Jordmoryrket i Norge: Fra hjelpekone til akademiker

Jordmoryrket i Norge: Fra hjelpekone til akademiker

Historien om jordmoryrket handler om mødre og barns helse, men også om kvinners inntog i utdanning og arbeidsliv. Nå feirer den norske jordmorutdanningen 200 år.
En jordmor i Tynset bruker hørerør for å lytte til fosteret tilstand og plassering i magen. Bildet er tatt i 1990.

Hvem var den første personen du møtte i livet? Etter all sannsynlighet var det en jordmor. De som tar imot, og av og til redder, liv kalles av mange verdens eldste yrke. Kvinner har født, og fått fødselshjelp, gjennom hele vår historie, og i 1818 ble en viktig milepæl passert. Da kom jordmorskolen i stand, den første utdanningen for norske kvinner.

– Historien om jordmoryrket er viktig sosialhistorie og kvinnehistorie.

Det sier Aud Farstad. Hun er historiker, og har skrevet boken På liv og død – Distriktsjordmødrenes historie. Hun understreker at historien om jordmorutdanningen begynner lenge før 1818.

– Første gang jordmoren er nevnt er i Mosebøkene. I mange av de tyske statene i middelalderen ble de for eksempel utdannet som håndverkere, i lære hos en apoteker eller en annen jordmor.  

Naturens gang og guds vilje

I Norge sto det allerede i den gamle kristenretten at en kvinne skulle hjelpe til under fødsel og «ikke forlate konen før barnet var lagt til hennes bryst». Etter reformasjonen fikk religion en viktig rolle for fødselen. Prester skulle undervise jordmødre, og den viktigste kompetansen når liv sto på spill var å be for kvinnens liv, og å gjennomføre nøddåp dersom det ble nødvendig.


Aud Farstad er historiker og har skrevet boka På liv og død – Distriktsjordmødrenes historieFoto: Nils Peder Farstad

– Den store forskjellen på å være kvinne nå og da, var at før var du virkelig slave av biologien. I 1818 og tidligere, var det en reell fare for å dø under fødsel, sier Farstad.

– For ikke å snakke om hvor lett det var å miste barnet. Rundt år 1800 kunne du regne med at halvparten av et kull døde før de fylte 25 år. Mange av disse døde under fødsel.

Før jordmødrene med utdanning begynte sitt virke, var såkalte hjelpekoner ansvarlige. En hjelpekone var en kvinne i bygda eller området som ble tilkalt når fødselen nærmet seg.

­– Hjelpekonene gjorde ikke annet enn å vente på naturens gang. Mange var dårlige, mens andre var dyktige og hadde lært seg en del gjennom erfaring, ikke minst sin egen, sier Farstad.

Det var et tidlig krav til jordmødre at de skulle ha født selv. Kjennskap til kjønnsliv og fødsler kom med ekteskapet, og erfaringen kom godt med. Når det gikk galt var det om å gjøre å redde moren.

– I et økonomisk perspektiv var det viktigst å redde henne, hun var jo del av en familie.

Hvis det gikk galt under fødsel gjaldt det å få barnet ut. Det mangler ikke eksempler på verktøy som ble brukt til dette, forteller Farstad.

– Fra 1600-tallet kom det nye oppfinnelser. Det var avskrekkende utstyr som ble brukt, for eksempel til å borre hull i barnets kranium. Sånn skulle hjernemassen renne ut, så hodeomkretsen ble mindre og de kunne få ut barnet. Det var viktig å vente til barnet var dødt før de kunne gjøre dette.

Først mot slutten av 1800-tallet kom antiseptikken kom til Norge. Før det var det lite kunnskap om bakterier, og stor fare for å dø av infeksjoner.

– Sett med våre øyne var medisinen på tidlig 1800-tall fullstendig primitiv. Alle de første keisersnittene som ble gjort førte til at kvinnene døde av infeksjoner. Legene vasket seg ikke engang på hendene, sier Farstad.

Fra religion til medisinsk vitenskap

En viktig del av historien om jordmorutdanningen handler om overgangen fra religion til medisin. København lå foran, og etablerte i 1787 en jordmorstiftelse som lignet den som senere skulle komme i Oslo.

