Litterære heltinner gir nytt blikk på livet i Arktis

– Jeg håper avhandlingen min vil skape interesse for urfolkslitteratur og gi kunnskap om urfolk og deres livsverden, sier Cathrine Bjerknes.

Bjerknes er litteraturviter og har nylig tatt doktorgrad med avhandlingen: Hybride heltinner i det litterære Arktis. Her tar hun utgangpunkt i tre populærlitterære fortellinger; en tegneserie fra 1940-tallet og to krimromaner fra 2000-tallet.

Fortalt fra utsiden

– Bøkene jeg tar for meg er skrevet med et utenifra-perspektiv. Forfatterne har ikke selv urfolksbakgrunn og hovedpersonene i alle bøkene har hybrid identitet. Det vil si at de har en mor som er inuitt eller samisk og en vestlig far, forteller Bjerknes.

En slik dobbel identitet er et vanlig perspektiv i denne litteraturen, med en hovedkarakter som står på utsiden og ser inn på urfolks livsverden.

– Samtidig kan det doble perspektivet være en inngangsport for lesere som ikke i utgangspunktet har interesse for temaet, til å lese urfolkslitteratur.

Visuelle fremstillinger

Verket som skiller seg mest ut i avhandlingen er tegneserien, Nelvana of the Northern Lights, av den canadiske serieskaperen Adrian Dingle utgitt på 1940-tallet. Den handler om Nelvana, en kvinnelig inuittisk superhelt, men med et alter ego som den vestlige etterforskeren Alana North.

– Tegneserien er litt på siden, også fordi den kom ut så mye tidligere de to andre verkene. Men samtidig fikk jeg en anledning til å undersøke hvordan populærlitteraturen om hybride urfolksheltinner har endret seg fra Nelvana utkom og frem til i dag, forteller Bjerknes.

– I tillegg fikk jeg inn perspektivet på hvordan Arktis er fremstilt visuelt, både i tegneserien og på bokomslagene til de ulike utgivelsene.

Les også: – For samiske kvinner har kampen for folket vært viktigere enn kvinnekamp

Stedets betydning i krimlitteraturen

Ifølge Bjerknes er et viktig fellestrekk ved de tre verkene at stedet de utspiller seg på har stor betydning.

– Stedet, eller livsverdenene, får mye plass i alle de tre fortellingene. Menneskenes forhold til stedene, endringene i naturen og stedene i seg selv spiller en viktig rolle, forklarer hun.

De utfolder seg, på tvers av kjønn, på mennenes arena.

– Naturressurser blir misbrukt av kapitalistiske interesser som ikke tar hensyn til naturen eller menneskene som lever i den; inuittene i Nelvana og White Heat og samene i Kautokeino, en blodig kniv.

Bjerknes forteller at begge forfatterne av de to krimromanene hun har forsket på, selv har tilknytning til de arktiske stedene de skriver om.

– Forfatteren av White Heat som kom ut i 2011, Melanie McGrath er feminist og dokumentarforfatter, og har blant annet skrevet om canadiske myndigheters tvangsflytting av inuitter i 1953, forteller hun.

– Og svenske Lars Pettersson, som har skrevet Kautokeino, en blodig kniv, bor i Kautokeino i vinterhalvåret.

Verkene fremstiller også de arktiske stedene på en ny måte: «Fra å ha vært et mannsdominert sted hvor maskuline menn får prøvd seg i gjenstridige omgivelser, har det litterære og fiksjonelle Arktis i økende grad blitt et kvinnelig sted der de kvinnelige hovedpersonene viser styrke og vågemot slik de mannlige forgjengerne gjorde», skriver Bjerknes i avhandlingen.

Feministiske karakterer?

Hovedkarakterene i de tre verkene, Nelvana i Nelvana of the Northern Lights, Edie Kiglatuk i White Heat og Anna Magnussen i Kautokeino, en blodig kniv, har også flere fellestrekk, forteller Bjerknes.

– Alle tre er kvinner som utfordrer kjønnsstereotypier og -normer, men på ulike måter, utdyper hun.

– Nelvana bryter ikke med så mange kjønnsnormer som superhelt, til det er hun for avhengig av faren som hun stadig må søke hjelp hos. Men som kvinnelig etterforsker på kontor i byen bryter hun definitivt med datidens kjønnsrollemønster.

Mens både Edie og Anna, ifølge Bjerknes, befinner seg i mannsdominerte miljøer og utfordrer mannlige autoriteter.

– De utfolder seg, på tvers av kjønn, på mennenes arena. Begge kjører sitt eget løp som etterforskere, de må hanskes med mennene og overgår dem, sier hun.

– I tillegg blir reisen til Arktis og jakten på morderen samtidig en reise tilbake til hovedkarakterenes egne røtter og gir dem en dypere innsikt i sin egen identitet som urfolk.

Les også: Kvinner i krim er enten ofre eller endimensjonale

Frøken Smilla som mal

Bjerknes hadde først tenkt til å skrive om Frøken Smillas fornemmelser for sne, en krimroman av danske Peter Høegh fra 1992. Hovedkarakteren Smilla har en mor som er inuitt, og mordet på en venn fører henne til Grønland og den fiktive øya Gela Alta.

