Løfter frem kvinners rolle i industrihistorien

– Tekstilindustrien var en av de største arbeidsplassene for kvinner i en tid da det var begrensede muligheter for kvinner i arbeidslivet, forteller Tone Rasch.

Rasch er konservator i Norsk Teknisk Museum, og deltar på vegne av museet i prosjektet «Nå begynner 'a med det der igjen», om kjønnsrepresentasjon i museenes samlings- og formidlingspraksiser.

– Hittil har denne industrien vært representert i utstillingene ved en maskin som forteller mer om teknikken enn om menneskene som betjente den, sier hun.

Vi står foran en industrivev fra 1850. Veven stammer fra Hjula Væveri hvor den ble brukt fra 1850­ til 1920-årene.

– Veven er med på å utvide perspektivet omkring arbeidsmiljø og oppbyggingen av velferdsstaten for omkring 100 år siden, forteller Rasch.

Les også: Kvinnelige fotografer er ofte ukjente

Utstilling om Betzy Kjelsberg

En miniutstilling om Betzy Kjelsberg (1866–1950) er en del av Teknisk museums bidrag til prosjektet om museenes kjønnsrepresentasjon, og skal gjøre flere kvinner synlige i museets industriutstillinger.

– Vi har bygget opp en liten utstilling om Betzy Kjelsberg med gjenstander museet har fra hennes virksomhet. På den måten blir en ellers maskulin utstilling tilført en konkret historie om en kvinne, sier Rasch.

Betzy Kjelsberg ble Norges første kvinnelige fabrikkinspektør i 1910 og hadde ansvar for å inspisere arbeidsforholdene for kvinnelige industriarbeidere, som det var mange av på Hjula. Kjelsberg jobbet som fabrikkinspektør i til sammen 25 år og gjorde en stor innsats for å forbedre kvinnenes arbeidsforhold.

Det at kvinner kom til Norge fra Manchester for å drive opplæring av norske vevere er lite skrevet om tidligere.

Kjelsberg reiste rundt på arbeidsplasser i hele landet, fra små systuer på Vestlandet til gruver i Finnmark, undersøkte og rapporterte om arbeidsforholdene og kom med pålegg om forbedringer når hun fant dem klanderverdige. Hun bidro blant annet til å forbedre klær, mat og garderobeforhold for de kvinnelige arbeiderene.

Kvinner fra England drev opplæring

– Vevstolen fra 1850-tallet ble betjent av kvinner. De var ikke faglærte i tradisjonell forstand, men industriveving var likevel et fag arbeiderne måtte lære seg basert på en kunnskap i stor grad forvaltet av kvinner, understreker Rasch.

Denne og tilsvarende vevstoler ble innkjøpt fra maskinfabrikker i Manchester og satt i produksjon i norsk industri. Med maskinene kom det også engelske fagfolk som skulle lære opp de norske.

– Blant annet kom det britiske kvinnelige arbeidere til Seilduksfabrikken og drev opplæring av spinnere og vevere. Det at kvinner kom til Norge fra Manchester for å drive opplæring av norske vevere er lite skrevet om tidligere, sier Rasch.

I Christiania Seildugsfabriks 100 års jubileumsbok står det blant annet om en engelsk kvinne ved navn Kate Cunningham kom til Norge for å lære opp norske arbeidere ved Seildugsfabriken.

– Hun skal ha troppet opp på fabrikken uten bagasje. Den hadde hun satt igjen nede i byen og forlangte at den skulle bli hentet. Slik var man ikke vant til at kvinnelige arbeidere oppførte seg i Norge.

 «Skjulte kvinner»

En annen del av bidraget til Teknisk museum for å synliggjøre kvinner i museet, har vært gjennom et formidlingsopplegg kalt Skjulte kvinner. Omvisningen har vært en del av museets tilbud de siste to årene.  