– Mye skjedde på denne tiden. Humanismen kommer med opplysningstiden, noe som var veldig viktig. Nå var det ikke lenger gud som bestemte om du skulle leve eller dø, mennesket kunne hjelpe seg selv. Medisinen som fag ble utviklet. På samme tid begynner staten å telle folket, og oppfatter folketallet som en ressurs for staten. De oppdager at mange mennesker dør – for et sløseri!


Den danske legen Magnus Andreas Thulstrup var første lærer og overlege ved fødselsstiftelsen i Kristiania. Foto: Wilhelm Peder Daniel Cappelen/Oslo Museum

En mann var spesielt viktig for den norske utdanningen: Den danske legen Magnus Andreas Thulstrup.

­– Det må alltid være noen enkeltpersoner som brenner for saken, sier Farstad.

– Thulstrup ble i Norge etter unionsoppløsningen og ble professor i medisin ved Universitetet i Christiania. Han begynte å undervise jordmødre allerede i 1815. Da staten ga penger til en fødselsstiftelse i 1818, ble utdanningen offisielt åpnet, med Thulstrup som overlege og ansvarlig underviser.  

Han begynte ifølge Farstad, å studere medisin som tolvåring. Da han kom til Norge som militærlege hadde han erfaring fra fødselsstiftelsen i København.

– Han kom til et land som måtte begynne fra scratch, og han hadde riktig bakgrunn. Han var ikke hvem som helst fra landsbygda, men venn med kongene i Danmark og Sverige, kjente adelen og nøt respekt.

Lærte det grunnleggende

– Man vet lite om hva de lærte i begynnelsen, sier Farstad.

Det finnes ikke en læreplan vi kan sammenligne med dagens læringskrav, men de hadde en lærebok.

– Antagelig var det den første boka de eide. De måtte kunne den utenat.

Det var stort sett jenter fra Bygde-Norge som kom til Oslo for å utdanne seg. Skolegangen på starten av 1800-tallet var enkel, særlig i Distrikts-Norge, hvor skolelæreren flyttet rundt i bygdene. Hvis de skulle koste på noen av barna å lære å skrive sto jentene sjelden først i køen. Derfor var det ikke rart at opptakskravene til jordmorutdanningen sa at man skulle kunne lese, og «helst» også skrive.

– De ble eksaminert muntlig, for det var jo et håndverk. De blespurt om ting i læreboka og eksaminert ved hjelp av en modell av et kvinnelig underliv. De måtte vise hvordan de skulle snu barnet, og hvordan de skulle få det ut.

Sammenlignet med hjelpekonene, som bisto kvinner ved fødsel og lente seg på magi, kjerringråd og gudstro, hadde de utdannede jordmødrene langt mer kunnskap om menneskekroppen.

– I lærebøkene var det blant annet kobberstikk av ulike svangerskap, for eksempel hvordan en tvilling ligger i livmora.

Som praksis ble studentene med på fødsler, enten det var på stiftelsen, eller rundt om i byen. Bergen fikk sin egen fødselsstiftelse med jordmorutdanning i 1861.

– I Bergen lærte man også å bruke fødselstang, sier Farstad.

Tanga brukes til å dra ut barnet. Man fester den rundt hodet og drar. Da den kom på 1700-tallet var det en innovasjon, og langt bedre enn tidligere redskap. Legene hadde monopol på å bruke tanga, frem til Bergensstudentene lærte om den.

– Historia om lønna til jordmødrene er helt horribel.

I Oslo var de første kvinnelige studentene håndverkerkoner fra Østlandet. Etter hvert kom studenter fra resten av landet også. De måtte vise at de hadde utsikt til en jobb i hjemdistriktet, noe som var viktig for å sørge for jordmødre til hele landet. Utdannelsen var gratis, men studentene måtte ha penger til mat og et sted å bo. Derfor fikk flere stipender fra hjemstedet sitt. 

– I Romsdals Amt måtte de binde seg til å jobbe i amtet i åtte år etter utdannelsen.

Det var stor pågang og mange søkere.

– Dette var den eneste sjansen kvinner av folket hadde til å få en utdanning, sier Farstad.

