– Vi mangler et språk for å snakke om rasisme

Hva betyr egentlig hudfargen din for om du selv, og andre, opplever deg som en del av det norske fellesskapet? Mer enn man skulle tro, det er bare så vanskelig å snakke om det. Det mener sosiolog og forsker Laura Führer, som nylig disputerte ved Universitetet i Oslo med en avhandling om temaet.

Hun ble interessert i temaet mens hun tok mastergrad og samtidig jobbet med et forskningsprosjekt som så på mottak av flyktninger i Tyskland og Italia.

– Jeg skrev oppgave om en feministisk aktivistgruppe i Berlin som jobbet for flyktningers rettigheter. Mens jeg jobbet med den ble jeg spurt om hvordan jeg forholdt meg til hudfarge som maktfaktor. Det ble en vekker.

– Jeg kunne snakke masse om kjønn og makt, men klarte ikke å snakke om hudfarge.

Et vanskelig tema

I avhandlingen bruker Führer begrepet «fenotype» for å beskrive hudfarge som forskjellsmarkør.

– Det er vanlig å bruke hudfarge, men det blir egentlig litt upresist, forklarer hun.

– Fenotype er et biologisk begrep som er mer dekkende. Det rommer også andre fysiske trekk som sier noe om geografisk opphav, som hårfarge og -type, øyeform og andre ansiktstrekk.

På engelsk ville det vært naturlig å bruke rase, men det er et vanskelig ord å bruke på norsk, forteller Führer.

– Andre verdenskrig og nazistenes raseteori er nok en viktig årsak til at man ikke bruker begrepet om mennesker i Norge i dagligtalen, sier hun.

– Det er også en utbredt oppfatning at problemstillingen ikke er relevant i norsk sammenheng. Rasebegrepet er noe mange bare forbinder med USA.

Ifølge Führer mener mange at innvandring er noe som har skjedd i Norge de siste femti årene. De fleste mener også og at Norge ikke har en kolonihistorie. Ingen av delene stemmer.

– For eksempel var Norge en del av Danmark-Norge, i omtrent 200 år frem til 1814. I den perioden annet deltok man i å frakte 100 000 afrikanske slaver til de Vestindiske øyer. I tillegg har man samenes historie.

På engelsk identifiserer man seg mer med ordet rase, og det er vanlig å bruke «black» og «white» for å beskrive fenotypiske trekk.

– Hvis vi ikke greier å snakke om fenotype blir det vanskelig å gjøre noe med rasismen som mange ikke-hvite i Norge opplever, understreker Führer.

Intervjuet unge foreldre

I avhandlingen sin har Führer intervjuet 33 unge foreldre bosatt i Oslo, med og uten innvandrerbakgrunn. Over halvparten ble rekruttert fra helsestasjonen i Sagene bydel i Oslo, resten ble rekruttert gjennom eget nettverk.

– Jeg ønsket å intervjue unge foreldre med barn som ikke hadde begynt på skolen og som hadde litt forskjellig bakgrunn, forteller hun.

Mange hadde tanker om hvor de ville at barna skulle vokse opp. Det innebar også tanker om mangfold.

Deltakerne i studien assosierte begrepet «innvandrer» med en person som er mørk i huden.

– Småbarnsforeldre er i en livsfase hvor mange tenker over hvordan de vil oppdra barna sine, hva slags verdier de ønsker å videreføre, hvilken skole de vil at barna skal gå på og dermed hvor de velger å bo.

En tredjedel av deltakerne var norske uten innvandrerbakgrunn. Av de øvrige var noen født i Norge med innvandrerforeldre, noen kom hit som barn eller voksne, og noen hadde en norskfødt og en utenlandskfødt forelder. Führer har brukt feministisk metode og livshistorieintervjuer som fremgangsmåte.

– Feministisk metode handler om å skape en etisk intervjusituasjon der man er bevisst intervjusituasjonens sosiale kontekst og reflekterer over sin egen rolle som forsker og intervjuer, forklarer hun.

– Målet er å skape en empatisk intervjusituasjon der man tar vare på deltakeren og er mest mulig åpen om forskningsprosjektet sitt.

