Polarmuseet bryter kjønnsrollemønstre

Polarmuseet bryter kjønnsrollemønstre

Måten kvinner og menn fremstilles på i museene er ofte kjønnsstereotyp. Det ønsket Polarmuseet i Tromsø å gjøre noe med.
Mer om Kunst
I utstillingen «Wanny og Henry: Fangstliv i Arktis» har Polarmuseet vist hvordan kjønnsrollene ble visket ut under overvintring i Arktis. Her er Wanny Woldstad med dagens fangst, cirka 1930.

Norske museer har høy tillit i samfunnet. Likevel er ikke menn og kvinner likeverdig representert i utstillinger og samlinger, viser en nylig kartlegging av kjønnsperspektiver i norske museer. Kartleggingen ble gjort som en del av Kvinnemuseet og Anno museums prosjekt «Nå begynner a’ med det der igjen», som skal fremme kvinners plass i museet.

Det polare museumsrommet har vært preget av ideen om den maskuline polarhelten og fangstmannen.

Å få en større bevissthet rundt kjønn var nettopp målet for utstillingen Wanny og Henry: Fangstliv i Arktis. Wanny Woldstad og Henry Rudi var arktiske overvintrere og historien om dem er viet et eget rom i Polarmuseet i Tromsø. Utstillingen åpnet i sommer og er en revidert utgave av en av museets permanente utstillinger fra 1980-tallet.

– Det polare museumsrommet har vært preget av ideen om den maskuline polarhelten og fangstmannen. Det var denne forestillingen vi ønsket å utfordre i den nye versjonen av utstillingen, forklarer Silje Gaupseth. Hun er førsteamanuensis, prosjektleder og konstituert daglig leder for Polarmuseet.

– Vi ønsket å bryte med arktiske kjønnsstereotypier gjennom å vise hvordan fangstlivet opphevet tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Wanny og Henry

Wanny Woldstad (1895–1959) overvintret fem ganger som første kvinnelige fangstmann i Hornsund på Svalbard. Henry Rudi (1889–1970) overvintret 24 ganger på Svalbard, Jan Mayen og Grønland. Begge oppholdt seg i Arktis under det man anser som hovedperioden for norsk overvintringsfangst på Svalbard og Grønland, i årene 1890–1941.


– At fortellingen om Arktis er blitt en fortelling om menn handler om hvordan historien er blitt konstruert i ettertid, sier Silje Gaupseth. Foto: Susanne Dietrichson

I den opprinnelige utstillingen var fortellingen om Henry Rudis fangstperiode på Svalbard og Grønland vektlagt, mens Wanny Woldstads overvintringsperiode på Svalbard var presentert i en egen mindre del av rommet mot rosa bakgrunn.

– Mens Rudi primært ble fremstilt som jeger og fangstmann ble gjenstander tradisjonelt forbundet med kvinnelige sysler i større grad trukket frem i fortellingen om Woldstad, forteller Gaupseth.

– Det feminine ble vektlagt gjennom å vise frem håndarbeid, en pelskåpe og i billedtekster, selv om Woldstad primært drev med jakt på Svalbard hun også.

Gaupseth leser en billedtekst fra den opprinnelige utstillingen høyt. Teksten ble skrevet til et bilde av Woldstad og sønnene utenfor Fuglefjell bistasjon på Svalbard: «Legg merke til beplantingen ved døra – et typisk kvinnelig tekk ved fangstlivet!».

– I prosjektet vårt ønsket vi å fremheve at både menn og kvinner overvintret på Svalbard og at skillet mellom typisk manns- og kvinnearbeid i stor grad ble utvisket under oppholdet, sier hun.

Inviterte videokunstner

Polarmuseets permanente utstillinger har stått relativt urørte siden museet åpnet på 1980-tallet. Først da det ble et universitetsmuseum i 2010 ble første forsøk på å endre utstillingene satt i gang.

