Tonje Baugerud vant prisen for beste masteroppgave med kjønnsperspektiv ved Universitetet i Oslo i 2017. Oppgaven leverte hun ved masterstudiet i Religion og samfunn ved Det teologiske fakultet.
– Det som er mest stas med å få denne prisen, er at det er en anerkjennelse av metoden autoetnografi, som jeg bruker i oppgaven. Dette er en metode som i mange kretser ansees som uvitenskapelig, sier Baugerud.
Oppgaven handler om hvordan kjønn og kropper interagerer i et avgrenset rom, nærmere bestemt på Grønland torg. I løpet av fire uker med feltarbeid på torget, tidvis iført abaya og hijab, kunne Baugerud observere samspillet mellom kjønn på torget og kjenne reaksjonene fra omgivelsene på sin egen kropp.
Fengslet av romteori
– Hvor fikk du ideen til prosjektet og forskningsdesignet?
–Jeg har lenge vært interessert i islam og kjønn og visste at jeg skulle skrive masteroppgave innenfor dette temaet. Så leste jeg en bok av Kim Knott som heter The Location of Religion: A Spatial Analysis og ble veldig fengslet av Henri Lefebvres romteori. Jeg fikk lyst til å gjøre en feministisk lesning av han, sier hun.
Romteorien handler blant annet om hvordan man i det levde rom kan møte hverandre som man er, på tross av identitetsmarkører som hudfarge, kjønn og religion. Det betyr ikke at teorien ser bort fra identitetsmarkører, men at det levde rom tilbyr en ekstra dimensjon.
– I levde rom kan kroppene våre respondere på hverandre, uavhengig av de maktstrukturene som finnes i våre mentale og fysiske rom. Dette er derfor en antidualistisk måte å tenke rom på, forklarer Baugerud.
Grønland torg viste seg å være et velegnet «rom» for studien. Området er fysisk avgrenset, men åpent og oversiktlig, altså et passende sted for observasjon.
Grenser mot det skjønnlitterære
– Jeg satt og observerte med en liten notisbok. Så snart jeg kom hjem, bearbeidet jeg notatene, mens jeg fremdeles hadde den kroppslige erfaringen i kroppen. Det var særskilt viktig de dagene jeg hadde hatt ubehagelige opplevelser, sier hun.
– Jeg ble engstelig for å gå ut og engstelsen ble bekreftet av negative tilbakemeldinger.
Baugeruds skrivestil grenser mot det skjønnlitterære. I subjektive narrativ gjengir hun sine erfaringer, tanker og følelser etter å ha vært på torget. De personlige erfaringene får også en sentral plass i analysedelen i oppgaven. Selv beskriver hun dette som en kombinasjon av analytisk og emosjonell skrivestil.
– Det er interessant at jeg reagerte så sterkt når jeg tok på meg disse hodeplaggene for å gå ut. Det sier mye om de maktstrukturene og representasjonene som ligger der, og som du vet at folk flest har. Jeg ble engstelig for å gå ut og engstelsen ble bekreftet av negative tilbakemeldinger, sier hun.
Utdrag fra analysen:
Afternoon 07.01.17 I’m struggling to get the hijab to fit properly. I dread going out. My fingers are trembling, making it almost impossible to attach the headdress with the diamondpin. I’m never getting used to this. “One step at the time. Come on, you can do this. What are you afraid of?”
The inner monologue is on repeat. I shiver, although it’s not that cold today.
Slik et feministisk prosjekt burde være
– I mange kretser ansees ikke denne metoden som vitenskapelig, men for meg er den helt i tråd med hva et feministisk prosjekt burde være, sier Baugerud.
– Hva mener du med det?
– Det handler om at det personlige er politisk og at man tar sin egen og andres subjektivitet på alvor. Man kan forsøke å være så objektiv som man vil, men til syvende og sist vil den du er, prege det du skriver og formidler. All forskning er kroppsliggjort, forklarer hun.
