«Vi er ikke allergiske mot rosa, men vi vil ikke ha rosa unger»

Norge blir ansett for å være et foregangsland innen kjønnsmangfold- og likestilling. Samtidig argumenterer kritiske stemmer for at det å fokusere på økt kjønnsmangfold vil skape forvirrede barn. 

Etter hvert som min interesse for kjønnsmangfold og barn økte, førte algoritmene på Instagram meg inn i en evig spiral av såkalte gender reveals, og reels, eller videoer på sosiale medier av kjønnsavsløringsfester, om hvordan det er å være en «boy mom» versus en «girl mom». Samtidig førte algoritmene meg til, stort sett skeive, foreldre som på ulike måter oppdrar barna med en bevissthet om kjønn. 

Jeg dykket dypere i dette akademisk, og fant at det er lite studert hvordan foreldre forholder seg til kjønn i familien i dagens Norge. I min masteroppgave stilte jeg derfor spørsmålet Hvordan kan kjønnsbevisst barneoppdragelse gjøres i dagens Norge og hva forteller dette om kjønnede forventninger og foreldrenes handlingsrom når det gjelder å utvide dette?

Kjønnsbevisste foreldre

For å besvare min problemstilling på best mulig måte måtte jeg snakke med noen kjønnsbevisste foreldre. Jeg intervjuet til sammen elleve foreldre som mente de gjorde en form for kjønnsbevisst barneoppdragelse, eller utøvet en form for kjønnsbevisst foreldreskap som jeg senere kaller det i min forskningsartikkel. 

Artikkelen er skrevet sammen med mine veiledere Guro Korsnes Kristensen og Jennifer Branlat og publisert i Tidsskrift for kjønnsforskning. Alle foreldrene i studien hadde høyere utdanning og bodde i urbane strøk i Norge. Noen av dem hadde bakgrunn fra andre land i Europa. 

Flere av foreldrene snakket om seg selv som noen som brøt med etablerte kjønnsnormer i større eller mindre grad. Det å være skeiv og tydelig bryte med heteronormen var en viktig pådriver for hvorfor det som foreldre var viktig å være bevisste på dette med kjønn. 

Kjønn som noe man gjør 

Et viktig funn i min masteroppgave var hvordan foreldrene så på kjønn og kjønnsnormer. For å belyse dette brukte jeg Candace West og Don H. Zimmermans teori fra 1987 om det å gjøre kjønn. Det vil si at gjennom handlingene vi gjør som mennesker gjør vi også kjønn, og gjennom å respondere på andres handlinger anerkjenner vi eller sanksjonerer vi hverandres måte å gjøre kjønn på. 

Det skapes forventninger til et barn basert på kjønnet til og med før barnet er født. 

Foreldrene snakket om kjønn i tråd med dette. De så altså ikke på kjønn som noe fast og naturlig, men heller som noe man utøver og uttrykker. Foreldrene var særlig opptatt av hvordan kjønnsnormer bidrar til å skape forventninger til andre, og spesielt barn, om å passe inn i en ramme for hvordan en skal være, basert på kjønn. Foreldrene mente derfor det var viktig å være bevisste på, og kontinuerlig reflektere over, hvordan kjønn virker i barnas liv. Og gjennom å være bevisste på dette gjennom foreldreskapet ønsket de å bidra til å utvide rommet for kjønn.

Kjønnsbevisst språk 

Jeg fant at foreldrene så på språket som viktig for å utvide rommet for å gjøre kjønn. Både når det gjaldt valg av pronomen, bruk av kjønna ord og kommentarer i hverdagen. 

En intervjuperson hadde bevisst valgt å ikke bruke kjønnspronomen på barnet fram til barnet var gammel nok til å velge dette selv. Et annet par hadde diskutert om de skulle oppdra sønnen med pronomenet hen, men endte opp med at barnet sannsynligvis ville være den eneste i barnehagen med hen-pronomen. De ønsket derfor ikke å putte ham i en bås som annerledes uten at han selv føler seg annerledes, som de formulerte det. 

Foreldrene var opptatt av at det skapes forventninger til et barn basert på kjønnet til og med før barnet er født. De ønsket derfor i størst mulig grad å unngå å gi kjønna tilbakemeldinger og kommentarer til barna sine. Ett par diskuterte eksempelvis hvorvidt datterens interesse for neglelakk kom av at hun er et barn som syns det er spennende med farger. Eller om hun ønsker å bruke neglelakk fordi hun får mye positiv anerkjennelse fra de voksne når hun har det på. 

Det viktige klesvalget 

Klær var også noe som opptok foreldrene i stor grad. En mor snakket om at hun aller helst bruker kjole, men at hun ønsket at datteren skulle se henne i flere ulike typer klær. En annen mor var opptatt av hvordan klær til jenter lages trangere, og at det å kle en baby i skjørt rett og slett er upraktisk. Hun var opptatt av motorikken og leken til barnet, og at det å velge kjønnsnøytralt var en måte å sikre at datteren fikk utfolde seg fritt på uten å skulle være redd for å ødelegge eller skitne til klærne sine. 

Mine funn vitner om at kjønnsbevisst foreldreskap er et komplekst fenomen.

Et annet par snakket om at de foretrakk blått på jentene sine fordi de syns fargen kler dem bedre. Samtidig hadde de også rosa klær, og som de uttrykte: «vi er ikke allergiske mot rosa, men vi vil ikke ha rosa unger». Generelt var foreldrene opptatt av å presentere barna for ting som både er typisk feminine og typisk maskuline, uavhengig barnas kjønn. 

Respons fra omgivelsene 

Foreldrene hadde ulike erfaringer med å gjennomføre det kjønnsbevisste foreldreskapet i praksis. En forelder snakket om hvor vanskelig det er å få til dette fordi kjønn er komplekst og gjennomsyrer samfunnet på flere plan. En annen forelder snakket om at besteforeldrene ikke forsto hvorfor hun ønsket å være bevisst på dette med kjønn. 

Men, foreldrene kunne også fortelle om at de opplevde stor forståelse for dette fra dem rundt seg. Ett foreldrepar snakket om at både familie og venner hadde forventet av dem at de kom til å vektlegge dette, og at også venner hadde begynt å bli mer bevisste. Et annet foreldrepar snakket om sin positive opplevelse med barnehagen, hvor de opplevde at barnehagen også hadde det de beskrev som feministiske verdier. 

Mine funn vitner om at kjønnsbevisst foreldreskap er et komplekst fenomen. Synet på kjønn, barn og foreldreskap er stadig i endring, og jeg ønsker å fortsette å følge med på hvorvidt interessen for kjønnsbevisst foreldreskap vil øke i framtidens Norge.