Teknologi i idretten skaper nye forskjeller mellom kvinner og menn

Digitalisering av idretten blir ofte fremstilt som et fremskritt. Nye analyseverktøy, sosiale medier og kunstig intelligens er alle eksempler på digitalisering som kan gi flere muligheter, større synlighet og mer effektiv organisering. Samtidig viser ny nordisk forskning at maktforskjellene og ulikhetene mellom kvinner og menn i stor grad består. 

– Digitalisering gir kvinner i idretten muligheten til å skape sine egne plattformer, være mer aktivistiske og utfolde seg i større grad. Men det blir ikke automatisk mer likestilling i feltet av den grunn, sier Egil Trasti Rogstad, førsteamanuensis i journalistikk ved Nord universitet. 

Rogstad forsker på sosial ulikhet, kjønn og idrett og er en av redaktørene og medforfatter av boken Women in a Digitized Sports Culture. Antologien består av bidrag fra ulike forskere, og undersøker hvordan digitalisering, sosiale medier og teknologi påvirker kvinner i idretten, både som utøvere, trenere, dommere og sportsjournalister. 

Et nordisk paradoks 

– Vi inviterte eksperter på fagfeltet, men også aktive utøvere, trenere, sportsjournalister og dommere som kunne fortelle om sine opplevelser, sier Rogstad. 

Valget om å ta for seg idrett i en nordisk sammenheng var bevisst, ifølge Rogstad. 

– Nordiske land ligger helt i front på både digitalisering og likestilling, samtidig ser vi at det er en jobb å gjøre med full likestilling i idretten. 

Når Rogstad snakker om full likestilling, handler det ikke bare om hvor mange kvinner som deltar, men om like vilkår i hele idrettens verdikjede. 

– Med det mener vi alt fra tilgang til ressurser og støtteapparat, tilgang til opplæring i ny teknologi, like karriere- og utviklingsmuligheter, også innen ledelse, samt anerkjennelse og status i offentligheten. På disse områdene er det fortsatt mange ulikheter mellom kvinner og menn i idretten.

Økt synlighet gir mer hets

Et av hovedfunnene er hvordan sosiale medier har endret kommunikasjonen i idretten og gitt kvinnelige utøvere en ny arena å vise seg frem på. 

– Vi så blant annet hvordan kvinnelige fotballspillere internasjonalt brukte sosiale medier for å fremme kvinnelige perspektiver i idretten. Digitale plattformer gjør det mulig å ytre seg uten å måtte gå via tradisjonelle portvoktere, forklarer Rogstad. 

Gjennom alle år har redaktører og etablerte medier hatt definisjonsmakt over hvem som slipper til. I dag kan utøvere kommunisere direkte med publikum og selv styre hvordan de vil fremstå. Samtidig finner Rogstad og kolleger at denne synligheten har en bakside. 

– For mange kvinner betyr økt synlighet også mer hets, sier han. 

– Ikke alle ønsker å bruke sosiale medier til å vise frem hverdagen sin eller snakke om urettferdighet og maktubalanse, fordi det medfører hets i kommentarfeltet. Mange kvinner ønsker derfor å holde seg til idretten og prestasjonene sine. 

Men også kvinnelige idrettsutøvere, som kun deler glimt fra trening og konkurranser, opplever netthets. NRK skrev om dette i forbindelse med OL, hvor landslagsjenter fra ulike nasjoner i langrenn får hetsende kommentarer og meldinger i sine sosiale kanaler. 

For mindre kjente utøvere fra små idretter kan sosiale medier derimot være et viktig verktøy, spesielt med tanke på å gjøre seg selv og idretten mer synlig. 

– Man får en plattform som kan brukes til sponsorer og oppmerksomhet man ikke ville fått i tradisjonelle medier, sier Rogstad. 

Ny teknologi gir nye fallgruver

Den digitale utviklingen åpner nye dører og muligheter, men gjenskaper også gamle skjevheter, påpeker Rogstad. 

Ny teknologi med avanserte smartklokker, analyseverktøy og digitale treningsplattformer, gir både trenere og utøvere en helt annen innsikt i puls, trening, søvn og helse. Noen omfavner teknologien som sin beste venn, mens andre bruker den mer strategisk og minimalistisk.

I dag kan for eksempel smartklokker og -armbånd måle både syklus, søvn, helse og trening. Men ifølge Rogstad er teknologien fortsatt ikke utviklet på de samme premissene for kvinner og menn. 

– Teknologi er sjeldent tilpasset kvinner og kvinnelige utøvere. For eksempel når det gjelder syklus. Noen trenere tar hensyn til utøverne og bruker teknologien til å sette seg inn i syklusen, mens andre overser det, forklarer han. 

I tillegg fant forskerne at kvinner i idretten ofte har mindre opplæring i og mindre tilgang til teknologien. 

– Selv når kvinnelige fotballag slår seg sammen med større etablerte herreklubber, er ikke tilgangen til teknologi lik som for menn. 

Forskerne viser blant annet til forskjeller i hvilke analyseverktøy som tas i bruk. I kvinnefotball kan trenere ha tilgang til enklere og rimeligere systemer for video- og prestasjonsanalyse, mens herrelag oftere har mer avanserte plattformer og ressurser. Det samme gjelder bruk av KI-støttet analyse og kroppsnær teknologi som samler biometriske helsedata som puls, søvn, belastning, og så videre. 

