Hvithet og rasisme i skandinavisk poesi

«Hvorfor i mig forfølge op og ned igennem gade i alle land, jeg komme til? I mig svare på det? Jeg sætte mig ned på strand under parasol og stor tyk mand komme hen og sætte sig i sand og snakke om sin liv, mens jeg sidde prøve redde min egen. Hvorfor du tro, jeg flygte? (...)»

Utdraget over er fra diktsamlingen White girl, skrevet av den danske forfatteren Christina Hagen. Samlinga ble gitt ut rett før sommerferien i 2012, men er ingen lettsindig sydenlektyre. Diktene er basert på virkelige postkort fra «hvite mennesker», som Hagen selv skriver bakpå boka. De handler om en haug fæle møter en ung, kvinnelig turist har på stedene hun drar til. White girl blir sinna og frustrert av å bli seksualisert og framstilt som privilegert på samme tid.

Når man sitter på toppen kan man ikke sparke oppover, man kan bare bli sparket på.

– Boka har blitt tolket på veldig forskjellige måter, både som et opprør mot det politisk korrekte, og som hvithetskritikk. Det er samtalen den klarer å skape som gjør den så interessant, sier Kristina Leganger Iversen.

Avhandlingen hennes er skrevet som en del av forskningsprosjektet ScanGuilt på Universitetet i Oslo, om problemstillinger knyttet til skandinaviske privilegier og skyld.

Hvithetshegemoni

Diktsamlingene tematiserer kolonialitet, hvithet og ikke-hvithet på forskjellige måter, og Iversen undersøker i sin avhandling hvilken rolle de spiller for tilhørigheten til nasjonen.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på tre av samlingene, White girl, Flaggtale og Vitsvit. Et sentralt begrep i avhandlingen som helhet er hvithetskritikk og hvithetshegemoni.

– Hvithetshegemoni betyr at man har en sterk norm i samfunnet der de som er hvite blir regnet som nøytrale, mens de som ikke er hvite ofte blir markert som «fremmede», forteller Iversen.

– Det er en måte å snakke om hvem som blir regnet som en helt selvskreven del av nasjonen på, og hvem som har mindre sikker tilhørighet.

Hun ser også på hvordan hvithet og kolonialitet er med på å danne jeg-et i diktene.

Vi og de andre

Et av jeg-ene, i Dan Andersens Flaggtale, er en hvit, privilegert middelklassemann som sliter med rollen som nettopp hvit, privilegert middelklassemann, sier Iversen.

– Jeg-et i samlingen tenker ikke på seg selv som hvit, men når han møter andre ikke-hvite, blir de omtalt som svartinger eller arabere. De er ikke en del av det nasjonale felleskapet som jeg-et taler på vegne av, sier Iversen.

«(…)Du har fulgt barna til barnehagen, 

stusser over alle de små araberbarna med ryggsekk Ingen klandrer deg, Pauli 

Har du hørt vitsen om beduinen og kamelen, Pauli? 

Om forskjellen på tennene deres, Pauli? Bare glem det 

og kom deg på jobb Der er trikken Sola skinner 

og det er ikke lett å se noe, Pauli Trikken er full 

av svartskaller og mulatter og det er ikke lov å si det, Pauli 

Det er ikke lov å si dét!»

Den hvite manns byrde

Boka Flaggtale ble satt i en kolonial sammenheng da den kom ut. I omtalen refererte forlaget til Rudyard Kiplings dikt «The White Man’s Burden» fra 1899, som ironiserer over Vestens ansvar for koloniserte folk: «I 2016 har ikke den hvite mann lenger noe imperium å forvalte. Men livet på toppen hviler fortsatt tungt på skuldrene hans».

–  Det er interessant å se hvem som kjenner seg igjen i jeg-et, hvem som ser på det som nasjonskritikk, og hvem som synes det blir en parodisk utstilling av en liten gruppe, sier Iversen.

Mannen opplever at han er mer sårbar mer enn kvinnen fordi han har overtaket på henne.

Bokas mottakelse varierte veldig. Mens Knut Ødegård i Vårt land roste boka for å snakke om «vår» mangel på empati, var Hedda Lingaas Fossum i Morgenbladet og Silje Stavrum Norevik i Bergens Tidende kritiske til jeg-et. De synes det virket karikert og lite representativt. Mannen i boka føler presset mellom å leve et rolig middelklasseliv og økende konkurranse menn i mellom. Han forsvarer at han er «hardhendt under sex» og slår kona mens hun er gravid.

– Boka tar opp dobbeltmoral i nasjonen, for eksempel det å være en fredsnasjon som selger våpen eller en miljønasjon som pumper opp olje. Det er dilemmaer mange kan kjenne seg igjen i, sier Iversen.

Samtidig er subjektet voldelig og slår, og vil ikke ta ansvar for egne handlinger i nære relasjoner.

– Det er det jo veldig vanskelig for mange å identifisere seg med. Jeg tror at for de som kjenner seg igjen handler det om nasjonskritikken.