Et sted for mobilitet og hvile
– Hva er de tydeligste funnene i oppgaven?
– Ett funn er at Grønland torg er et kjønnet rom som blir brukt ulikt av kvinner og menn. På det åpenbare planet, er det er et rom for hvile for mannlige kropper og et rom for mobilitet for kvinnelige kropper, sier hun.
Baugerud mener at hennes forskningsdesign kunne avdekke skjulte fordommer som finnes mot kvinner som bruker tildekning.
– Jeg ble veldig overrasket over at jeg fikk direkte kommentarer på min kropp når jeg hadde på meg hodeplagg. Dette hadde vært vanskelig å avdekke uten en fenomenologisk undersøkelse av den tildekte kroppen, sier hun.
«Herregud» og «stakkars»
Baugerud fikk reaksjoner i form av småord som «herregud» og «stakkars», altså negativt ladede ord, sagt av fremmede såpass høyt at hun skulle høre det.
– De negative verbale kommentarene kom hovedsakelig fra middelaldrende hvite kvinner. Det var én mann som kommenterte, ellers var det bare kvinner, sier hun
Som en tilsynelatende tildekket muslimsk kvinne var det altså noe med hennes fremtoning som gjorde det mer sosialt akseptert å kommentere på hennes kropp.
– Det kan være at kroppen min ble tolket som en konvertitt siden jeg har lys hud, og at dette for enkelte ble oppfattet som enda mindre ønskelig, sier hun.
Utdrag fra analysen:
Afternoon 11.12.16 As I cross Lybekkergata, facing Gunerious, about four minutes away from Grønland torg, a woman and a man with a stroller come towards me. I’m just a few meters away, and the woman looks at me with something resembling disbelief before she says, in loud voice, to the man: “Is she Norwegian? She is Norwegian!” Although she is talking to the man, she is looking at me, addressing me. Once again I feel dazed. Why would she talk to me like that? Like she can say whatever to me?
Den undertrykte og ekstremisten
I analysen kobler Baugerud disse reaksjonene til to veletablerte narrativer, eller mentale bilder, om muslimske kvinner med hodeplagg. Det er narrativet om den undertrykte muslimske kvinnen og narrativet om ekstremisten.
– Det er tydeligvis en aksept for å kommentere noens kropper og fremtoning.
– Det første narrativet skisserer den undertrykte, hjernevaskede kvinnen som enten ikke vet bedre, eller som ikke har noe reelt valg på grunn av undertrykkelse. Det andre bildet fremstiller muslimske kvinner som motstandere av såkalte vestlige verdier og i opposisjon. Begge bygger også på en forutsetning om at hijab er uforenelig med «vestlige verdier», sier Baugerud.
– Dette er jo trakassering
– Jeg tenker at vi har en veldig lang vei å gå når det er så mye fordommer der. Dette er jo en form for trakassering, sier hun.
– Jeg tror dette handler om fremmedfrykt. Og det er tydeligvis en aksept for å kommentere noens kropper og fremtoning, fortsetter hun.
Baugerud mener at skjæringsfeltet mellom kjønn og rasisme kom klart til uttrykk i denne studien:
– I utgangspunktet er det mer akseptert å kommentere på kvinners kropper enn på menns i vårt samfunn. Når man i tillegg har et så konkret symbol som et kvinnelig muslimsk hodeplagg, vil det i enda større grad rettferdiggjøres å kommentere, sier Baugerud.
Kroppspolitikk i det offentlige rom
– Hva skal du gjøre nå?
– Den teoretiske plattformen jeg bruker i denne oppgaven skal jeg nå bygge videre på som stipendiat ved Det teologiske fakultet. Her skal jeg undersøke muslimske kvinners erfaringer med kroppspolitikk i det offentlige rom i Oslo, avslutter hun.
Artikkelen ble først publisert på nettsidene til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO.