– Vi inviterte kunstneren Katja Aglert, i 2017, til å kritisere de arktiske kjønnsstereotypiene gjennom å bryte inn i den faste utstillingen. Det resulterte i videokunstverket Antifreeze: Rehearsals as Score, forteller Gaupseth.

Aglert sendte inn en ny video hver dag som ble vist på skjerm i museet, men hovedfortellingen var den samme: En kvinne iført klær tilpasset polare forhold tok av seg plagg for plagg inntil hun sto i ullundertøyet.

– Vi fikk ganske blandete tilbakemeldinger på dette kunstverket fra publikum. Noen synes det var greit, men en del mente den forstyrret opplevelsen og oppfattet det som upassende, sier Gaupseth.

Både Wanny og Henry måtte beherske alle fangstlivets praksiser: jakte, flå, røkte, gjøre rent, lage mat og stelle til jul.

– Endringen av utstillingen Wanny og Henry: Fangstliv i Arktis er resultat av at vi inviterte Anka Ryall som er kjønnsforsker, til å se på utstillingen med et kritisk, kjønnet blikk.

Ryall foreslo å endre utstillingen ved hjelp av enkle midler. De rosa veggene ble plukket ned slik at de opprinnelige tømmerveggene kom frem. Mot tømmerveggene ble det bygget et enkelt rammeverk som skaper orden, symmetri og likeverd mellom historiene som fortelles i utstillingen.

– Utstillingen består av de samme gjenstandene som før, men designet og fokuset er endret, forteller Gaupseth.

– Kjønnsforskerne kritiserte blant annet todelingen av rommet og det at fargen rosa var valgt som bakgrunn i Wannys del for å hylle kvinnen som fangstmann.

Les også: Erobrere

Fangst og bakst i Arktis

Men Woldstad var et unntak. 90 prosent av de som overvintret og jaktet i Arktis var fangstmenn og ikke kvinner, understreker Gaupseth.

– Det er absolutt viktig å løfte frem Wanny fordi hun er normbrytende. Men vi ønsket å vise at det var Henry også. Henry var en dyktig husmor på samme måte som Wanny var en dyktig jeger, og begge deler brøt med kjønnsrollene i samtiden hvor husmorrollen var på sitt høydepunkt, sier hun.


Henry Rudi er særlig kjent som isbjørnjeger, men han var også en eminent brødbaker. Foto: Tromsø Museum

– Både Wanny og Henry måtte beherske alle fangstlivets praksiser: jakte, flå, røkte, gjøre rent, lage mat og stelle til jul. Det var viktig med kunnskap om næringsrik mat og vite hvordan man kunne utnytte naturressursene for å unngå mangelsykdommer.

Kjønnsforskerne har ønsket å vise frem begge deler, både at fangstlivet er todelt mellom jakt og husstell, men også at det å leve i Arktis var normbrytende.

– De ville bort fra de opprinnelige biografiske fremstillingene, og i stedet vektlegge hva Wanny og Henry gjorde mens de levde som fangstfolk, sier Gaupseth.

Woldstad hadde bakgrunn som drosjesjåfør med egen bil. Også her var hun en pionér, som den første kvinnelige drosjesjåføren i Tromsø. Hun hadde mange fangstmenn som passasjerer og ble fascinert av deres historier fra Svalbard. Selv dro hun første gang på overvintring vinteren 1932.

– Hun fikk hovedansvaret for matlagingen da hun kom til Svalbard, noe hun i utgangspunktet ikke var spesielt god til. Men hun måtte lære det, forteller Gaupseth.

– Hun var også en flink jeger og fikk dreis på brødbaking etter hvert. Men hennes hovedambisjon var å skrive. Da hun kom hjem fra Svalbard dro hun på foredragsturné og fortalte om sine opplevelser i Arktis. Hun hadde også et skjønnlitterært skriveprosjekt som ikke ble realisert.

Museer kan forme portretter av samlere, like mye som de speiler verden.