Først i 1925 kunne kvinner utdanne seg til sykepleiere. Etter det kunne valget av jordmorutdanningen også være et økonomisk spørsmål.

– Jeg kjenner i hvert fall til en jordmor som helst ville blitt sykepleier, men det tok flere år og det hadde ikke foreldrene råd til. Jordmorskolen var på ett år og det var mer overkommelig.

Farstad mener de første studentene må ha vært modige.

– De kom til Oslo fra alle landets utgrender. Det var store klasseforskjeller, og de hadde ingen øvelse i å tenke vitenskapelig. Hvis de strøk måtte de betale tilbake stipendene. Det sto mye på spill.


I perioden 1827–1914 lå Christiana Fødselsstiftelse i Akersgata 44. Her jobbet leger og jordmødre, og jordmødre fikk utdannelsen sin. Foto: Ukjent/Oslo Museum

Kamp med hjelpekoner og dårlig lønn

Når utdanningen var unnagjort, ventet et beinhardt arbeidsmarked. Jordmødrene som hadde utdannelsen sin fra Danmark jobbet stort sett i de norske byene, for i det hele tatt å klare seg.

– Historia om lønna til jordmødrene er helt horribel. Katti Anker Møller trodde faktisk det var en null for lite da hun fikk høre om lønna deres, sier Farstad.

Noe av forklaringen var at yrket først var tenkt som en biinntekt for gifte kvinner. Ifølge loven frem til 1900, skulle jordmødrenes lønn dekkes av amtet, og av betaling fra den som fødte. Det var ulike satser etter status, sånn at de med penger betalte mer enn de som hadde mindre å rutte med. I tillegg skulle jordmordistriktet stå for betaling i naturalia: et hus, ved og nok jord til å fø på en ku. Ifølge Farstad fikk de sjelden det de var lovet, og det var heller ikke nok til å klare seg – spesielt ikke om man var alene.


Flere av de første kvinnelige folkevalgte var jordmødre. Den samiske politikeren Elsa Laula Renberg er et eksempel. Foto: Ukjent/Saemien Sijtes fotoarkiv

– Det ble ekstra vanskelig rundt århundreskiftet. Da hadde det blitt mer vanlig at jordmødrene var ugifte, forklarer hun.

Det tok tid før jordmødrene ble foretrukket fremfor de populære, og billige, hjelpekonene. Det skulle mye lobbyvirksomhet til før lønna ble regulert. Det skjedde i 1900.

– Jeg tror jordmødre har rekord, 90 år med samme lønn!

Til tross for at de måtte kjempe for posisjonen sin i starten, ble jordmødrene etter hvert aktede kvinner. Ifølge Farstad var flere av de første kvinnelige folkevalgte jordmødre. Den samiske aktivisten og politikeren Elsa Laula Renberg startet verdens første samiske forening, og var en sentral figur i kampen for samers rett til land på starten av 1900-tallet. Hun var også jordmor.

– Det er et typisk eksempel. De kvinnene som hadde selvtillit søkte seg til utdanningen, eller de fikk selvtillit av å ta en utdannelse. Jordmoren nøt respekt blant menn, hun var ikke hvilken som helst bondekone, men en som kunne noe, sier Farstad.

Etterkrigstid og samfunnsendringer

Det har skjedd mange endringer i helsevesenet og jordmorfaget i løpet av de 200 siste årene. En viktig endring er institusjonaliseringen. Den gikk hånd i hånd med diskusjonene om hvilke krav man skulle stille til jordmorstudentene. Allerede i 1920 ble det foreslått at studentene skulle ha treårig utdanning i tillegg til artium, eller en medisinsk utdannelse. I 1939 ble Karl Evang helsedirektør, og satte i gang en utredning om opptakskravene.

– Evang var ikke for jordmødrene i distriktene, men ville heller at fødsel skulle skje på institusjon, sier Farstad.

I 1948 ble det bestemt at studentene skulle ha sykepleierutdanning, og de nye reglene ble innført i 1952. Mange hadde riktignok denne bakgrunnen allerede.

– Opp mot 1950-tallet var det få som kom inn uten sykepleier- eller barnepleierutdanning, for det var skarp konkurranse.

