Fra kjønnsforskjell til likestilling

Fra kjønnsforskjell til likestilling

Kjønnsforskjellene toppet seg på 50-tallet, mens på 60-tallet begynte kvinner å kreve reell likestilling med menn. Det skriver Hilde Gunn Slottemo om i en ny bok om Norge på 1900-tallet.
‒ Kjernefamilien var en familieform som var tilpasset husmoridealet. Da kvinner begynte å tenke på seg selv som økonomisk uavhengige, fikk du samtidig nye familierelasjoner, sier Hilde Gunn Slottemo.

1900-tallet var en tid preget av store omveltninger og rask utvikling i Norge. Ikke minst gjaldt dette kjønn. I løpet av noen tiår gikk vi fra et ideal om hjemmeværende husmødre til å ønske kvinner ut i arbeid.

‒ Noe som kjennetegnet 1900-tallet var at det vokste frem veldig sterke likhetsnormer, sier Hilde Gunn Slottemo.

Sterkt ønske om likhet

Slottemo er professor ved Nord universitet, har skrevet boka En kort introduksjon til Norge på 1900-tallet, hvor hun ser nærmere på noen av de større endringene samfunnet gikk gjennom forrige århundre.

‒ Ønsket om likhet og likestilling mellom ulike grupper var veldig sterkt, på godt og vondt. Så jeg ville se på spenningene mellom likhet og forskjellighet, der ønsket om likhet må balanseres mot det å forstå og håndtere forskjeller.

Kvinner opplevde formell likestilling tidlig på 1900-tallet på mange områder, for eksempel med stemmerett i 1913, forklarer Slottemo.

‒ Men i realiteten var det et samfunn som la opp til kjønnsforskjell, forklarer hun.

‒ Det toppet seg på 50-tallet, da kvinner var hjemmeværende husmødre mens menn var familiens forsørgere. På 60-tallet begynte det å problematiseres. Kvinner krevde reell likestilling med menn. Ikke bare formelt, som tidligere, men også i praksis.

Leser historien med nye øyne

Tradisjonelt var det å skrive om kvinners historie uvanlig. Eldre historiebøker har ofte oversett kvinners rolle i samfunnet, og man mangler gjerne gode primærkilder. Slottemo mener man må tolke de kildene man har på nye måter for å se hele bildet.

‒ Historiefaget var jo opprinnelig et fag om menn, for menn, skrevet av menn. Det var et fag som handlet om konger og kriger, sier hun.


Hilde Gunn Slottemo har skrevet bok om likheter og forskjeller i Norge på 1900-tallet. Foto: Nord universitet

‒ Men så, fra 1960-tallet og utover, vokser kvinnehistorien fram for fullt. Vi hadde en generasjon med kvinnelige historikere som løftet frem kvinner og andre oversette grupper i fortiden. De gjorde empiriske undersøkelser for eksempel om hvordan kvinnenes liv var, hvordan de deltok i politikken, hva slags økonomisk betydning de hadde og arbeidslivet deres.

Slottemo trekker blant annet frem arbeidsbegrepet som lå til grunn for SSB sine arbeidslivsstatistikker fra midten av forrige århundre. Der ble kvinner i hovedsak registrert som forsørget av menn eller som husmødre.

‒ Men i realiteten kunne de ha lønnet arbeid som ikke ble registrert fordi kvinners arbeidsbegrep var annerledes, forteller Slottemo.

‒ De hadde småjobber som ikke var faste og stabile. Men de hadde mye mer lønnet arbeid enn det som kommer frem i materialet fra den tiden.

Husmødre som ideal

Fra slutten av 1800-tallet fikk kvinner stadig mer formell likestilling med menn, med stemmerett, rett til utdanning og rett til å ha forskjellige yrker. Men samfunnet var likevel orientert mot kjønnsforskjeller, mener Slottemo. Hun peker på at man forventet at menn og kvinner levde vidt forskjellige liv.

‒ Samfunnet var organisert rundt et system der kjønnene ble oppfattet som forskjellige, og praksisen ble dermed forskjellighet, sier hun.

