Kjønn, bryllup og fotografi på museum

Museene i Akershus' (MiA) administrasjon og kompetansesentre holder til i Skedsmo gamle rådhus på Strømmen, et funkisbygg med intakt interiør fra perioden: Eikepaneler, tunge dører og store vinduer.

Joanna Iranowska fotoarkivar og førstekonservator og Hedda Bjørnebøle, museolog og fagkonsulent ved MiA, tar meg inn i et stort rom med vinduer langs hele den ene veggen.

På langbordet midt i rommet ligger fotografier, albumer og fotoutstyr fra en svunnen tid. På et svart emaljeskilt står: Olsrud polyfoto skrevet med gullbokstaver. Iranowska tar på seg hvite engangshansker.

– Alle negativene, særlig glassplater må behandles med stor forsiktighet, forklarer hun.

Iranowska er MiAs representant i prosjektet Kjønnets verdi i et museumshierarki: Om representasjon av kvinner, kjønn og mangfold på museum, som ledes av Kvinnemuseet. Sammen med Bjørnebøle jobber hun med en utstilling om to kvinnelige fotografer som bodde og arbeidet på Gardermoen etter andre verdenskrig.

– Begge kvinnene høstet stor anerkjennelse mens de virket som profesjonelle fotografer på Jessheim og Gardermoen, forteller Iranowska.

– Arkivet til Bodil Olsrud ble reddet fra en vannskadet kjeller på Jessheim. Eskene ble plassert her i huset med påskriften: Ikke rør! Materialet etter Synnøve Brændshøi er avlevert til MiA av datteren.

Synnøve Brændshøi, født Løkken, var 16 år da hun ble spurt om å jobbe for fotograf Halvor Haslerud.

– Da han døde 1942 overtok hun bedriften, men fortsatte å signere fotografiene med hans navn, forteller Bjørnebøle.

Stilles ut på Ullensaker

Sommeren 2024 skal bilder og gjenstander vises på Ullensaker Kunstforening. Ifølge de to var Olsrud hakket bedre enn Brændshøi når det kom til tekniske ferdigheter. Dette kan skyldes at sistnevnte havnet i yrket nærmest ved en tilfeldighet.

– Brændshøi begynte hos Haslerud som altmulig-assistent, men ble etter hvert fotoassistenten hans. Hun tok også senere kurs i fotoregistrering. Olsrud jobbet derimot målrettet for å bli fotograf og bygget opp sin egen bedrift fra grunnen av, forteller Iranowska.

Vi blar oss gjennom bilder fra Olsruds profesjonelle arkiv: Portretter av kjæledyr, barn, kvinner og menn i ulike aldre. Kledd i sykepleieruniform, brudekjoler, konfirmasjonsdresser og unge menn i uniformer.

Man kunne bo og jobbe samme sted og ha barna i nærheten mens man jobbet.

– Det var et stort behov for å fotografere militære ettersom Gardermoen som hovedsakelig var en militærleir den gangen, forteller Iranowska.

– Å fotografere soldater var derfor en viktig inntektskilde for begge fotografene. Olsrud har til og med fotografert kronprins Harald i uniform.

To gråmelerte albumer kantet med brunt skinn og et stort rødt skinnalbum rommer Brændshøis private fotosamling. Sorthvitt-bilder fra ferieturer, bryllup, konfirmasjoner, danseskoler og barnebursdager. Jenter i korte struttekjoler med store sløyfer i håret og gutter i matrosdress.

Ett bilde viser Brændshøi kledd i brudekjole i det hun fotograferer en annen brud. 

– Et unikt bilde som viser at Brændshøi til og med jobbet på sin egen bryllupsdag, sier Bjørneboe.

– Etter hvert som vi ble kjent med datteren til Brændshøi har hun levert inn stadig flere av morens gjenstander til oss. I tillegg til fotoarkivet har vi også fått inn smykker og klær, forteller Bjørnebøle.

Krevende jobb å rense bildene

Vi går ned i kjelleren hvor esker med Olsruds bilder fyller en hel vegg. Det har vært en stor jobb å rense og pakke om bildene forteller Iranowska.

– Eskene var merket med en advarsel fordi gjenstandene var angrepet av mugg, noe som kan være skadelig å puste inn. Vi måtte derfor rense alt utendørs i fullt verneutstyr, sier hun.

– Det er spennende når flere brikker i kvinnenes historie faller på plass og skaper et tydeligere bilde av hvem de var. Da vi begynte var Bodil Olsrud bare et navn for oss. Etter hvert har vi fått kontakt med familien hennes, og intervjuet to av døtrene hennes i en podkast.

Arbeidet med å hente frem de to fotografene skal også beskrives i en vitenskapelig artikkel i Norsk museumstidsskrift. Iranowska og medforfatter Ina Louise Stovner bruker teorien om polyfone fortellinger som metode. 

– Det vil si at vi er opptatt av å vektlegge flere fortellinger om Olsrud og Brændshøi og belyse dem i ulike roller som fotografer, lærlinger, forretningsførere, mødre og ektefeller, utdyper Iranowska.