– Fra å være et håndverksyrke basert på erfaringsoverføring, gikk det over til medisin, spesialisering og institusjonalisering.

I distriktene var institusjonaliseringen i etterkrigstiden dårlige nyheter.

– I mange lokalsamfunn var det krise, fordi de fikk dårligere fødselshjelp. Helsedirektoratet slo sammen jordmordistrikter, og flyttet fødselshjelp til sykehusene.

Som en motreaksjon samlet kvinneforeninger inn penger til å etablere fødestuer.

– Sanitetskvinnene har vært viktige her. De laget fødestuer, for eksempel i forbindelse med bygging av aldershjem. Så samlet de inn penger til utstyr, sånn at jordmora hadde det hun trengte. Noen jordmødre etablerte også egne fødestuer.

Senere har tilgangen på jordmorutdanning økt, med fem læresteder i landet.  I 1987 kom muligheten i Tromsø, i 2004 i Vestfold, og først i 2006 i Trondheim.  

Akademisering og institusjonalisering

Mari Landsverk Hagtvedt er jordmor og fagutvikler på Sykehuset i Vestfold. Tidligere var hun førstelektor ved Høgskolen i Sør-Øst Norge, hvor hun var med å bygge opp og undervise på jordmorutdanningen og masterprogrammet i jordmorfag. Hun har også god kjennskap til jordmorfagets historie, og mener det skjedde en vesentlig retningsendring da kravet til sykepleierutdanningen ble innført som opptakskrav.

– Fra å være et håndverksyrke basert på erfaringsoverføring, gikk det over til medisin, spesialisering og institusjonalisering, sier hun.

– Dette har medført at oppmerksomheten er dreid mer mot pasientens rolle og risiko. Helt siden legene fikk kontroll over utdanning og eksaminering av jordmødre, har den medisinske og vitenskapelige kunnskapen vært grunnlaget for yrket.

Etter krigen ble flere og flere jordmødre ansatt på sykehusene. I 1984 ble det lovbestemt at kommunene skulle ansette jordmødre med ansvar for svangerskapsomsorg, men loven stilte ikke krav til fulle stillinger. En ny lovendring i 2011 omgjorde kravet, slik at det også kan være fastlegen som fyller rollen. De fleste kommuner har en jordmor ansatt, men ofte i små prosentstillinger. Der det tidligere var et praksisår med fulltidsarbeid, og flere fulle stillinger, kan det nå ta lengre tid før jordmødrene får opparbeidet seg arbeidserfaring. 

– Vi ser at man går bort fra å se fødselen som en normal fysiologisk hendelse

Innholdet i arbeidsdagen har også endret seg. Nå tilbyr de hovedsakelig fødselshjelp i store spesialiserte avdelinger, og det finnes snart ikke flere jordmorstyrte enheter. Oppfølging av hele svangerskapet er jordmorens felt, og nye verktøy, som ultralyd, har endret jordmorens oppgaver.

Tidligere hadde jordmoren for eksempel hørerøret, som hun brukte for å avgjøre fosterets tilstand og leie i magen.

Jordmorfaget har også gjennomgått en akademisering de seneste årene. Utdanningen er nå en videreutdanning, eller en master du tar etter en bachelor i sykepleie. Det er mer vitenskapelig innhold enn tidligere, og muligheter for å forske. 25 jordmødre har doktorgrad i Norge.

Bort fra naturlig fødsel

En stor diskusjon i jordmorfaget er den såkalte medikaliseringen av fødselen.

– Vi ser at man går bort fra å se fødselen som en normal fysiologisk hendelse. Det gjør at man oftere griper inn, sier Landsverk Hagtvedt.

Både nasjonalt og internasjonalt øker antall keisersnitt, ofte etter kvinners eget ønske. Igangsetting av fødsler er en annen type inngripen.


Mari Landsverk Hagtvedt er jordmor og fagutvikler ved Sykehuset i Vestfold. Foto: Privat

– Hva er jordmødrenes rolle i utviklingen av trender innen fødsler?