Les også: Minoritetsungdom balanserer mellom patriarkat og likestilling

Bruker ikke «svart» og «hvit»

Führer intervjuet deltakerne om betydningen av, og hvorvidt de brukte, begreper som beskrev nasjonal tilhørighet. Blant annet begrepene «norsk», «innvandrer», «utlending», «majoritet» og «minoritet», «hvit», «svart», «brun» og «mørkhudet».

– Når det gjaldt begreper som beskriver fenotype, var det ingen som tvilte på betydningen, men flere var usikre på og diskuterte hvilke begreper det var greit å bruke og hvorfor, forteller hun.

– Deltakerne i studien assosierte begrepet «innvandrer» med en person som er mørk i huden, altså en ikke-europeer, men de var usikre på den egentlige betydningen av ordet. Det var også ulike tolkinger av hva det innebærer å være «norsk».

Når det gjaldt definisjonene av hudfargebetegnelsene var det derimot lite diskusjon.

– Alle var enig om hva disse begrepene betydde, altså brun, hvit, svart, mørk og så videre, men de var usikre på når og om det gikk an å bruke disse betegnelsene.

Führer ble overrasket over at det å være lys i huden er så tett forbundet med det å være norsk.

– Folk bruker nasjonskategorier når de egentlig mener hudfarge, altså «norsk», i stedet for «hvit», forteller hun.

– På den måten reproduserer man ideen om at man må være lys i huden for å være norsk, og at man er innvandrer hvis man er mørk i huden. Selv om stadig flere nordmenn er mørke i huden, født i Norge av foreldre som er innvandret, eller adopterte fra Asia eller Afrika.

Hun fant også at begrepet «etnisk minoritet» kun ble brukt om ikke-europeiske innvandrere.

– Dette er overraskende fordi den største gruppen innvandrere i Norge jo er svensker og polakker.

Erfaringer med rasisme

Führer fant også at alle deltakerne med ikke-europeisk bakgrunn hadde erfaringer med rasisme. For eksempel hadde én opplevd å bli spyttet på av en fremmed på gata, mens en annen hadde blitt bedt om å «reise hjem». I slike tilfeller skyldes rasismen hudfarge, ettersom hudfarge er det eneste man har «å gå etter», forklarer forskeren.

– Hudfarge blir et symbol på tilhørighet. Er man mørk i huden blir man automatisk tillagt andre verdier og en annen kulturbakgrunn, selv om man er født og oppvokst i Norge eller adoptert hit av norskfødte foreldre.

Det handler om at vi ukritisk sier det vi er vant til å si, selv om vi egentlig vet at det er feil.

Führer forteller at hun har forsøkt å trenge inn i hvordan hudfarge tolkes som et symbol på kultur.

– Det handler om hvilke tanker vi får om personer som er mørke i huden uten at vi vet noe om dem fra før, sier hun.

Deltakerne som var mørke i huden opplevde det som slitsomt å vedvarende bli møtt med en forventning om at de ikke snakket norsk. En av deltakerne som kom til Norge fra et østasiatisk land som lite barn fortalte for eksempel at hun ble spurt om å delta i en surveyundersøkelse om å lære norsk som utlending.

– Hun snakker perfekt norsk, men ble spurt om å delta fordi hun har østasiatisk utseende. Da hun hadde takket nei la hun merke til at intervjueren gikk rett forbi en gruppe hvite personer som snakket dårlig norsk, og videre til en gruppe som var mørke i huden, forteller Führer.

– En annen deltaker fortalte at hun stadig får komplimenter fordi hun snakker så godt norsk, enda hun har bodd i Norge hele livet.

Les også: Masteroppgave viser trakassering av kvinner med hijab på Grønland torg

Et tillært problem

Sandra Fylkesnes mener det ikke er vanskelig å snakke om hudfarge, men at vi har lært at det er vanskelig å snakke om. Det samme gjelder begrepet «rase».

– Det handler om at vi er oppdratt til å tenke at alle er like. Så ved å peke på at noen har brun hud, peker vi samtidig på personen som forskjellig fra oss selv, som «den andre».  Dette oppleves som ubehagelig fordi vi ønsker å leve opp til et ideal om å være inkluderende og greie, sier hun.

Fylkesnes er førsteamanuensis ved institutt for pedagogikk, IKT og læring ved Høgskolen i Østfold, og hennes forskningsinteresser er blant annet kritiske hvithetsstudier og kritisk raseteori, anti-rasisme og postkolonialisme.