‒ Du ser det veldig tydelig når det gjelder arbeidslivet. Når kvinner ble gift og fikk barn, ble de hjemmeværende. I mellomkrigstiden, da det var høy arbeidsledighet, var det offisiell politikk fra både LO og Arbeiderpartiet at gifte kvinner ikke skulle ha lønnet arbeid. Da tok de arbeidet fra menn som var familieforsørgere.

‒ Kvinnene måtte altså vike for å gi rom til menn som skulle forsørge kone og barn, sier Slottemo.

Historiefaget var opprinnelig et fag om menn, for menn, skrevet av menn.

Samtidig hadde rollen som husmødre blitt et ideal for kvinner. I borgerskapet startet forsørgeridealet tidlig, og borgerlige kvinner skulle helst ikke ha lønnet jobb. Dette ble etter hvert også viktig for arbeiderklassen. Det ble et statussymbol å ha en hjemmeværende kone, fordi det viste at mennene tjente godt.

Mye av arbeidet arbeiderklassekvinnene gjorde var fysisk tungt, så en del av kvinnene ønsket også å få være hjemme, forteller Slottemo. Allikevel gjorde mange av dem også betalt arbeid.

‒ I den tiden da menn var familiens forsørger, kunne kvinnen tjene en del penger uten at det ble regnet som en del av familieøkonomien, sier hun.

‒ Det gjaldt i hvert fall i etterkrigstiden, da velferdssamfunnet gjorde at man klarte seg på én lønn. For å ikke true mannens ære som forsørger, ble kvinnens lønnsbidrag snakket om som noe annet. Det ble forstått som det lille tillegget som gjorde at de kunne unne seg litt ekstra.

‒ Begge kjønn var med på å opprettholde dette, ved den måten de snakket om kvinners og menns inntekter.

Husarbeid ble sett på som produktivt

Eirinn Larsen, professor i Historie ved Universitetet i Oslo, er enig med Slottemo i at man må se på historien med nye øyne, med utgangspunkt i spørsmål som opptar oss i vår egen tid. Historie er et samfunns- og samtidsprodukt, og derfor alltid i endring, etter hennes syn.

Larsen mener man ofte glemmer hvor radikal og moderniserende husmorrollen i utgangspunktet var.

Når kvinner ble gift og fikk barn, ble de hjemmeværende.

‒ Når jeg tenker på «husmoriseringen», tenker jeg på det 20. århundres største og kanskje mest vellykkede profesjonaliseringsprosjekt, sier hun.

‒ Vi tenker gjerne på husmødre som undertrykte, som et tilbakelagt stadium. Det var mantraet mange av oss vokste opp med. Men hvis vi går historisk til verks, ser vi at det var direkte knyttet til landbruksreformen og industrialiseringen på slutten av 1800-tallet. Det handlet også om kunnskap. Målet var å gi kvinner en profesjonell identitet, på tvers av klasser.

I husmødrenes storhetstid, som toppet seg på femtitallet, ble husarbeidet ansett som produktivt.

Les også: Løfter frem kvinners rolle i industrihistorien

‒ Hvis du ser på for eksempel den framvoksende forbruksvareindustrien, så henvendte den seg til husmoren som en viktig forbruker og kundegruppe, forteller Larsen.

‒ Den såkalte «husmortiden» vet vi mye om, men mindre om de yrkesaktive kvinnene før 70-tallet. Det fantes yrkesaktive kvinner innen de liberale profesjonene, forretningslivet, innenfor administrasjon og i skolevesenet.

‒ Kunnskapen om disse kvinnene er i mindre grad integrert i den store fortellingen om Norge i det 20. århundre. Det viser at når man skriver Norgeshistorie, står man i fare for å reprodusere etablerte fortellinger. Men kvinner har alltid jobbet, også utenfor hjemmene.

Samfunn i endring

Holdningene endret seg utover 60-tallet. Kvinner skulle kunne ha en selvstendig økonomi, og like muligheter i arbeidslivet som menn. I Larsens øyne er dette en utvikling som kom sent i Norge, til tross for at vi nå ser oss selv som en likestillingsnasjon.