– Litt spissformuelert kan du si at medisinerne fokuserer på risiko, med behov for kontroll og overvåking. Mens jordmødre ser på en fødsel som en normal hendelse og mener det viktigste er å gi kvinner muligheten til å føde normalt. Jeg håper at utdanning av masterkandidater og etter hvert flere forskere i faget vil utvikle mer vitenskapelig kunnskap, og dermed bli et motsvar til ensidig medisinsk kunnskap.

Det er ikke bare jordmorfaget som endrer seg, men også kvinnene som føder. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende var ifølge Statistisk sentralbyrå, 29 år i 2017. Det er ikke mer enn 30 år siden den var rundt 25 år.

– Høyere alder, livsstilsendringer og vekt er med på å øke risiko. Det krever mer overvåkning og gir større sjanse for inngrep. Færre og færre fødsler er nå å anse som «normale».

– Vi ser at man går bort fra å se fødselen som en normal fysiologisk hendelse.

– Kvinner har også flere ønsker for egen fødsel. Noen vil ta i bruk det medisinen kan tilby, mens andre, kanskje færre enn tidligere, ønsker en normal fødsel der de selv har regien.

En fødsel er svært privat for hver enkelt kvinne, men også en offentlig hendelse. Man er i tett kontakt med offentlig helsevesen, som er styrt av lover og reguleringer.

– Fødselshjelp til kvinner styres av samfunnsutviklingen og samfunnets maktbærere. Utviklingen har åpnet for spørsmål om hvem som skal føde, og hvem som skal bli født. Etiske debatter om temaer som selektering, eggdonasjon og fosterreduksjon utfordrer dem det gjelder, men også oss som jobber med dette, sier Landsverk Hagtvedt.

– Hva er det viktigste man lærer som jordmor?

– Den medisinske kunnskapen og akuttberedskapen er absolutt kunnskap jordmødre skal ha. Utover det er kjernen at jordmødre må spille på lag med kvinner, og anerkjenne deres kunnskap og erfaringer. Dødelighet forbundet med fødsel kan nesten ikke bli lavere, så vi kan dreie oppmerksomhet mot opplevelsen og det som gir mestring av morsrollen og det nye livet som fødselen er en start på.

I tillegg vektlegger Landsverk Hagtvedt at det har kommet nye temaer på timeplanen siden oppstarten.

– Fra opplæring i nøddåp, hygiene og «forløsningshåndverk», må jordmor nå ha kunnskap om fødselsangst, vold i nære relasjoner, kulturelle normer og verdier. Ikke minst er fosterovervåkning blitt et eget fagområde.

– Vi er blitt avhengige av datateknologi og ultralyd for å føle trygghetet og sikkerhet. Med akademisering av faget kreves vitenskapsteori og metodekunnskap sin plass i utdanningen. Det er viktig at vi finner en balanse mellom det profesjonsfaglige og det akademiske fremoverm, understreker hun.

Opp fra jorden

I forbindelse med diskusjoner om kjønnsbalanse i faget har tittelen jordmor vært oppe til diskusjon. Den er tett knyttet til at yrket er dominert av kvinner. Landsverk Hagtvedt tror ikke det er så farlig.

– Yrket er åpent for alle, men det er få menn. Noen tenker kanskje det kan sammenlignes med å være gynekolog, men jordmorarbeid er noe helt annet enn en teknisk gynekologisk undersøkelse. Jordmorfaget handler om noe genuint kvinnelig, sier hun.

– Jordmor er en vernet tittel, og jeg håper den vil bestå.

Men «jord» – hva har egentlig det med fødselshjelp å gjøre? Tidligere har det hett hjelpekone eller krafsekone. På norrønt het det bjargigir – «kvinnen som berger». På andre språk er det midwife – «med kvinnen», på islandsk ljosmoder – lysmor. Historiker Aud Farstad er usikker på opprinnelsen til det norske navnet.

– Det er nok ingen som vet sikkert hvor det kommer fra. «Jordmor» kom først med en bibeloversettelse i Danmark på 1500-tallet. Men en teori er at i gamle dager fødte kvinner på huk, og fødselshjelperen løfta da barnet opp fra jordgulvet.

Les også: Jordmoryrket: Interesse viktigere enn kjønn