendannelse ble vektlagt. Camilla Collett slår ingen i hodet med bibelsteder, men hun sier at Gud skapte mann og kvinne til likeverdige partnere. Da er det en forbrytelse å gjøre dem til ulikeverdige.

Feministen skjules av Romeo og Julie-historien

Camilla Collett presenteres ofte som datter, som søster og som forelsket i. Datter av Nicolai Wergeland, søster av Henrik Wergeland og forelsket i Welhaven. En mann som samtidig lå i skarp politisk og litterær debatt med broren og faren.

– Camilla Collett og Welhaven er blitt norsk litteraturhistories Romeo og Julie. Men det skjuler feministen Camilla Collett. Mitt hovedanliggende har vært å vise fram denne siden av henne, sier Kristin Ørjasæter.

– Hun var den første som åpent gikk ut og talte om kvinnens underkuelse og samfunnets behov for kvinnefrigjøring. Hun kjempet for kvinnens frihet ved å etterlyse deres menneskeverd, deres selvrespekt og indre frigjøring. Derfor var hun viktig, ikke fordi hun var søsteren til Wergeland og forelsket i Welhaven.

Ibsen og Bjørnson skrev også om kvinnens situasjon. Men Camilla Collett begynte 30 år før dem.

– Hun var en forløper som banet vei. Hun fikk, i løpet av sitt liv, oppleve at det hun sto for ble større og større. Men hun representerer ikke bare en suksesshistorie. Selv kjente hun seg misforstått og lite verdsatt. Jo eldre hun ble, jo flere fester ble det holdt for henne. ’De hyller meg for å ha vært ballets dronning da jeg var ung’, sa hun. ’Men arbeidet for kvinnesaken, det honorerer de meg ikke for’. Hun krevde respekt – men opplevde ikke alltid å bli møtt med respekt, avslutter Kristin Ørjasæter.

Camilla Collett døde i Christiania i 1895.