Barn på TikTok: Hvordan «gjør» de kjønn?

TikTok har vokst til å bli en av verdens mest brukte apper mer eller mindre over natten og er blitt svært populær blant barn helt ned i 9-årsalderen. Som mor ble jeg fascinert over hvilket grep appen fikk på mitt eget barn og hans venner. I media kunne jeg lese kronikk etter kronikk tettpakket med bekymringer for hvordan appen påvirker barn. Stort sett kom det meste fra voksne som uttalte seg på vegne av barn, slik det ofte er når det kommer til barn og hva som er bra for dem og ikke. Men hva tenkte barna selv om TikTok? Det fant jeg ingenting om i eksisterende litteratur.

Barndomsstudier og kjønnsstudier

Da jeg gikk inn i arbeidet med masteroppgaven stod jeg med en fot i barndomsstudier og en annen i kjønnsstudier. Jeg opplevde at barndomsstudier i for stor grad vek unna kjønn, og reduserte kjønn til forskjell. Dette gjorde de uten å gå inn i hva kjønn betyr for barn og hvordan kjønn gjør seg gjeldende i livene deres. På den andre siden så jeg at kjønnsstudier ble kritisert for å ikke i tilstrekkelig grad ha tatt tak i barn og deres livsverden, men at barn ofte har blitt sett i forbindelse med kvinner, familie og omsorgsarbeid i en kvinnekampdiskurs.

For meg ble det fruktbart å bruke feministiske tankesett for å forstå hvordan barn gjør blant annet kjønn, gjennom å undersøke barns egne meninger og erfaringer rundt TikTok, samt få øye på hvordan makt gjør seg gjeldende. Barndomsstudier ga meg verktøy til å forholde meg til barn og barndom som sosiale konstruksjoner, og samtidig gi plass til å ta barna på alvor. Barneperspektivet handlet derfor ikke om å forstå hva barn egentlig mener, eller hva de egentlig tenker, men heller å se barns utsagn og ytringer som en del av kulturen vår og som et verktøy til å forstå den på andre måter.

Jeg fant at barn trekker på og reproduserer diskusjoner om barn og barndom, om blant annet kjønn og vennskap. Gjennom å ta i bruk disse diskursene, så inngår de i barnas strategier og forhandlinger om det som betyr noe for dem, slik som eksempelvis tilgang til appen, relasjoner til venner eller hvordan de forstår seg selv. De både muliggjør og begrenser handlingsrom.

Eksempler på kjønnede forskjeller

Jeg fant kjønnede forskjeller mellom mine deltakere når det kommer til tilgang til appen fra foreldre og hvilke forhåndsregler som ble ansett som nødvendige. Guttene jeg snakket med fikk ha åpne profiler, og ble ikke overvåket i særlig grad av foreldrene. En 10 år gammel gutt hadde for eksempel åpen profil med 1200 følgere og hadde hundrevis av meldinger fra fremmede. Noen gutter fortalte også hvordan de snek seg unna begrensninger uten at foreldrene fikk vite om det, på en selvhevdende, lekende og rampete måte.

For barn er TikTok en måte å gjøre kjønn, identitet og relasjoner på.

For jentene var det annerledes. De ble møtt med strengere krav om private kontoer og fikk formaninger om at de kun kunne følge folk de kjente i «virkeligheten». I tillegg måtte de finne en balanse mellom å anerkjenne egen sårbarhet og samtidig vise sin egen kompetanse og modenhet. Det gjaldt å vise til foreldrene at de evnet å reflektere over alle farer som lurer på internett, hva eksponering på TikTok kan bety. Samtidig så jentene seg nødt til å formidle at de ikke lar seg påvirke av likes, at de er modne for alderen og har kritisk sans. De måtte ta TikTok på alvor, men ikke for mye på alvor heller. Det er en smal sti for jentene å bevege seg på.

I møte med foreldrene måtte de forhandle om to ulike forestillinger om barn. En hvor barn blir ansett som særskilt sårbare og passive, hvor sosiale medier er noe de blir utsatt for. Og en annen forestilling hvor barn anses som kompetente, med selvbestemmelse og kritisk sans, hvor TikTok er en arena for utfoldelse og kreativitet. Jentene i mitt materiale måtte på denne måten ta stilling til elementer som for guttene var uvesentlig.