– Jeg valgte den bort som hovedverk fordi den var skrevet så mye om fra før. Men den ble likevel malen jeg valgte verkene etter. I likhet med Frøken Smillas fornemmelser for sne har de tre verkene jeg skriver om en kvinnelig hovedkarakter som har en forelder som er inuittisk eller samisk og med handling lagt til Arktis, forteller hun.

Da jeg startet å skrive var ikke samisk feminisme et tema, men nå har det eksplodert.

– Etter hvert har jeg dessuten funnet ut at det er mye å si som om Frøken Smilla som fortsatt ikke er sagt, så planen er å skrive mer om den nå som jeg postdoktor.

At Bjerknes valgte verker innenfor sjangere som krim og tegneserie, bunnet i et ønske om å skrive om litteratur som blir lest av mange.

– Tekstene rommer en spenning mellom å videreføre stereotypier og et ønske om å nå ut til mange med fortellinger som gir kunnskap om urfolks livsverden, forklarer hun.

– Dessuten er det en sjanger som er lite forsket på, noe som også var viktig for meg. I tillegg rommer tekstene ofte en større dybde og tyngde om viktige temaer enn man først får inntrykk av, som kampen mot ødeleggelser av den arktiske naturen og dekolonialisering av urfolk.

Urfolk som de andre

Bjerknes benytter teorier som økofeminisme og avkolonialisering, og har begrepet interseksjonalitet som en overordnet inngang i sin nærlesning av de litterære tekstene.

– Dette er teorier som har et felles krysningspunkt i det at alle rommer ideen om den andre: Kvinnen som den andre, naturen som den andre og inuitter og samer som den andre, utdyper hun.

Bjerknes startet å skrive på avhandlingen sin i 2014.

– Da jeg startet å skrive var ikke samisk feminisme et tema, men nå har det eksplodert, forteller hun.

– Nyere tekster innenfor urfolksforskning og urfolksfeminisme, blant annet av Torjer Olsen og Astri Dankertsen, har gitt mye til forskningen min. Forskerne som skriver og underviser i dette temaet er ildsjeler.

Les også: Samiske pasienter i psykisk helsevern blir møtt med stereotypier

Kan skape dialog

Selv om Bjerknes ikke selv har urfolksbakgrunn, er hun også drevet av et ønske om å forstå temaet innenfra.

– Det er jo et paradoks ettersom jeg skriver om temaet fra et utenfra-perspektiv. Men nettopp derfor har det vært viktig for meg å benytte teorier som ser problematikken innenfra, utdyper hun.

Vi er vant til å lese om Arktis som et øde, maskulint og hvitt sted.

– Et poeng for meg er å undersøke om litteraturen kan fungere avkolonialiserende, gjennom å skape ny forståelse og innsikt om urfolk hos leseren.  

Og til et visst punkt gjør den det, ved at leseren blir vekket til å lese mer om temaet, mener Bjerknes.

– Men det krever at man ønsker å utvide sin egen forståelse og tar skrittet videre, fra populærlitteraturen og utenfra-perspektivet til å lese om og studere kulturen innenfra, sier hun.

– Nettopp fordi litteraturen er så tilgjengelig og leses av et stort antall mennesker, kan den bidra til å skape dialog ved å skape nye samtaler om hvem som kan snakke for hvem og hvordan.

Gir oss nye perspektiver

– Gjennom litteraturen, kan vi få tilgang til erfaringer og perspektiver som vi ikke selv lever med og i, sier Ingvil Hellstrand.

Hellstrand er førsteamanuensis i kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger og har forsket på science fiction i film og litteratur. Hun synes det er interessant at Bjerknes skriver om populærlitteratur i avhandlingen sin.

–  I tillegg til å utfordre ideen om hva slags litteratur det er verdt å forske på, viser hun at krimsjangeren ofte handler om mer enn en mordgåte, sier hun.

– Mens science fiction presser grensene for hva vi kan forestille oss, konfronterer kriminallitteraturen oss med det vi frykter. På den måten blir vi presentert for viktige erfaringsrom gjennom litteratur som verken er opphøyet eller atskilt fra det virkelige livet.

Andre fortellinger om Arktis

Hellstrand har også tro på at litteratur kan være avkolonialiserende, for eksempel ved å løfte frem andre fortellinger om Arktis, slik Bjerknes gjør i avhandlingen sin.

– Vi er vant til å lese om Arktis som et øde, maskulint og hvitt sted, sier hun.

– Bjerknes henter frem fortellinger om de andre: om kvinner og urfolk. De har alltid vært der, men de finnes ikke i den klassiske polarhelt-litteraturen. Slik gir hun leseren et innblikk i minoritetsfortellinger som hittil har vært fraværende i denne typen litteratur.

Hellstrand trekker også frem Tharaniga Rajah, som har skrevet sci-fi-romanen Det er lenge til skumring, som eksempel på litteratur som kan gi leseren økt forståelse for minoritetserfaringer.

– Rajah er oppvokst i Rogaland med tamilske foreldre. Hun har brukt sine erfaringer som minoritet til å skildre hvordan det er å være marginalisert og bli utsatt for rasisme. I boka er handlingen lagt til Norge, etter en krig mellom samer og majoritetsnordmenn hvor samene har vunnet, forteller Hellstrand.

– Hun skildrer samenes hverdagsliv og tradisjoner på en måte som gir leseren innsikt i deres livsverden, og dermed tilgang til nye kulturelle erfaringer.

Les også: Kvinneundertrykkelse er ikke bare science fiction