Norske museer er ikke opptatt av kjønn

Norske museer er ikke opptatt av kjønn

En fersk kartlegging av norske museer viser at de i liten grad er opptatt av at kvinner og menn skal være likt representert i samlinger, formidling og planer.
I det gamle jordbruket var det fast definert hvilke arbeidsoppgaver som ble utført av kvinner og hvilke som ble utført av menn. I høyonna, for eksempel, gikk menn og kvinner side om side og delte arbeidet mellom seg: mennene brukte ljå og kvinnene rakte. Bildet er fra utstillingen «Vårt dagelege brød» ved De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum.

Bjørn Sverre Hol Haugen, førstekonservator ved Anno museum har undersøkt hvordan det står til med kjønnsperspektivet i norske museer, og hvordan dette gjenspeiles i museenes samlinger, planer og egenforståelse. Kartleggingen er en del av Kvinnemuseet og Anno museum sitt prosjekt «Nå begynner a’ med det der igjen». Prosjektet skal fremme kvinner i museet og har fått midler av Kulturrådet.

– En slik kartlegging blir aldri helt fullstendig, men vi ønsket å gå bredt ut og dekke både museenes samlingspraksis og formidling, sier Haugen.

– Vi ønsket at museene selv skulle komme til orde.

Planer uten kjønn

Gjennomgangen av museenes samlingsplaner er basert på en liste over alle museer som får tilskudd fra Kulturdepartementet.


Sverre Hol Haugen mener det står bedre til med kjønnsbalansen i museenes utstillinger enn i samlingsplanene. Foto: Susanne Dietrichson

Haugen gikk gjennom de planene som lå tilgjengelig på nett, det vil si 18 stykker. Få av disse skriver om kjønnsrepresentasjon i samlingsplanene sine.

– I de samlingsplanene jeg gikk gjennom fant jeg knapt noen konkrete tiltak for å øke kjønnsrepresentasjonen. I det hele tatt var det få museer som skrev noe om kjønnsrepresentasjon i det hele tatt, sier Haugen.

– Noen av museene har inkluderende formuleringer om kjønn, hvis man leser det med godvilje. Men ingen av samlingsplanene diskuterte kjønn eller formulerte det som et særskilt behov.

Det var likevel et par museer som skilte seg positivt ut. Ett av disse var Museum Stavanger.

– De har for eksempel et uttalt behov for å øke kvinnelig representasjon i samlingen sin, gjennom innsats og innkjøp, forteller Haugen.

Vanskelig å søke 

Kartleggingen består av tre deler: Første del inneholder en gjennomgang av museenes planer, del to er en analyse av DigitaltMuseum og en vurdering av utvalgte museumsutstillinger, og del tre er en nettbasert spørreundersøkelse.

Analysen av DigitaltMuseum ble utført av 13 mastergradsstudenter i museologi og kulturarv ved Universitetet i Oslo, som fikk det som gruppeoppgave.

– Studentene fant store skjevheter i hvordan kjønn blir framstilt og presentert på DigitaltMuseum. Nettsiden er dessuten dårlig tilrettelagt for forskere som ønsker å jobbe med kjønnsspørsmål, da den mangler enkle og gode innganger til å søke på kjønn.  

I de samlingsplanene jeg gikk gjennom fant jeg knapt noen konkrete tiltak for å øke kjønnsrepresentasjonen.

De sju utstillingene Haugen vurderte i kartleggingen var svært ulike. Det var derfor ikke mulig å gjennomføre analysen som planlagt ved å kun fokusere på bilder og billedtekster.

– Ta for eksempel utstillingen Wow på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, en temporær utstilling som nå er avsluttet. I og med det var en ren gjenstandsutstilling, endte jeg i stedet opp med å telle hvor mange kvinner og menn som var representert.

Haugen fant store sprik i hvordan kjønn var representert i utstillingene. Han mener likevel det står bedre til med kjønnsbalansen i museenes utstillinger enn i samlingsplanene.

Kvinne og ku, mann og hest

En utstilling skilte seg likevel positivt ut: Vårt daglege brød, en helt ny basisutstilling ved De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum.

– Den vitnet om en gjennomgående bevissthet om kjønn både gjennom bilder, tekst og ting. Kvinner og menn er helt likt representert i hele utstillingen, forteller Haugen.

– I tillegg tar utstillingen oppgjør med tidligere skjevfordeling i landbruksutstillinger, hvor ku er knyttet til kvinne og hest til mann, og hesten tradisjonelt har vært viet størst plass. Her var det for eksempel stilt ut nøyaktig like mange kuklaver som hestehøvrer.

I tillegg var menns og kvinners arbeid på gården viet like stor plass og likeverdig beskrevet.


Ku og hest er et annet eksempel på arbeidsområder som strengt skilte kvinner og menn i jordbruket. Kvinner stelte kyrne, og menn passet hestene. Foto: Samson Brathole/De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum.

– Ordet kvinnearbeid var for eksempel ikke brukt ett sted uten at det samtidig sto mannsarbeid. Kvinnearbeid var altså likestilt med mannsarbeid, og ikke skilt ut som noe annet enn arbeid.

– Hvor opptatt vi er av kjønnsbalanse i utstillingenes innhold varierer. Det kommer an på temaet, sier Anna Jorunn Avdem, museumslektor og konservator ved De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum.

Hun har sammen med fagkonsulent Lars Asle Vold hovedansvaret for utstillingen Vårt daglege brød, hvor kvinner og menn er likt presentert. Naturlig nok, mener Avdem.