– Kvinner må jobbe mer for å få tilgang til teknologi, opplæring og karriereveier. Menn er i en privilegert posisjon historisk sett, og er det fremdeles, sier Rogstad. 

 Maktforhold opprettholdes

Ifølge forskerne ser det derfor ikke ut til at teknologi endrer utfordringene rundt maktforholdene i idretten.

– Ny teknologi i seg selv er ikke nok. Man må tenke nøye gjennom hvorfor og hvordan den tas i bruk, hvordan man organiserer opplæringen og hvordan den påvirker kjønn og likestilling. 

Rogstad trekker frem VAR-debatten i norsk fotball som et eksempel som kan skape et digitalt skille. VAR, eller videodømming, er innført i herrenes øverste divisjon i norsk fotball, men ikke på samme måte i kvinnefotballen.

– Mannlige dommere i herrefotballen får oftere erfaring og meritter med ny teknologi, noe som kan påvirke utviklingsmuligheter og legitimitet i dommerkarrierer. Samtidig stiller teknologien nye krav til infrastruktur og ressurser, som ikke er likt fordelt mellom nivåer og kjønn. Man tenker at teknologi skal gjøre idretten mer rettferdig, men det oppstår nye fallgruver.

– Teknologi endrer ikke noe alene

Men hva betyr digitalisering for idretten i praksis? Rogstad er tydelig på at løsningen ikke kun ligger i mer teknologi. 

– Man må ikke falle i den fellen å tro at mer teknologi alltid er bedre. Man må spørre: Hvorfor gjør vi dette? Hvem får tilgang? Hvem får opplæring? 

Digitalisering krever institusjonelle valg, ifølge Rogstad. Hvem blir prioritert når nye analyseverktøy kjøpes inn? Hvem får økt kompetanse? Hvem sitter i rommet når man tar beslutninger om investering i teknologi? 

Hvis ikke slike spørsmål blir stilt, mener forskerne at utviklingen lett vil følge de allerede eksisterende maktmønstrene i idretten. 

– Teknologi endrer ikke noe alene. Tilgangen, synligheten og det man velger å verdsette, følger ofte tradisjonelle mønstre, Det betyr ikke at digitalisering er negativt, men den er heller ikke nøytral. 

– Digitalisering kan åpne rom for nye stemmer, nye fellesskap og nye måter å forstå prestasjon på i idretten. Samtidig kan den forsterke press, ulik tilgang og gamle hierarkier. De tradisjonelle maktskillene forsvinner ikke av seg selv, avslutter Rogstad. 

Og nettopp derfor, argumenterer forskerne for at man må forstå teknologi i idrett som et likestillingsspørsmål fremfor kun et prosjekt for å effektivisere idretten. 

Synlighet kan forsterke kjønnsforskjeller

Rogstad og hans kolleger viser hvordan digitalisering og teknologi kan forsterke maktstrukturer i hvordan man organiserer og fordeler ressurser i idretten. Forsker og idrettsutøver Aneta Soldati mener de samme mekanismene også er tydelige i det offentlige digitale rommet.

– Sosiale medier ble lenge sett på som likestilte rom fordi de gir utøverne direkte tilgang til publikum, sier Soldati som også har forsket på kjønn og medier i idretten. 

Der tradisjonelle medier i flere tiår har vært kritisert for å underrepresentere kvinner, har digitale plattformer gitt kvinnelige utøvere større kontroll over egen synlighet. Men ifølge Soldati betyr ikke det at maktforholdene nødvendigvis endres. 

– Plattformene gir utøverne eierskap, men de opererer innenfor et system der synlighet omsettes til kommersiell verdi. 

Hun viser til Cristiano Ronaldo som har over 600 millioner følgere på Instagram, mens den mest fulgte kvinnelige utøveren, Serena Williams, har under 20 millioner. 

– Slike forskjeller illustrerer hvordan digital rekkevidde også speiler og kan forsterke eksisterende kjønnsforskjeller i tilgangen til ressurser, sier Soldati. 

– Digitale plattformer er ikke kjønnsnøytrale

I dag kan stor digital synlighet gi utøverne store sponsoravtaler, økonomiske ressurser og profesjonell støtte, og dermed bedre betingelser i treningshverdagen. Men Soldati påpeker at synligheten medfører en kostnad for utøveren. 

– Tilstedeværelse på sosiale medier har i økende grad blitt noe man forventer av idrettsutøvere. For mange innebærer det en form for ubetalt arbeid, i tillegg til økt risiko for netthets og trakassering. 

Som både forsker og toppidrettsutøver beskriver Soldati selv et spenningsfelt mellom sportslig prestasjon og digital synlighet. 

– Jeg opplever dette som utfordrende. Mange må velge mellom å investere tid i trening eller digital synlighet. For noen blir det å være synlig på sosiale medier nødvendig for å kunne opprettholde en profesjonell idrettskarriere. 

Soldati mener derfor at digitalisering kan åpne rom for innflytelse, særlig i idretter med begrenset tradisjonell mediedekning. Samtidig som den digitale synligheten er i et samspill mellom idrettens prioriteringer, medienes logikk og plattformenes algoritmer. 

– Digitale plattformer er ikke kjønnsnøytrale. Uten bredere strukturelle endringer vil de også kunne videreføre eksisterende ulikheter, avslutter Soldati.