Ny satsing skal styrke kvinners plass i museet

Ny satsing skal styrke kvinners plass i museet

Kvinnemuseet har fått midler av Kulturrådet til å rette søkelyset mot kvinners plass i norske museer. – Museene har høy tillit i samfunnet og derfor et særlig ansvar for å representere menn og kvinner på en likeverdig måte, sier prosjektleder i Anno museum, Mona Pedersen.
Kvinnemuseet på Kongsvinger dokumenterer, forsker på og formidler kvinners liv og virke gjennom historien og fram til vår egen tid. Museet er ansvarlig for to av delprosjektene i prosjektet «Nå begynner a' med det der igjen».

– Kjønnsperspektivet er ikke langt fremme i bevisstheten hos ansatte i norske museer. Verken når det gjelder forvaltningen av samlingene eller i formidlingen av disse, sier Mona Pedersen, prosjektansvarlig og avdelingsdirektør i Anno museer.

– Kvinners plass i museenes samlinger og formidling er ofte tilfeldig og avhenger av den enkelte ansattes engasjement og interesse.

Vi legger ikke merke til kjønnsskjevheten mellom menn og kvinner fordi vi er så vant til den.

Pedersen understreker at det krever tid og ressurser å søke etter nye perspektiver og historier som kan løfte frem kvinneperspektivet og øke kjønnsbalansen i museene.

– Manglende oppmerksomhet på kvinnehistorie, og lite tid til å søke frem andre historier fra arkivene, gjør at museene reproduserer og resirkulerer gamle maktstrukturer, mener hun.

Vil synliggjøre kvinner

Sammen med Mona Holm, leder av Kvinnemuseet på Kongsvinger og Museumsnettverk for kvinnehistorie, har Pedersen tatt initiativ til å gjøre noe med dette. I fjor søkte de Kulturrådet om midler til å utarbeide en metode for å bedre kjønnsbalansen og kvinnerepresentasjonen i norske museer. Prosjektet har fått tittelen «Nå begynner a’ med det der igjen».

– I museene jobber vi med å synliggjøre kvinner blant annet ved å merke personer og gjenstander i arkivene med kjønn, forteller Holm.


Kvinnemuseets Mona Pedersen (t.v.) og Mona Holm i Anno museer har tatt initiativ til prosjektet. Foto: Geir Ove Andreassen

– I dette prosjektet er hovedoppgaven å kartlegge museenes praksiser når det gjelder kvinnehistorie, og utarbeide et verktøy som skal styrke kvinners plass i museenes arkiver og utstillinger.

Søknaden ble innvilget, og i forrige uke arrangerte kollegene et oppstartsseminar i Hamar. Sju institusjoner deltar i prosjektet: Kvinnemuseet på Kongsvinger, Stiklestad nasjonale kultursenter, Oslo museum, Teknisk museum, Arbeiderbevegelsens bibliotek og arkiv (ARBARK), Maihaugen og Kilden kjønnsforskning.no.

Hver av disse har et delprosjekt som skal undersøke eller fremme kvinners plass i museet. Det spenner fra digitalisering av fotoarkiv til abortutstilling og til tematisering av kvinners rolle i industrialiseringen, nasjonsbygging og som gründere.

– Museumsansatte som jobber for å fremme kvinners plass i museet blir gjerne møtt med kommentaren: «Nå begynner a’ med det der igjen», derav navnet på prosjektet, forklarer Pedersen.

– Forbløffende kjønnsdelt

En av innlederne på seminaret var professor i språkvitenskap Helene Uri, som i høst mottok Brageprisen for boka Hvem sa hva? Om kvinner, menn og språk.  

Uri pekte på at det norske språket fremdeles er forbløffende kjønnsdelt i 2019, og mener dette påvirker vår oppfatning av oss selv.

– Vi har litteratur og kvinnelitteratur, forfattere og kvinnelige forfattere, fotball og kvinnefotball, og norske gater er stort sett oppkalt etter menn, utdypet hun.


At mannen fortsatt er normen, mens kvinner representerer det sekundære gjenspeiles i språket, mener Helene Uri. Foto: Geir Ove Andreassen

– Man legger ofte til adjektivet kvinnelig foran en kjønnsnøytral tittel når det er snakk om en kvinne, noe som er overflødig når det er snakk om en mann. Dette forteller oss at mannen fortsatt er normen, mens kvinner representerer det sekundære.

Uri understreker at holdninger til kjønn gjenspeiles og konserveres i språket, slik at tidligere tiders holdninger til kjønn blir holdt levende.

