Samarbeid med publikum gir mer mangfold på museet

Hvordan løfte frem kvinner, kjønn og mangfold på Teknisk Museum?

– Målet er å utvikle metoder som synliggjør at kvinner er underrepresenterte og dermed gjøre de historiske samlingene mer dagsaktuelle, forteller Tone Rasch, konservator ved Teknisk museum i Oslo.

Rasch og kollega Torhild Skåtun, forsker og museumspedagog, deltar i prosjektet «Kjønnets verdi i et museumshierarki: Om representasjon av kvinner, kjønn og mangfold på museum».

Skreddersydd utstillingsopplevelse

Et av bidragene har vært å løfte frem hvordan teknologien skapte nye arbeidsplasser for kvinner i Tele- og datautstillingen «I/O».

Jeg blir tatt med på en runde i utstillingen.

– Du kan enten følge en løype i utstillingen som blir foreslått for deg når du logger deg inn på skjermen ved starten av utstillingen. Eller du kan oppleve den på egenhånd, forklarer Skåtun.

Vi står foran et stort rundt bord med såkalte «identifikatorpinner». Her kan museets besøkende velge en pinne som de plugger inn ved ulike stasjoner i utstillingen.

– Slik kan de besøkende lære mer om teknologiens historie på en interaktiv måte, altså ved at de selv gjør valg som påvirker hva de ser og opplever i utstillingen, utdyper Skåtun.

– Du kan for eksempel følge en kvinnehistorisk løype.

Hun velger «Ny teknologi, nye arbeidsplasser» fra listen over løyper som kan følges gjennom utstillingen.

– Informasjonen lagres i din identifikatorpinne, og du får beskjed om hvilke montre du skal gå til.

Jeg plugger inn pinnen ved hver stasjon og leser om ulike teknologiske nyvinninger som skapte nye arbeidsplasser for kvinner på 18- og 1900-tallet.

Ved en stasjon lærer jeg om «Hollerith hullkortmaskin», en elektrisk maskin fra 1890-tallet kjøp inn til folketellingen i 1900, og som ble betjent av kvinner. Ved en annen leser jeg om en telefon produsert ved L.M. Ericssons telefonfabrikk, som Hilda Ericsson startet sammen med mannen sin Lars Magnus.

I dialog med publikum

Tidligere har Skåtun skrevet en doktorgradsavhandling om hvordan utstillinger kan skapes i dialog mellom publikum og museumsansatte, så kalt «co-design» eller samdesign.

Hun hadde ansvaret for læringsopplegget for utstillingen «Folk – fra rasetyper til DNA-sekvenser», vist på Teknisk museum fra 2018 til desember 2019. Prosessen med å sammen skape en lydaktivitet til utstillingen ble brukt som kildemateriale i avhandlingen.

– Utstillingen inngikk i et internasjonalt samarbeidsprosjekt og handlet om hvordan mennesker har forholdt seg til rasekategorisering opp gjennom historien, forteller hun.

– Læringsopplegget skulle rette seg mot barn og unge, og jeg ønsket å tilrettelegge for dialog og samskaping med målgruppen i utviklingen av det pedagogiske programmet for utstillingen.

En gruppe fra Grorud ungdomsråd ble rekruttert til prosjektet.

– Vi ønsket å henvende oss til noen utstillingens tema kunne angå. For oss var det derfor viktig at ungdommen kom fra et distrikt i Oslo der mange har innvandrerbakgrunn, forteller Skåtun.

Identitet, tilhørighet og etnisitet

Deltakerne var mellom 14 og 19 år, og deltok i åtte samlinger.

– Vi startet med å snakke om identitet, tilhørighet og etnisitet. Deretter gikk vi en runde i utstillingen og presenterte prosjektet. Vi tok dem også med på en annen utstilling om samme tema og analyserte den sammen etterpå, sier Skåtun.

– De yngste kom bare på én samling, mens de fleste av de eldste ungdommene ble med hele veien. To av disse ble rekruttert til å arrangere og lede et verksted for barn.

Museene har stor definisjonsmakt og det er derfor helt vesentlig at maktstrukturer utfordres kontinuerlig.

Skåtun ledet prosjektet sammen med førstekonservator Ageliki Lefkaditou, masterstudent i informatikk Tobias Messenbrink og Dagny Stuedahl fra Oslo Met.

– Vi møtte de unge med nysgjerrighet og åpenhet. Sammen utviklet vi ulike designaktiviteter, som å fortelle historier bare ved hjelp av lyder. De fikk også i oppdrag å lage en historie om selvvalgte gjenstander fra utstillingen, sier hun.

Målet var å utvikle en aktivitet som inviterer til utforskning av utstillingens tema.

– Vi la opp til en prosess der makthierarkier ble visket ut og hvor alle ble anerkjent som eksperter, forteller Skåtun.

– Slik ville vi skape en arena for gjensidig læring og vise at museet er et rom som ivaretar mer enn bare gjenstander, også menneskelige relasjoner.

Utfordrer makthierarkier

Line Engen er formidlingskurator og forsker ved Nasjonalmuseet og for tiden i permisjon fra stillingen sin for å skrive en håndbok om praksisforskning i museet. Hun har blant annet vært fagredaktør for antologien Et kunstmuseum i endring? Nye formidlingspraksiser i Norden.