– I denne omvisningen har vi trukket frem kvinner relatert til utstillingene, men som tidligere ikke har blitt omtalt der. De færreste blant publikum kjenner til disse kvinnene fra før, sier Rasch.

– Vevstolen som inntil nylig har stått i industriutstillingen, har vi også brukt i Skjulte kvinner-omvisningene for å fortelle om Dorthea Biseth.

Jomfru Biseth, som hun kaltes, jobbet på Hjula fra starten på 1850-tallet til hun døde i 1887. Der var også industriveven i produksjon.  

– Biseth var leder for mønsterveverskene ved Hjula og var den første kvinnelige lederen på fabrikken. Det var unikt også i nasjonal sammenheng, forteller Rasch.

I tillegg til å tilby arbeidsplasser leide fabrikkeierne også ut boliger til arbeiderne sine.

– Jomfru Biseth hadde en høy posisjon ved fabrikken. Hun samlet inn husleier fra arbeiderne. Regnskapsbøkene fra den gang viser at det kun var tre menn ved fabrikken som tjente bedre enn henne, opplyser Rasch.

En annen kvinne som presenteres i Skjulte kvinner-omvisningen er Sissi Bjønness. Hun var en av de første designerne ved Hjula, da hun ble ansatt i 1949.

– Bjønness tegnet trykkmønstre for interiørstoffer som ble mer og mer populært utover 1900-tallet, og også vist på brukskunstutstillinger, forteller Rasch.

– Trykking var en ny teknologi for tekstilindustrien, og det er interessant at det er kvinnene som først tar denne i bruk. Det kan ha sammenheng med at designutdannelsen på denne tiden var kvinnedominert. Dette viser elevlistene ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole.

Les også: Polarmuseet bryter kjønnsrollemønstre

Kvinner inn i mannsyrker

Rasch mener det er typisk, både for Teknisk museum og de fleste andre museer, at mennene i motsetning til kvinnene blir vist frem med fullt navn og i kraft av sine posisjoner.

– Kvinnene derimot, er ofte anonyme eller man vet hvem de er fordi de er gift med eller datter av en kjent mann.

Dette til tross for at kvinner, ifølge Rasch, begynte å utdanne seg til mer typiske mannsyrker i mellomkrigstiden.

At kvinner jobbet var en forutsetning for kvinnefrigjøringen.

– De ble kjemiingeniører, elektroingeniører og flere gikk inn i Televerket, som var tidlig ute med å ansette kvinner. Kvinnelige kjemiingeniører ble også gjerne ansatt på spikerverket og i næringsmiddelindustrien.

I denne perioden ble det flere funksjonæryrker i industrien. Middelklassen vokste, og man kan si at det pågikk en borgerliggjøring av arbeiderklassen. Samtidig var det først og fremst middelklassekvinnene som utdannet seg til ingeniører og designere, forteller Rasch.

– At kvinner jobbet var en forutsetning for kvinnefrigjøringen, sier hun.

– Det var også i hovedsak borgerlige kvinner som var ledende kvinnesakskvinner på begynnelsen av 1900-tallet. Arbeiderkvinnene hadde ikke tid fordi de måtte jobbe.

Rasch forteller at også de kvinnelige ingeniørene, som var pionerer på 1930-tallet, uttalte til pressen i aviser og ukeblader at de hadde ikke tid til å drive med kvinnesak.

– De måtte konsentrere seg om sine fag. Imidlertid var resultatet at det ble åpnet opp for økt deltagelse av kvinner i arbeidslivet. 

 «Dødskysset»

Miniutstillingen om Betzy Kjelsberg består av tre gjenstander. Den ene gjenstanden er en matkurv som skulle holde maten varm.

– Kjelsberg anbefalte arbeiderne å bruke kurven slik at de fikk varm mat til lunsj, forteller Rasch.

Den andre gjenstanden er en vevskyttel. Skyttelen har form som en båt med en åpen spalte i midten. Man festet trådspolen i spalten og skyttelen ble ført frem og tilbake mellom trådene i renningen.