Skyld og skam

Iversen peker på hvordan forskjellige overskridelser av svært forskjellig alvorlighetsgrad blir sidestilt, som for eksempel voldtekt og fyll. Her er et utdrag fra boka:

«(...)Selv angrer jeg bare på én ting 

Det skjedde på videregående, andre året, 

og i begynnelsen var jeg for streng med meg sjøl, 

holdt en lav profil, ville ikke gå ut av rommet, 

var trist og tom, klarte nesten ikke spise 

Hun sov, og det burde jeg ha skjønt, 

men jeg var heller ikke helt våken 

Sant å si var det mer som en drøm enn virkelighet  

Og jeg tenker at det er sant som noen sier: 

En ting er å få tilgivelse av andre, men først 

må man lære å tilgi 

seg selv»

– Mannens følelser blir viktigere for ham enn kvinnens. Det henger sammen med jeg-ets selvforståelse om at jo mer privilegier han har, jo mer sårbar blir han også. Når man sitter på toppen kan man ikke sparke oppover, man kan bare bli sparket på, sier Iversen.

Mannen opplever at han er mer sårbar enn kvinnen fordi han har overtaket på henne. Forestillingen om at det er vanskelig å være privilegert går igjen, både i denne diktsamlingen og i White girl.

– At det å være privilegert fører med seg skyld og skam, og derfor er vanskeligere enn å ikke ha tilgang på grunnleggende ressurser. Diktene kan også tolkes ironisk, og slik leses som en kritikk av det skandinaviske, sier Iversen.

Tvetydig turist

I Christina Hagens diktsamling White girl, som siteres innledningsvis, er ikke kritikken like tydelig. Likevel er den vel så interessant, mener Iversen. I boka klager den unge, kvinnelige turisten på lokale folk som er innpåslitne, eller ikke forstår at hun har kjærlighetssorg. Hun blir sinna av å bli sett på som en hvit, rik turist uten problemer.

Forestillingen om at det er vanskelig å være privilegert går igjen.

Diktene er skrevet på såkalt «perkerdansk», den danske versjonen av kebabnorsk, som forstyrrer meningen i helheten. Iversen sier det er med på å gjøre kritikken tvetydig og vanskelig å tolke i én bestemt retning.

– Hvorfor snakker hun sånn, og hva betyr det egentlig? Noen anmeldere har ment det er fordi det er språket «den andre» hun møter kan forstå. Andre mener det vitner om at white girl selv har lav klassebakgrunn.

Kampen om betydningen

– En av anmelderne knytter white girls rasistiske uttalelser til at hun selv er white trash, en annen til at hun er presset psykisk, eller sliten og utslitt. Du skriver det er problematisk, hvordan da?

– Fordi det bygger på en forestilling om at denne typen tanker og reaksjoner er noe alle egentlig deler, men som noen klarer å legge bånd på, sier Iversen.

Hun mener det handler om forestillingen om det politisk korrekte, at det egentlig ikke innebærer å si ting sånn som de er, men å endre uttalelser for at de skal høres bedre ut.

– Man kan også lese Hagen som at hun løfter fram store problemstillinger på et lite politisk korrekt vis. At hun kritiserer det uten å være moraliserende. Hun skrur opp kontrasten, og det synes jeg er spennende.

Iversen ville undersøke et verk der det foregår en kamp om hva boka skal bety og hvordan man skal lese den.

– Det har vært utgangspunktet for avhandlingen min, å jobbe med verk som har fått såpass blandet mottakelse.

Hvitt på svart

I diktsamlinga Vitsvit av Athena Farrokhzad fra 2013, blir familie, hvithetshegemoni og motstand tematisert. Alle diktene i samlinga er framstilt som replikker fra familiemedlemmer. Utenom det første, der jeg-et snakker direkte til leseren om moren og familiens møte med det svenske samfunnet:

«(...)På dagarna skiljde hon mellan långa och korta vokaler 

som om ljuden som kom ur hennes mun 

kunde tvätta olivoljan ut ur huden 

Min mor lät blekmedlet rinna genom syntaxen 

På andra sidan skiljetecknet blev hennes stavelser vitare 

än en norrländsk vinter» 

Iversen kaller diktsamlinga et hvithetskritisk prosjekt. Hun leser tittelen Vitsvit som en suite om hvithet. Og at språket i boka representerer hvithet typografisk sett, ved at diktene er trykket som hvite ord på svarte strimer. I tillegg handler flere av diktene i samlinga om familiens tilpasning til det hvite, som i åpningsdiktet:

– Familien flytter inn i et Sverige framstilt som et hvitt rom, representert gjennom den hvite vinteren. Morens rolle i diktboka blir å skape et trygt hjem for familien. For datteren innebærer det at hun i for stor grad tilpasser seg både hvitheten og et tradisjonelt kjønnsrollemønster, sier Iversen.

– Moren ser på datteren som en idealist, en idealisme som hun kunne kjent seg igjen i, men omstendighetene har tvunget henne til å innta en mer pragmatisk rolle. Dette dilemmaet tror jeg dikt-jeget ser, og boka viser hvordan alles posisjoner er forståelige, samtidig som de også har sine ulemper.

Les mer om hvithetskritikk i vår sak om Sara Ahmed: Arbeid med mangfold tilslører rasisme