– Skal museet bli et sted for meningsskaping for et bredt og mangfoldig publikum på tvers av sosiokulturelle forskjeller, må vi øke vår kunnskap og bevissthet omkring hva vi gjør, svarer Engen på e-post.

– Hvem er målgruppen og hva er motivasjonen bak en praksis? Hvilke pedagogiske modeller og praktisk kunnskap trekker vi veksler på? Hvem kommer til museene, hvem kommer ikke, og hvorfor, spør hun.

Engen er opptatt av at museene ikke er nøytrale.

– Museene har stor definisjonsmakt og det er derfor helt vesentlig at maktstrukturer utfordres kontinuerlig.

Ifølge Engen må museene se til all den kunnskapens som finnes om publikum i museet.

– Dette er et enormt og sammensatt kunnskapsfelt som har eksistert så lenge museet har eksistert, men som ikke har blitt trukket veksler på i nevneverdig grad i museenes innholdsproduksjon, sier hun.

– Det har vært og er fremdeles et hierarki mellom samling på den ene siden og formidling og publikum på den andre. Men vi trenger kunnskap om begge disse fagfeltene skal vi nå målet om å nå et bredere og mer mangfoldig publikum.

– Hva er mangfoldskompetanse?

Mangfold, inkludert kjønn, er et svært viktig begrep i dagens museum, mener Engen. Et begrep som kontinuerlig må nytenkes og fylles med innhold, innad i museet, mellom musene og i møtet med samfunnet.

– Hva er for eksempel mangfoldskompetanse? Og hvem besitter det? Den som har studert mangfold, eller den som sitter på mangfoldserfaring, spør hun.

– Ved Nasjonalmuseet jobber vi faglig med både samlingen og publikum og formidling i et mangfoldsperspektiv. Og ikke minst er rekrutering helt vesentlig i museenes mangfoldsarbeid.

De siste årene har det blitt stilt en rekke nye krav til formidlingen ved kunst og kulturinstitusjonene, forteller Engen.

– Fremveksten av flermedialitet der vi daglig bruker TV, radio, PC, mobil – gjerne samtidig – og sosiale medier, stiller høye krav til kommunikasjonen fra museenes side, utdyper hun.

– Sosiale medier og nettsamfunn har bidratt til fremveksten av ulike deltakelsespraksiser innenfor kunst- og kulturfeltet. Men at deltakelse er essensielt i menneskets meningsskapende prosess ser vi i pedagogiske teorier helt tilbake til 1800-tallet.

Publikumsinvolvering er helt vesentlig i innholdsproduksjonen i dagens museum, mener Engen.

– Dette har ingenting med populisme å gjøre, snarere tvert imot: det handler om at museet må ha en høy grad av bevissthet omkring hva vi driver med. Vi må jobbe kunnskaps- og forskningsbasert i alle ledd.

– Kvinner må bli søkbare

Et annet tiltak som skal bidra til en bredere representasjon i formidlingen på museet, er å gjøre kvinner søkbare på nett.

– Vi setter også søkelys på kvinner i samlingene og formidlingen av disse gjennom digitale løsninger, forteller Tone Rasch i Teknisk museum.

– Først og fremst i digitaltmuseum.no, hvor museumsgjenstander blir gjort tilgjengelige for allmennheten.

Hensikten er at publikums innspill og holdninger skal flyte tilbake til museumskatalogen.

Det skjer at diskusjoner om kjønn blir redusert til at «snakker vi om kvinner, må vi snakke om menn».

– Dette er både for å oppdatere manglende kunnskap og for å sikre at historiske gjenstander blir relevante i nåtiden og i det samfunnet vi er en del av, sier Rasch.

Rasch forteller at én metode for å synliggjøre kvinnehistorie er å jobbe aktivt med listene i kulturnavn.no, en plattform der museene kan skape og samarbeide om terminologier. Her administrerer teknisk museum listen som omhandler historiske personer av betydning for norsk industri.

– På denne listen er kvinnene sterkt underrepresentert og vi er i gang med å skrive dem inn, sier hun. 

– Ved å gjøre dette, vil kvinner kobles til gjenstander og fotografier som publiseres på digitaltmuseum.no. Dermed vil flere kvinner bli søkbare på nettet. 

Møter interesse og engasjement

Den største barrieren i arbeidet med å løfte frem kvinner og mangfold i formidlingen av utstillinger i Teknisk museum, er at det er veldig mange måter å forstå disse temaene på. I tillegg til mange blindsoner, forteller Skåtun.

Hun opplever at de ansatte ved museet i hovedsak er interessert i å løfte frem nye perspektiver og fortellinger, og å formidle historien i et kjønnsperspektiv.

– Likevel, det skjer at diskusjoner om kjønn blir redusert til at «snakker vi om kvinner, må vi snakke om menn».

Både konservatorer og pedagoger har tro på at interaktive, digitale løsninger og samdesign kan styrke mangfoldet i museumsformidlingen. Samt løfte frem fortellinger med et kjønnsperspektiv. 

– Ved å være oppmerksomme på hvordan vi formidler fortellinger i museet, kan samskaping bidra til at kvinner, kjønn og mangfold løftes frem i museets formidlingspraksis, mener Skåtun.

– En medvirkningsgruppe kan dessuten bidra med synspunkter og holdninger som ikke er så preget av seige strukturer som vi museumsarbeider er, supplerer Rasch.

– En tverrfaglig diskusjon på tvers av kunnskaper vil derfor også kunne gjøre museet relevant for et mer mangfoldig publikum.