Rudi er særlig kjent som isbjørnjeger. Han sies å ha felt 713 isbjørn og fikk tilnavnet «Isbjørnkongen». Men han var også en eminent brødbaker. Som pensjonist tilbrakte han mye tid på Ølhallen i Tromsø hvor han var en populær historieforteller med sine fortellinger fra årene som fangstmann.

– Selv om det var flest menn i Arktis var det også mange kvinner som dro. At fortellingen om Arktis er blitt en fortelling om menn handler om hvordan historien er blitt konstruert i ettertid: Først og fremst som en fortelling om polarhelter, mener Gaupseth.

– De var flere kvinner som dro, men ikke primært som fangstmenn slik Wanny gjorde. Mange kvinner reiste til Arktis som turister, som reiseskildrere og som ledsagere eller bakkemannskap, noen også som forskere.

Kvinner garanterer ikke kjønnsbalanse

I dag er det flere kvinner som har ansvar for museene enn tidligere, men om endring skal skje, er ikke kvinner i ledelsen nok i seg selv, mener Sigrun Åsebø, førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen.

– Det at museene i dag domineres av kvinnelige museumskuratorer og direktører er ikke en garanti for kjønnsbalanse, uansett hvor bevisste de er på problemstillingen, sier Åsebø. 

– Det er både historiske, strukturelle og institusjonelle faktorer, i tillegg til at kunsthistoriefaget i Norge har vært relativt konservativt, som gjør at kjønnsbalansen er så dårlig.  


– Det at museene i dag domineres av kvinnelige museumskuratorer og direktører er ikke en garanti for kjønnsbalanse, sier Sigrun Åsebø. Foto: Susanne Dietrichson

Hun viser til at hvem og hva som representeres i museene er et resultat av mange ulike prosesser der kjønn er involvert.

– Ett aspekt er samling og samlingsforvaltning. Hvordan blir kunstmuseenes samlinger som de blir?

Her er det, ifølge Åsebø, noen strukturer som virker forsterkende og som vi stadig snubler i.

– Det ene handler om hvordan samlingene er bygget opp. Hvem har sittet som direktører ved institusjonene historisk sett, og hva kjøpte de? Hvordan speilet de sin tids kunst- og kjønnsforståelse?

Museer består også av donasjoner, og mange museer er bygget opp omkring privatsamlinger, understreker Åsebø.

– Menn har historisk sett hatt både flere posisjoner i kulturlivet og offentligheten, og mer penger enn kvinner, sier hun.

– Tidvis er det også klausuler om at kunsten må vises på bestemte måter, eller under bestemte forutsetninger, museer kan forme portretter av samlere, like mye som de speiler verden.

Åsebø mener det er relevant å skille mellom kjønnsperspektiv i kunst- versus kulturhistoriske museer.

– Noe av det som skiller kunstmuseene fra kulturhistoriske museer er jo at kunstmuseene hviler på ideen om kunst som et særegent objekt som både er estetisk verdifullt i seg selv og historisk forankret, sier hun.

– Spørsmålet om kvalitet har derfor ofte blitt framholdt som overordnet spørsmålet om kjønn.

Bør endre samlingspraksis

Silje Gaupseth på Polarmuseet mener at hvis museene skal formidle andre historier enn heltehistorier må de også endre sine samlingspraksiser.

– Man må være bevisst på hvilke søkeord man bruker når man arkiverer gjenstander og litteratur slik at man også finner de andre historiene, om de få og normbrytende, når man leter i arkivene.

Det samme gjelder når man lager utstillinger, mener hun.

– En utstilling er et resultat av hvem som lager dem og når de blir laget, av et blikk og av en tid.

– Historiske utstillinger har ingen datostempling. Det var viktig for oss når vi lagde utstillingen om Henry og Wanny, for å synliggjøre at det er en konstruksjon eller en versjon av historien, og ikke en objektiv sannhet.

Les også: Ny satsing skal styrke kvinners plass i museet.