– I vår museumssamling er kjønnsbalansen i utgangpunktet god, forteller hun, og i det tradisjonelle arbeidslivet hadde både kvinner og menn sin faste plass. Det var helt naturlig å legge vekt på dette i en utstilling om jordbruk og matproduksjon.

–  Dette 110 år gamle museet har svært varierte samlinger som omfatter både tekstiler og et mangfold av andre gjenstander fra alle livsområder i samfunnet, både fra menns og kvinners arbeid.

Hvem brukte gjenstandene og hvorfor?

Når man skal lage en historisk utstilling er det viktig å tenke på hvem som brukte gjenstandene, ifølge Avdem.

– Vårt daglege brød er en utstilling om jordbruk og mat, og der viser vi ljåer og river, tregreiper, smørkinner og mange andre redskaper og utstyr som i dag er ukjente for de aller fleste, sier hun.


– Hvis utstillingene skal appellere til menneskene i vår tid er det viktig at de forstår hvem som brukte gjenstandene og hvorfor, mener Anna Avdem. Foto: Lars Asle Vold

– Hvis utstillingene skal appellere til menneskene i vår tid er det viktig at de forstår hvem som brukte gjenstandene og hvorfor.

Målet med jordbruket var å produsere mat, og i det gamle jordbruket var det fast definert hvilke arbeidsoppgaver som ble utført av kvinner og hvilke som ble utført av menn.

– Noen deler av utstillingen vektlegger kvinner og andre menn. Det kommer an på hva vi vil vise frem. Hvis kvinnene ikke hadde noen rolle i det som vises frem blir det helt feil å ha dem med.

Selv studerte Avdem kvinnehistorie på Universitetet i Oslo på 1970-tallet. For henne er det derfor selvsagt å tenke på både kvinners og menns representasjon i utstillingene hun jobber med.

– Noen ganger må kvinnene vises frem, andre ganger mennene. Andre ganger begge, sier hun.

– For eksempel i høyonna. Her gikk menn og kvinner side om side og delte arbeidet mellom seg: mennene brukte ljå og kvinnene rakte.

Menn jaktet, kvinner melket

Også jakten var viktig for å skaffe mat i det gamle jordbrukssamfunnet og er et tema i utstillingen.

– Mennene jaktet mest, men kvinnene hadde en viktig rolle i å forberede klær og utstyr, forteller Avdem.

Ku og hest er et annet eksempel på arbeidsområder som strengt skilte kvinner og menn.

– Kvinner stelte kyrne, og menn passet hestene. Det ble ansett som unaturlig og skamfullt for menn å melke, sier hun.

Det handler om å være bevisste på at kvinners liv skal frem.

– Eller sett fra et annet perspektiv: Melken var så viktig for husholdet at mennene ikke fikk lov til å gjøre det. De var ofte på farten, mens kvinnene var på gården morgen, middag og kveld. Det var kvinnene som hadde kunnskap og ferdigheter om melking og melkestell.

Avdem er opptatt av at begge kjønn skal fremheves, men på en naturlig måte. Hun synes likevel at kvinner ofte er for dårlig representert i norske museer.

–  At begge kjønn skal med er ingen stor kamp her hos oss. Selv om kollegaen som er ansvarlig for bildene ofte sukker humoristisk: Kommer du her med disse kvinnfolka dine igjen?

Avdem mener barrierene for å få til kjønnsbalanse i museenes samlinger og formidling først og fremst sitter i hodet.

– Det handler om å være bevisste på at kvinners liv skal frem. På 1970-tallet var kvinnehistorie veldig populært, slik er det ikke lenger. Så framover blir det viktig å passe på at ikke kvinneperspektivet blir borte.

 «En følelse av fokus»

Spørreundersøkelsen som ble sendt ut til 62 museer var anonym. Kun 23 svarte, men svarprosenten var tilstrekkelig for at materialet kunne brukes, ifølge Bjørn Sverre Hol Haugen.

– Vi spurte innledningsvis om museene er opptatt av kjønnsbalanse i arbeidet sitt, hvilket 22 av 23 svarte ja på, forteller han.

Når museene skulle utdype hvordan dette nedfeller seg i arbeidshverdagen, sprikte svarene mye.

– En del svarte at kjønn var et tema i ledersamtaler og i møter mellom ansatte, sier Haugen.

– Etter som kjønn var en del av faglige diskusjoner ved museet, var det ikke nødvendig å ha det nedfelt i strategiene, mente de.

Museene ble også spurt om hvordan de jobbet med kjønn i samlingsforvaltning og formidling.

– Her svarte de fleste at de hadde en følelse av fokus, sier Haugen.

– Det tolker jeg som at det å fokusere på kjønn i denne sammenhengen er tilfeldig og personavhengig.

Mange av forventningene Haugen hadde til resultatet av kartleggingen ble innfridd.

– Jeg har jobbet med museum i tjue år, så mine forventninger er basert på lang erfaring, sier han.

– Derfor forventet jeg ikke at kjønn skulle være langt framme i mine kollegers bevissthet. Det viste seg å stemme med funnene vi gjorde, både i planverk, digitale presentasjoner, utstillinger og museumsledernes egenforståelse.

Mange museer forventet at kjønnsbalansen i samlingsforvaltningen ville komme av seg selv dersom det er kjønnsbalanse blant personalet. Det ble Haugen overrasket over.

– Vi er alle er preget av museenes lange historie, og det er naivt å tro at praksis kan endres med et knips bare man ansetter flere kvinner i staben, understreker han.

– En slik holdning viser hvor lett det er å sette likhetstegn mellom kjønn og kvinne.