– Disse fortellingene belyser vi som sidestilte og ikke-hierarkiske. Målet er å vise frem mangfoldet av fortellinger om de to kvinnene og avdekke hvilke sosiale og politiske faktorer i samtiden som bidro til at de ble glemt.

Det er flere strukturelle årsaker til at kvinner oftere blir glemt eller usynlige i historiske arkiver, påpeker Iranowska.

– For eksempel at kvinner skifter navn når de gifter seg, kanskje også mer enn én gang i løpet av livet. Ta for eksempel tilfellet med Brændshøi: Selv om hun overtok næringen til Haslerud fortsatte hun å ta bilder med hans signatur og logo. Dette gjør det vanskeligere for oss i ettertid å vite hvilke bilder som er hennes.

Fotograf – et kjønnsnøytralt yrke?

I intervjuer med døtrene til Olsrud og Brændshøi kommer det frem at ingen av de to fotografene var erklærte feminister.

– Jeg ser på det som et tidstypisk trekk. De levde i en tid da kvinner ikke skulle ta så stor plass og hvor likestilling fremdeles ikke var på agendaen for folk flest, sier Iranowska.

Døtrene til Olsrud forteller blant annet at moren var annerledes enn de andre mødrene hun kjente som barn.

– Hun fremstiller barndomshjemmet som utradisjonelt når det kommer til kjønnsroller; faren lagde middag og assisterte moren med fotoarbeidet. Barndomsvennene så på moren som spennende og kunstnerisk og likte å komme på besøk.

De største kjønnsforskjellene viser seg i positurer og rekvisitter. 

Begge fotografene fungerte også som mentorer.

– Olsrud hadde to-tre assistenter fra Danmark og Brændshøi delte kunnskapen sin med Hermansen, en mannlig fotograf fra Strømmen.

Iranowska er litt overrasket over at de to fotografene, ifølge døtrene, ikke møtte motstand i yrket fordi de var kvinner. Tvert imot forteller døtrene at andre kvinner misunte mødrene at de var yrkesaktive.

– Det kan jo hende de ikke fortalte om det. Eller så handlet det om at fotografi fortsatt var et så nytt yrke at kjønnsrollemønsteret ikke hadde etablert seg, at det rett og slett var mer åpent for kvinner enn mange andre yrker i samtiden, sier hun.

– Man trenger ikke å være fysisk sterk for å bli fotograf, og kanskje kunne kvinnelige fotografer være vel så gode til å få modellene sine til å slappe av.

Å være fotograf kunne dessuten være enklere å kombinere med barn og husarbeid enn mange andre yrker, tror Iranowska.

Vi går opp trappen fra kjelleren. Rundturen i museet nærmer seg slutten.

– Man kunne bo og jobbe samme sted og ha barna i nærheten mens man jobbet. Vi ser spor etter dette i arkivene til Olsrud og Brændshøi, som barnetegninger på baksiden av bildene.

Kjønnsnormer i konfirmasjons- og bryllupsbilder

Ved Levanger fotomuseum jobber leder Aud Åse Reitan og museumsformidler og koordinator Ida Warholm Bjørken med «Blikk for kjønn», et annet delprosjekt i satsningen Kjønnets verdi i et museumshierarki. 

– Vi ønsker å belyse hvordan kjønn er representert i studiofotografier fra 1980 og 90- tallet, forteller Reitan.

– Levanger fotomuseum har en bred samling av studiobilder innenfor portrettsjangeren, og også nyere fotografier. Med dette prosjektet ønsker vi å løfte og tematisere den nære fortida, sier Reitan

Bildene i prosjektet er en del av fotomuseets samling og er tatt ved fotostudioet Magneten i Levanger for 30–40 år siden. Det dreier seg om portretter av unge voksne i forbindelse med overgangsriter som konfirmasjon, bryllup.

Å fotografere ved livets høytider var en rite i seg selv. I dette prosjektet ser vi på konvensjonene rundt fotograferingen.

–  Når vi analyserer motivene fokuserer vi på detaljene i kroppsspråket. Jeg tror der er der man finner kjønnsforskjeller i portretter. Vi ser blant annet på hva som gjentar seg i portrettene, spesielt positurer, men også bakgrunner og rekvisitter, forteller Bjørken.

De to stiller i et digitalt møte med Kildens nyhetsmagasin for å dele sine erfaringer fra arbeidet med prosjektet så langt.

– En klassiker på bryllupsbilder er at kvinnen legger hånden på mannens bryst slik at gifteringen fremheves. Og mens jentene er portrettert med bena i kors eller knærne trukket opp under seg i stolen, sitter guttene gjerne med bena fra hverandre, forteller Reitan.

Når det kommer til rekvisitter har jentene ofte en blomsterkurv i armene.

– Når det kommer til rekvisitter har jentene ofte en blomsterkurv i armene, mens guttene ikke så ofte er utstyrt med rekvisitter, sier Bjørken.

Tro mot portrettradisjonen

Portrettfotografiet var til å begynne med inspirert av portrettmaleriet, og noen klassiske trekk gjelder fortsatt.