Foreldrenes forestillinger om TikTok

Ut fra media, Barnevaktens moralske pekefinger og kronikker i landets aviser, er det ikke vanskelig å se at voksne har motsetningsfylte tanker om TikTok. De tenker på det som enten som noe bra eller dårlig, hvorvidt barna bør få tillatelse eller ikke, hva som er det «virkelige» livet kontra det som er på TikTok. Det ble tydelig for meg at det er meningsløst å tenke i disse uforenelige tankebanene. TikTok er integrert i hverdagslivene til disse barna på en måte som hvisker ut hva som er hva, og man trenger aldeles ikke å bruke eller ha tilgang til TikTok for å være en del av det.

For barn er TikTok en måte å gjøre kjønn, identitet og relasjoner på. TikTok veves sammen med andre elementer i barnas hverdagsliv og tilbyr muligheter og begrensinger for hva de er og kan være. TikTok kan ikke skilles ut fra andre deler av barns liv, men er integrert i helheten som utgjør barnas sosiale verden. På TikTok blir barna kulturkonsumenter og kulturprodusenter. TikTok tar dermed del i barnas identitetsarbeid, hvor de forhandler om subjektposisjoner ved å trekke på ulike kulturreferanser i og utenfor appen. Disse subjektposisjonene kan handle om å posisjonere seg som et spesifikt kjønn.

Utfordrer kjønnssteriotypier 

Tor på 12 år forteller at det som er så kult med TikTok, er å dele de samme referansene med jevnaldrende. Han forteller at hvis en bryter ut i en dans eller sang fra en kjent «meme», så hiver vennene seg med umiddelbart. «Sånne ting, liksom, alle vet om det!». Møtet med Tor avslører noe interessant. Når han snakker om det «alle» vet, mener han egentlig bare guttene. Det bekrefter han senere: «Eeeh, jeg har ingen anelse om jentene liksom. Jentene er aldri på TikTok føler jeg. Jeg har samtidig ingen anelse om hva de gjør. Det er sånn liksom; hva gjør jentene i klassen?? De må ha et kjedelig liv! Jeg føler liksom at jeg aldri har sett dem noensinne! De vet ikke engang hvem PewDiePie er!».

Samtidig som barna reproduserer kjønnsstereotypier, så motsetter de seg og utfordrer hva det vil si å være gutt eller jente.

I Tors verden er det slik at å inneha bestemte kunnskaper og kulturreferanser er en måte å befeste sin kjønnsidentitet på. Gjennom å distansere seg så tydelig fra jentene og skyve dem ut i periferien. Men også ved å ha kjennskap til spesifikke memes, personer, musikk og dans kan han posisjonere seg som gutt. Dette gjelder også spesifikke praksiser. Å danse er det jenter som gjør, mens herjing og basketak tilhører guttene. Men, samtidig som barna reproduserer kjønnsstereotypier, så motsetter de seg og utfordrer hva det vil si å være gutt eller jente, og kjønn blir ikke lenger så tydelig eller avgrenset. Heller ikke for barn.

Fruktbart å inkludere barn 

Det er tydelig at vi fortsatt har en vei å gå når det kommer til kjønna forskjellsbehandling av barn. Allikevel kan vi trøste oss med at våre antakelser om at barn passivt blir hjernevasket av de uendelige videoklippene som skyller over dem, ikke nødvendigvis stemmer helt. Når jeg snakket med Emil 10 år om Politiets tilstedeværelse på TikTok, så sier han: «Det er mest at de legger ut sånne treningsvideoer egentlig. Det er jo litt rart at det skulle få unger til å føle seg trygge da, at de legger ut masse treningsvideoer.». Det er jo unektelig et godt poeng.

I arbeidet med masteroppgaven har jeg virkelig fått øynene opp for hvilke muligheter som åpnes når man inkluderer barn i forskning. Deres fortellinger sier mye om hva vi som samfunn har blitt enig om at er «riktig», ønskelig og sant. Gjennom barns formuleringer om egne erfaringer og kunnskaper, kan vi få innsikt i hva sosiale kategorier som barn, barndom, alder og kjønn betyr og hva som gjøres mulig. Tar vi utgangspunkt i hva barn selv sier og gjør, kan vi sette lys på viktige maktmekanismer som ellers kan være utfordrende å få øye på.