Eirinn Larsen, professor i Historie ved Universitetet i Oslo, mener man må se på historien med nye øyne. Foto: UiO

‒ LO for eksempel, var sent ute med å ta kvinners ønsker om like muligheter i arbeidslivet på alvor, spesielt hvis vi sammenlikner den norske og den svenske arbeiderbevegelsen, forklarer hun.

Norge ratifiserte ILOs (International Labour Organisation) konvensjon om lik lønn for arbeid av lik verdi i 1959. Som del av dette ble Likelønnsrådet opprettet. Målet var å styrke kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet gjennom informasjon om yrker og utdanninger.

Les også: – Kvinnedagen er fortsatt viktig

På 60-tallet falt flere endringer sammen. Populærkulturen fra USA rettet seg mot ungdom med nye blader og bøker, og nyheter om trange kjønnsroller, studentbevegelser og rettighetsopprør spredte seg raskt til Norge. Man begynte å snakke om en feministisk revolusjon, samtidig som stadig flere tok høyere utdanning.

‒ Man må se den andre feministiske bølgen i sammenheng med kvinners inntog på universitetene i Norge, mener Larsen.

Nye familieformer

Et annet resultat av samfunnsendringene var forholdet til familien som institusjon. Der idealet tidligere var kjernefamilien med mor, far og felles barn, helst gift livet ut, ble man nå åpen for andre alternativer, forteller Slottemo.

‒ Kjernefamilien var en familieform som var tilpasset husmoridealet, sier hun.

‒ Da kvinner begynte å tenke på seg selv som økonomisk uavhengige, fikk du samtidig nye familierelasjoner.

‒ Det utviklet seg en statlig politikk som la til rette for det, med barnehager, morstrygd og barnebidrag  ‒ en familiepolitikk som løsrev det å ha barn fra et ideal om kjernefamilien.

Den såkalte «husmortiden» vet vi mye om, men mindre om de yrkesaktive kvinnene før 70-tallet. 

I tillegg trekker Slottemo frem hvordan moderne prevensjon ga kvinner kontroll over sin egen seksualitet. Nå kunne de selv velge om og når de ville ha barn. Slik løste man opp båndene som knyttet seksualitet til reproduksjon.

Denne utviklingen var direkte knyttet til idéen om likestilling. Slottemo gjør et poeng ut av at 70-tallets kvinnekamp ikke var en ensartet bevegelse Det var mange ulike typer organisasjoner og foreninger som deltok.

Les også: Professorene ville nekte kvinner adgang til legestudiet

‒ De var delvis i konflikt med hverandre, og delvis i samarbeid. Det var ulike syn på målet, og hvilke virkemidler de skulle bruke. Noen politiske syn påvirket også bevegelsen. Men så var det enighet om mye, som selvbestemt abort og retten til arbeid.

Tidligere hadde kvinner etablert egne kvinneforeninger, -lag og -organisasjoner som eksisterte ved siden av de mannlige. De mannlige tok en naturlig rolle som hovedorganisasjon. Også dette endret seg med kvinnekampen.

‒ I en tid hvor kjønnsforskjeller stod sterkt, var dette en måte for kvinnene å bli tatt seriøst på. Ved å bygge opp egne organisasjoner, få politisk trening og bli lyttet til, sier Slottemo.

‒ De følte kanskje ikke de ble tatt på alvor i mennenes organisasjoner. Men på 70-tallet gikk kvinner i større grad inn i de etablerte organisasjonene, og kom også inn i formelle politiske posisjoner på lik linje med menn.

Forskjell på godt og vondt

Med 70-tallets kvinnekamp ble altså tanken om kjønnsforskjell gradvis erstattet med idealet om likestilling. Men likhet og forskjell er komplekse fenomener, ifølge Slottemo. Hun påpeker at tanken om likhet også smittet over på mer hverdagslige og symbolske former.

‒ Jeg synes et morsomt eksempel er at vi kvinner som vokste opp på 70-tallet ofte ble klippet korthåret som guttene, smiler hun.