– Vi legger ikke merke til kjønnsskjevheten mellom menn og kvinner fordi vi er så vant til den, påpekte hun.

Av 288 nekrologer Uri gikk gjennom i Aftenposten var 73 prosent om menn.

– Menn skriver bare nekrologer om menn, mens kvinner skriver like mange nekrologer om menn som om kvinner, fortalte hun.

Den samme ubalansen fant hun da hun sammenliknet 305 biografer. 79 prosent av disse handlet om menn, og 89 prosent av biografiene om menn var også skrevet av menn.

– Jeg gikk også gjennom På nattbordet-spalten i Dagens Næringsliv over en periode. Menn leser bare bøker skrevet av menn. Mens kvinner leser bøker skrevet av menn og kvinner.

Uri hadde ikke tenkt så mye over kjønnsrepresentasjonen ved norske museer, men sa hun opplevde museumstekster som generelt tunge og uforståelige.

– Målet må være å få fram damene uten å kommentere at det er det man gjør, mente hun.

Historier fra museet

Professor Brita Brenna er redaktør og bidragsyter i boka Kjønn på museum. Boka er resultat av et prosjekt ved Universitetet i Tromsø og viser at det er mange ulike måter å fremme kjønnsperspektiver i museer på.

– Vi etablerte lesergrupper og oppmuntret museumsfolk til å se på sitt eget felt med kjønnsbriller på, fortalte Brenna.

– Få av deltakerne var kjønnsforskere, men alle følte de lærte mye av å delta. Resultatet av arbeidet ble lagt frem på et seminar og deretter samlet i bokform.

Brenna trakk frem noen av prosjektene som beskrives i boka, og som på ulike måter løfter frem kvinner i museet.

Cathrine Baglo har skrevet om Margrethe Kreutz basert på sin doktoravhandling om levende utstillinger av samer på 1800-tallet. Anita Maurstad tar utgangspunkt i en utstilling om torsken og spør hva det ville betydd om man hadde sett på torsken som kjønnet vesen. Sveinulf Hegstad har gått gjennom et digitalt fotoarkiv og sett på kjønnsrepresentasjonen.


Brita Brenna er redaktør og medforfatter i boka Kjønn på museum. Foto: UiO

– Gjennom å fortelle Kreutz’ historie fremmer Baglo både enkeltindividets historie og bidrar til å nyansere bildet av de levende utstillingene fra 1800-tallet. Samtidig belyser hun hva det vil si å være same og kvinne i denne perioden, fortalte Brenna.

– Resultatet er en gripende historie om en tilværelse med mye sorg. Mannen til Kreutz forsvant og flere av barna døde. Gjennom å fokusere på individet får Baglo frem en historie som handler om noe annet og mer enn undertrykkelse og usynliggjøring.

Maurstad reflekterer over kjønnets betydning for torsken og kommer frem til at det å stille spørsmål om kjønn kan åpne for nye dimensjoner i forholdet mellom dyr og mennesker.

– Det gjør blant annet at vi ser individet fremfor arten, og unngår en tingliggjøring av torsken, sa Brenna.

Hegstad har telt fotografier tagget med søkeord som kan knyttes til kjønn i det digitale fotoarkivet ved Tromsø museum. Av 31 000 fotografier, var det dobbelt så mange som har søkeord som kan knyttes til hankjønn, sammenliknet med hunnkjønn. Han ser blant annet på hvordan fotografens kjønn spiller inn.

Kjønnsubalanse i museet bidrar til å undergrave demokratiske prinsipper.

– Hegstad finner at det er stor forskjell på om det er en kvinne eller mann bak kamera, sa Brenna.

­­– Der fotografen er en mann var over halvparten av fotografiene av menn eller mannen var hovedpersonen på bildet, mens kvinnene var bifigurer. Der fotografen var en kvinne var det like mange bilder av kvinner som av menn.

Veien videre

– Kjønnsspesifikke søk i Digitalt Museum – en felles database over samlinger i norske og svenske kunst- og kulturhistoriske museer – viser stor forskjell mellom kjønnene både knyttet til personer og ting, forteller Mona Pedersen i Anno Museer.

Dette er et problem av flere grunner mener hun.

– Kjønnsubalanse i museet bidrar til å undergrave demokratiske prinsipper. Museene har høy tillit i samfunnet og har derfor et særlig ansvar for å representere menn og kvinner på en likeverdig måte.