– For eksempel at personen som blir avbildet står bak en klassisk, borgelig penstol med hendene på rygglenet. En slik finstol er typisk på portretter både av gutter og jenter, sier Reitan.

Tidligere hadde fotografen en mer autoritær rolle, forteller Bjørken.

– Mens konfirmasjonsbildene vi har sett på bærer mer preg av at konfirmanten har valgt klær selv. Noen har bunad, men de fleste er ikledd en dress eller etter tidens mote.

Også Reitan og Bjørken skal skrive fagartikkel om prosjektet i Norsk museumstidsskrift. Bildene foreligger analogt og prosjektet har i tillegg en konserverings- og digitaliseringsside, der de to prosjektdeltakerne arbeider med samlingen som en helhet.  

–  Vi planlegger flere publikumstiltak neste år. Det er knyttet personvern til bildene som gjør det ekstra utfordrende, men vi vil holde arrangementer for publikum, visuelle representasjoner og foredrag, Reitan.

– Prosjektet er også interessant i forhold til hvordan museet registrerer kjønnede data i museumskatalogen og hvilken praksis man har rundt det.

Få kvinnelige fotografer i fotohistorien

Grethe Paulsen Vie er etnolog og konservator ved Haugalandmuseet, og har skrevet en artikkel om usynliggjøring av kvinnelige fotografer i fotohistorien, med utgangspunkt i Thea Larsens (1847–1934) virke som amatørfotograf.

– I folketellingen for år 1900 var 31 prosent av alle registrerte fotografer i Norge kvinner. Dette var kvinnene som hadde fotografyrket som sin viktigste levevei, forteller hun i en e-post til Kildens nyhetsmagasin.

– Vi kan anta at en enda større andel kvinner har levd av fotografering som én av flere forsørgelsesmuligheter. Imidlertid har kun noen få kvinnelige fotografer vært en del av fotohistorien.

Det skarpe skillet mellom amatør og fotograf ble etablert med Susanne Bonges bok Eldre norske fotografer fra 1980. Ifølge Vie har dette skillet vært styrende for museums- og arkivblikket, både ved registrering av fotografier og i omtalen av fotografene.

– Det ble også viktig å dele fotografene inn i amatør eller profesjonell, portrett-, landskaps- eller kunstnerisk fotograf. Dette har sannsynligvis bidratt til å forsterke og videreføre inndelinger som allerede var en del av museets arkivdiskurs.

Andre spor etter kvinner

Fotoarkivene – og måten de er ordnet på – har bidratt til en snever inngang til fotohistorien, ifølge Vie.

– Ved å åpne opp det fastlagte arkivblikket og gi rom for nye perspektiver kan flere kvinnelige fotografer få en plass i norsk fotohistorie, sier hun.

– Det er all grunn til å tro at det er flere «uoppdagede» kvinner i fotohistorien og i norske museers samlinger.

Kvinner har ofte posert annerledes med en kvinne bak kameraet.

Fotografienes funksjon i arkivet har i stor grad vært å framvise bilder av steder eller hendelser, som bevis og avtrykk, framfor å stille spørsmål til selve bildet, forteller Vie.

– Mange kvinnelige fotografer har beveget seg på tvers av etablerte strukturer og grenser, mellom hjem og arbeid, privat og offentlig. De har også utforsket familiens natur og form i mye større grad enn menn har gjort, sier hun

– Med en slik innfallsvinkel er motivene til Thea Larsen, som kortspill ved vinduet og avislesing, like betydningsfulle som hennes fotografering i det offentlige rom. Bildene gir innsikt i datidens samvær og nye kvinnelige representasjoner.

– Spørsmålene vi stiller avgjør hva vi ser

Samlingene og historiene finnes i museene, men spørsmålene vi stiller og blikket vi har med oss er avgjørende for hva vi ser, mener Vie.

– Det er flere eksempler på gode prosjekter som har bidratt til å synliggjøre kvinner i arkiver og museer – enten det er å foreta en opptelling av antall kvinnelige kunstnere som er representert i samlingene eller større nettverksprosjekter som løfter kvinnehistoriene. Slike prosjekter bør vi ha flere av – for å øke mangfoldet av fortellinger.

Når det gjelder å posere for fotografen, var det ikke store forskjeller mellom menn og kvinner på begynnelsen av 1900-tallet, ifølge Vie.

– I denne perioden var de fotografiske konvensjonene ganske like for menn og kvinner, ofte stående eller sittende på en stol.

Vie mener det å merke seg hvem som var bak kameraet og om det ble fotografert i en offentlig eller privat sfære, kan være vel så interessant.

– Kvinner har ofte posert annerledes med en kvinne bak kameraet. I studiet av Thea Larsen sin glassplatesamling så jeg hvordan hun fanget en intimitet – et samvær mellom kvinner, som jeg ikke har sett på andre fotografier fra samme tidsperiode i Haugesund, sier hun.

– Holdningen, nærheten og den avslappede stemningen i mange av hennes bilder forteller oss at kvinnene trer ut av visittkortportrettets fastlagte konvensjoner.

Artikkelen ble endret kl. 09.35, 6. november 2023.