‒ Alt skulle være likt og likestilt, og det ble også knyttet til lik bekledning og likt hår. Likhetsidealene medførte at likestilling delvis ble på menns premisser. Da kvinner gikk ut i arbeidslivet ble de arbeidstakere på samme måte som menn.

Hun trekker frem tungindustrien som eksempel. Kvinner som gikk inn i disse jobbene skulle gjerne være «som menn». Det ble viktig for dem å understreke likheten, for å bli respektert og tatt på alvor. Slik la menns etablerte arbeidspraksis og normer føringer for hvordan kvinner skulle opptre som arbeidstakere.

‒ Jeg tenker det kanskje har gjort at det mannlige arbeidslivet har blitt premissleverandør for kvinners arbeidsliv, sier Slottemo.

Les også: Maktkamp, demonstrasjoner og moralsk panikk: Abort har skapt debatt i 100 år

Dette knytter hun til et annet tema hun skriver om i boken, nemlig menns likestilling. Likestilling fra menns perspektiv har ofte handlet mer om likestilling mellom menn enn likestilling mellom kjønn, mener Slottemo.

‒ Jeg tenker det handler om makt, sier hun.

‒ Mannlige arbeidere har forholdt seg til mannlige ledere, mens kvinner på sin side har forholdt seg til menn, både som ledere og kollegaer. Mennene har hatt makten, posisjonen og autoriteten. Når kvinner gikk inn i tradisjonelt mannlige yrker, så måtte de forholde seg til en maktposisjon som allerede var der. Da hadde de behov for å understreke likheten, fordi det var slik de vant goder.

Kjernefamilien var en familieform som var tilpasset husmoridealet.

Slottemo understreker at tendensen er motsatt når menn går inn i tradisjonelle kvinneyrker. Eksempelvis peker hun på menn som får jobb i barnehager. De trekker gjerne frem at de kan spille fotball, klatre i trær og leke tøffe herjeleker med barna, mens kvinnene «pusler og perler».

‒ Man skaper forskjellighet ved å peke på to motpoler, sier hun.

‒ Men samtidig er det ofte et hierarki som gjør at den ene forskjellen er rangert over den andre. Det er litt den prosessen som har skjedd når menn går inn i tradisjonelle kvinneyrker.

Et kritisk blikk

I dag har likhetsnormen fra forrige århundre i stor grad blitt erstattet med et ideal om mangfold. For Slottemo er det dermed blitt desto viktigere å tenke på maktforhold, spesielt i tilfeller hvor en forskjell rangeres høyere enn en annen av samfunnet.

‒ Samfunnet vårt handler om makt og posisjoner, og det slipper vi kanskje aldri helt unna, sier hun.

Les også: Kaster nytt lys over abortens historie

‒ Man vil alltid ha maktdimensjoner i relasjoner mellom mennesker, og dermed noen som kan definere at en forskjell er gyldig, og at en posisjon er overordnet en annen. Noen legger jo premissene. Det er avhengig av kontekst, og har endret seg gjennom historien. Det at likhet og forskjell handler om makt og om under- og overordning, det tror jeg er en tommelfingerregel man kan være bevisst på.

Nå håper hun boken hennes kan bli et godt supplement til annet historiepensum. Og at den kan hjelpe studenter til å ha et mer kritisk blikk på de tradisjonelle fortellingene om samfunnet.

Samfunnet vårt handler om makt og posisjoner, og det slipper vi kanskje aldri helt unna.

‒ Jeg har hatt som ønske å veve teoretiske diskusjoner sammen med det empiriske og realhistoriske, avslutter Slottemo.

‒ Jeg mener vi bør trene opp studenter til å se etter andre tolkninger. Boka er kort, men forhåpentligvis vil den vekke interesse og nysgjerrighet hos studenter. Så håper jeg jo den kan leses av folk ellers også, som trenger et perspektiv på samfunn og historie. Den kan være relevant for å forstå diskusjoner vi har i dag også, for eksempel om likhet, forskjell og mangfold.