– Sykmelding er arbeid

Kvinner som blir sykmeldt blir ofte plassert i en slags «problemkategori», sier Tale Steen-Johnsen.

– De kan fremstå som «svake» og stakkarslige. Vi viser en annen side. Hvor ressurssterke de faktisk er, hvordan de kommer tilbake, hvordan de klarer å stå i det, og hvordan de også har lært noe verdifullt av sykmeldingserfaringene, sier hun.

Steen-Johnsen er professor ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved Universitetet i Agder (UiA). Sammen med kollegaer har hun skrevet en ny artikkel i det ferske nummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning. Den undersøker hvordan kvinnelige førsteamanuenser – faste vitenskapelige ansatte som ikke er professorer – som har vært sykemeldt, finner nye måter å stå i jobben på. 

– Så vårt bidrag er å synliggjøre det mentale og emosjonelle arbeidet de faktisk gjør for å komme tilbake i jobb, sier hun. 

Drives av «ond optimisme»

Steen-Johnsen og kollegaene tok fraspark i amerikansk teori og Laurent Berlants begrep «ond optimisme».

– «Ond optimisme» betyr at en relasjon, noe du begjærer, viser seg å hindre deg eller bli en belastning.

Ifølge Berlant kan slike forventninger lede folk inn i «blindveier».

– Du prøver å nå målene dine, men får det ikke til, forklarer Steen-Johnsen.

Hun mener dette også preger akademia:

– Vi ser at det å være i akademia kan bety at du har en ond-optimistisk relasjon til arbeidet ditt. Du ser folk rundt deg som i alle fall tilsynelatende får til karrierene sine, publiserer, blir professorer og så videre uten større problemer, sier hun:

– Informantene våre beskriver at de ikke får til det samme. De blir sykmeldt, av jobben eller andre forhold. De klarer ikke å gjøre karriere slik de tenker at det «skulle vært mulig». Da møter de en blindvei, og må finne nye måter å arbeide på for å klare å i det hele tatt bli i jobben. 

– Er det særlig kvinner – og kvinner i akademia – som har ond optimisme, tror du? 

– Vi tror at dette også gjelder menn, men at det kanskje gir seg utslag i flere sykmeldinger hos kvinner. Men her må vi ha mer kunnskap for denne studien gir ikke innsikt i hva slags relasjon menn har til arbeidet sitt etter sykmelding, i en målstyrt universitetssektor.

Prøvde å rekruttere menn

Studien er del av et større forskningsprosjekt om mangfold og likestilling i akademia (se faktaboks om FEMPROF).

Datamaterialet bygger på åtte intervjuer med sju informanter som tidligere hadde vært sykmeldte. To av informantene er også medforfattere av artikkelen. De ble invitert inn etter datautviklingen og deltok i analysen og skrivingen.

Steen-Johnsen forklarer at rekrutteringen måtte gjøres med omhu.

– Det å intervjue folk som har vært sykmeldt er litt etisk tricky. Det er personsensitivt og ikke noe man finner i et åpent register. Vi visste om flere som hadde vært sykmeldte, og nærmet oss dem veldig forsiktig. Noen svarte aldri, og da lot vi det ligge.

Egentlig ønsket forskerne å snakke med både kvinner og menn. Slik gikk det ikke:

– Vi kontaktet flere menn, men ingen av dem takket ja til å delta, forteller Steen-Johnsen.

– Hvorfor ville ikke mennene delta?

– Mye annen forskning sannsynliggjør at noe av dette kan handle om at det er vanskeligere for menn enn for kvinner å vise sårbarhet. I tillegg er sykmelding noe vi ofte forbinder med kvinner. Det kan gjøre det enklere å få i gang en forskningsbasert samtale med kvinnelige informanter, tror Steen-Johnsen.

Hun viser til at nasjonale tall tydelig viser at kvinner er mer sykmeldt enn menn.

– Hvordan begrenser det studien at dere bare har snakket med kvinner? 

– Det gjør jo at vi bare kan uttale oss om kvinners relasjon til arbeid etter sykmelding og ikke menns. Vi vet at mye akademisk arbeid er kjønnet, for eksempel i form av at kvinner gjør mer akademisk husarbeid enn menn, noe som blant annet er understreket i annen forskning. 

– Men det ville vært utrolig interessant å se hvordan menns relasjon til arbeid er i dette systemet. Det ville gjort det lettere å se det spesifikt kjønnede i prosesser med sykmelding og tilbakekomst til arbeidet.

Kroppen sier stopp

I intervjuene beskriver kvinnene hvordan jobben merkes i kroppen. Én av informantene, kalt Irma, beskriver sykmeldingen som et «knekkpunkt». Hun fortalte at hun jobbet til langt på natt i et forsøk på å «henge med». Hun kjente hjertebank, svimmelhet og en tydelig følelse av at grensa var nådd.

– Hun ble syk av å jobbe på den måten. På den andre siden lærte hun etter hvert å legge vekt på andre verdier. Hun sier oftere nei til nye oppgaver og styrer mer etter hva helsa tillater enn etter prestasjonskrav, forteller Steen-Johnsen.