Men problemet er ikke det at vi omtaler andre som annerledes enn oss selv, mener hun. Problemer oppstår når vi behandler andre annerledes fordi de ikke ligner oss selv – både språklig og sosialt.

– Vi vet for eksempel fra forskningen at sjefer har en tendens til å rekruttere kopier av seg selv, som at menn rekrutterer menn. Vi vet også, at melaninrike barn snakkes hardere til i skolen og møtes med lavere forventninger, det er en overrepresentasjon av minoritetsbarn i spesialpedagogikken, forteller hun.

– Men oftest kommer forskjellsbehandlingen til uttrykk via språklige nyanser som putter folk i grupper i tråd med gamle, avleggse stereotyper om «raser». Dette skjer ofte når man peker på markører for annerledeshet – for eksempel kulturelle og religiøse plagg, som hijab – på en negativ måte.  

Det at vi tenker på og omtaler personer av asiatisk og afrikansk opphav som «innvandrere», men ikke inkluderer hvite europeere i våre umiddelbare tanker på og omtaler av «innvandrere», tror Fylkesnes handler om gammel vane.

– Det handler om at vi ukritisk sier det vi er vant til å si, selv om vi egentlig vet at det er feil.

Vi er nødt til å snakke om rase

Fylkesnes har selv benyttet rasial teori i forskningen sin, og fikk sterke reaksjoner fra kolleger da hun brukte det engelske ordet «race».

– Ordet rase er tabu på norsk, selv om begrepet i teorien ganske enkelt handler om et grunnlag vi grupperer mennesker på bakgrunn av. Rase viser til et litt annet grunnlag enn for eksempel kjønn eller klasse, som vi jo grupperer inn i hele tiden.

– Jeg mener vi alle egentlig vet at vi grupperer etter rase. Men vi skammer oss kanskje litt over det og vil derfor ikke innrømme at vi gjør det. Vi holder fast på ideen om at her i Norge er alle like, og vi ønsker å fremstå som fargeblinde.

Mange av de ikke-hvite deltakerne syntes det var vondt at storsamfunnet ikke anerkjenner at rasisme skjer.

Fylkesnes mener at hvis vi skal bekjempe rasisme er vi nødt til å snakke om rase.

– Hvis vi anerkjenner at vi kategoriserer hverandre må vi også tørre å se på hvilke grunnlag vi gjør det på. Det handler også om makt, om hvem som har definisjonsmakten og hvem som grupperer, understreker hun.

– Og kanskje er det nettopp her frykten eller motstanden ligger. For om vi skal snakke om rase – og dermed hudfarge – som grupperingsgrunnlag, kommer vi ikke utenom oss selv og hvilken posisjon og rolle vi har i dette: At man som hvit sitter på toppen av grupperingshierarkiet og bærer det meste av ansvaret for grupperingen og dens urettferdige konsekvenser.

Engasjerte studenter

Laur Führer viser til at drapet på Georges Floyd og Black Lives Matter-bevegelsen i USA har skapt et oppsving i engasjementet mot rasisme også i Norge.

– Vi merker et enormt engasjement for tematikken blant bachelor-studentene, men vi mangler et språk for å snakke om rasisme, sier hun.

– I min avhandling fant jeg at mange av de ikke-hvite deltakerne syntes det var vondt at storsamfunnet ikke anerkjenner at rasisme skjer. Deltakerne uten innvandrerbakgrunn var imidlertid usikre på hvordan de skulle snakke om temaer som etnisk mangfold, innvandring, og hudfarge. Og hvis vi ikke kan snakke om det blir det vanskelig å gjøre noe med det.

Führer har ikke sett særlig på kjønnsforskjeller i materialet sitt, men gjorde heller ingen funn som peker i retning av store forskjeller på grunn av kjønn.

– Mange av de ikke-hvite deltakerne føler seg ekskluderte fra norskhet, men her var det ingen kjønnsforskjeller, sier hun.

– Imidlertid er det kjent fra annen forskning at kvinner opplever en mer kjønnet og seksualisert form for rasisme enn menn. Men dette kom ikke frem i mitt materiale.

Les også: Hvithet og rasisme i skandinavisk poesi