– En skyttel var en utbredt kilde til tuberkulosesmitte blant veverne. For å få tak i tråden la de munnen inntil skyttelen og sugde ut tråden. Dette ble kalt dødskysset fordi det førte til at tuberkulosen spredte seg raskt blant veverne ved fabrikkene, forteller Rasch.

– I historieskriving blir mannen sett på som representant for sin klasse og ikke som kjønn, mens for kvinner er det til en viss grad omvendt.

– Betzy Kjelsberg lanserte en skyttel hvor man ikke trengte å suge ut tråden for å få tak i den. Men vi vet ikke om dette ble en suksess og tatt i bruk ved fabrikkene.

Den tredje gjenstanden er en barskjelskjorte, designet av Kjelsberg for gravide fabrikkarbeidere, og solgt av Gunerius Pettersens Magasin som var en tekstilforretning i Kristiania.

– Vi fant nettopp ut at det var Betzy Kjelsberg som designet barselskjorten ved en tilfeldighet. Skjorten kostet 14 kroner, som i dag tilsvarer 600 kroner. Det var dyrt, særlig for fabrikkarbeiderne, sier Rasch.

 – Her var Kjelsberg forut sin tid. Det var ikke vanlig med gravideklær, og i hvert fall ikke for kvinner som jobbet.

En historie om menn

Det er flere grunner til at norsk industrihistorie først og fremst har handlet om menn, mener Hilde Gunn Slottemo, professor i Historie ved Nord Universitet.

– Historiefaget har tradisjonelt sett vært et mannsfag, som er skrevet av og om menn, sier hun.

– Det har først og fremst handlet om å beskrive konger, kriger og toppolitikere. 

På 1970-tallet begynte historikerne og befatte seg mer med sosialhistorie, arbeiderhistorie, industrihistorie og hverdagshistorie, ifølge Slottemo.

– Men i motsetning til i kvinnehistorien som vokste frem samtidig, var arbeiderhistorien kjønnsløs. Selv om arbeiderhistorien handlet om menn så beskrev den ikke mannen som kjønn, men som representant for en klasse, understreker hun.

Slottemo viser til at det som er skrevet om kvinner i industrihistorien, hovedsakelig er hentet fra tekstil-, hermetikk- og tobakksindustrien hvor det var mange kvinnelige arbeidere.

– Det er også viktig å huske på andre yrkesgrupper og oppgaver relatert til industrien, som ledere, funksjonærer, handel- og kontoransatte og rengjøringspersonell. Disse må med for å få et bredt og fullstendig bilde. Og i disse yrkesgruppene har det også vært en del kvinner.

Selv har Slottemo skrevet om maskulinitet i norsk industrihistorie, blant annet i sin doktoravhandling.

– Å forske på menn som kjønn kan gi et annet perspektiv på industrihistorien enn kvinners fortellinger om maktforhold og skjevheter i arbeidsfordelingen. Mannens perspektiv avdekker blant annet et ønske om å ta vare på familien og en opplevelse av forsørgerplikt, sier hun.

– I historieskriving blir mannen sett på som representant for sin klasse og ikke som kjønn, mens for kvinner er det til en viss grad omvendt.

Maskulint univers

Tone Rasch ved Teknisk museum skulle gjerne løftet frem flere kvinner i museets industriutstillinger som i dag hovedsakelig viser frem et maskulint univers. Der kvinnene presenteres, er det mer som et ledd i et fellesskap enn som enkeltindivid.

– Utstillingene består av mange og store tunge ting som ikke kan flyttes uten videre, men vi kan supplere med personlige historier, sier hun.

De få personene som er løftet frem i dag er i all hovedsak menn, etter som det var menn som var eiere, direktører og oppfinnere.

– Det er vanskeligere å finne frem kvinnelige representanter for industrihistorien, men det går an.

Les også: Agnes Matilde Wergeland: En glemt kvinnelig lyriker