For en annen informant, «Telma», ble det ekstra tydelig hvor risikabelt det kan være å begynne å jobbe igjen for tidlig etter en sykmelding. Hun følte seg forpliktet til å komme tilbake i full stilling, men opplevde kroppen som uforutsigbar og sårbar.

– Telma sover dårlig, hun klarer ikke jobbe seint lenger og må prioritere helt annerledes. Men hun kommer tilbake likevel, ved å endre arbeidsstil, ikke ved å jobbe mer.

– Var det mange av informantene som hadde barn?

– Ja, alle hadde barn. Men vi har ikke gjort noen stor analytisk diskusjon ut av det, svarer Steen-Johnsen.

– Så var det tilfeldig at de var karrierekvinner med barn?

– La meg si det sånn: Siden flere av dem beskriver den vanskelige balansen mellom jobb og hjem, så tror jeg ikke det er tilfeldig. Nei. Jeg tror det blir en ekstrabelastning, som vi også vet fra annen forskning.

Å velge andre verdier

Mange av kvinnene reorienterte seg mot andre typer akademisk arbeid. De snakket om undervisning, studentkontakt og utvikling av relasjoner til praksisfeltet som kilder til mening. 

– Problemet er at dette ofte er den siden av akademia som verdsettes minst, mener Steen-Johnsen:

– Når noen feires ved universitetet, er det for eksempel ofte fordi de har publisert mye eller på særlig prestisjefylte måter. På nettsidene til UiA er det for eksempel publikasjonene våre som vises først, ikke undervisningen vår. 

For flere informanter ble dette et dilemma. De ønsket å gjøre arbeid de opplevde som viktig, men det var ikke det som ga status eller karrieremuligheter.

Mange beskriver en følelse av skam. 

– De velger noe annet enn det prestasjonskulturen oppmuntrer til. 

Samtidig lykkes flere med å finne mening i nye mål og verdier, ifølge forskeren. 

Akademia trenger ulike erfaringer

Steen-Johnsen er opptatt av at «sykmelding er arbeid». 

– Det er ikke sånn at personer som sykmelder seg er det svakeste ledd i en organisasjon. De har mange ressurser og gjør masse arbeid for å komme tilbake på gode måter. Både eksistensielt og relasjonelt, sier Steen-Johnsen.

– Så du mener det er produktivt arbeid? 

– Ja, det er produktivt i den forstand at de finner nye måter å jobbe på, som for eksempel ved å prioritere undervisning, veiledning eller samarbeid med praksisfeltet. Eller de henter fram måter de har gjort sitt akademiske virke på tidligere og sier: «Dette er måten jeg trenger å være på nå.» De er ganske kreative og innovative, disse kvinnene.

Steen-Johnsen ønsker et akademia som gir plass til ulike mennesker med ulike typer erfaringer. 

– Du kan ikke bare ha dem som klarer å jobbe 12 timer i døgnet over mange år og publiserer masse. Vi skal møte studenter. Vi skal møte mennesker med ulike kropper og erfaringer. Da må studenter også ha folk foran seg som har ulike livserfaringer. Ikke minst er et mangfold av akademikere viktig for å kunne belyse et mangfold av problematiske samfunnsforhold og bidra til å kunne endre disse. 

«Dobbeltarbeidshypotesen»

– Kvinner har gjennomgående høyere sykefravær enn menn, men forskjellen skyldes ikke én enkelt faktor, sier professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen, Hans-Tore Hansen. 

Sammen med Torbjørn Svendsen har han nylig publisert en studie i Tidsskrift for velferdsforskning om kjønnsforskjeller i sykefravær.

– Våre analyser viser at yrkesforhold, arbeidsmiljø og helse spiller en viktig rolle, forteller Hansen:

– Kvinner er overrepresentert i omsorgsyrker og andre jobber med høye emosjonelle og fysiske krav, de rapporterer oftere helseproblemer. Når vi kontrollerer for disse forholdene, blir forskjellen mindre, men den forsvinner ikke helt.

Hansen understreker at høye krav og lav kontroll øker risikoen for sykefravær. Mer autonomi og støtte fra ledelsen reduserer fraværet. 

Familieforhold spiller også inn, og på ulik måte for kvinner og menn. 

– Kvinner med små barn har klart høyere sykefravær enn andre grupper. Det gir støtte til «dobbeltarbeidshypotesen», forteller Hansen. 

Han legger til: 

– For menn ser vi motsatt mønster – menn med barn har lavere fravær enn menn uten barn.

– Hvor er kjønnsforskjellene størst? 

– Forskjellene er størst i operatøryrker, salg og service, omsorgsyrker og akademiske yrker, sier Hansen. 

– I omsorgsyrker forsvinner forskjellene når vi kontrollerer for arbeidsmiljø og helse, noe som tyder på at belastende arbeidsvilkår – ikke kjønn i seg selv – forklarer mye.