«Man har jo litt i Bibelen som sier at kvinner har fått den jobben. Jeg vet ikke, det blir bare rart å se mennene inne på kjøkkenet. Hjemme kan pappa lage mat og slikt. Men i kirken er det annerledes.»
Det sier Semira, en ung jente som går i den eritreisk-koptiske menigheten i Oslo, i doktorgradsavhandlingen til Ronald Mayora Synnes. I likhet med jevnaldrende religiøse med minoritetsbakgrunn, ser hun kjønnsroller i menigheten sin som noe helt annet enn rollene i hjemmet eller i samfunnet for øvrig.
– Innad i menighetene respekterer ungdommene konservative kjønnsroller. De ser ikke problemer med at kvinner sitter adskilt, at de passer barn eller lager mat. Det problematiseres lite at det bare er menn som er imamer eller prester. Samtidig er de opptatt av likestilling utenfor menighetene, sier Synnes.
Han har undersøkt synet på kjønnsroller blant både muslimske og kristne ungdommer som går i såkalte migrantmenigheter i Oslo. Felles for gruppene er at de står mellom to sprikende idealer. De må forhandle rammer for kjønnsrollene med foreldre, menighet og forventninger om tilpassing til det norske samfunnet.
Norske muslimer
To av menighetene Ronald Mayora Synnes har studert, er muslimske. Det er 56 muslimske menigheter i Oslo. I de to Synnes har studert, Rabita og Islamic Culture Centre (ICC), deltar mange ungdommer, og de har forskjellige etniske bakgrunner. Han påpeker at de vektlegger en identitet som «norske muslimer».
– De fleste ungdomsaktivitetene foregår på norsk. De er opptatt av å tilpasse seg norske forhold, sier han.
– Ungdommene opplever mye stigmatisering i Norge, fordi islam veldig ofte assosieres med kvinneundertrykking.
Ikke minst blir dette tydelig når det gjelder kvinners rolle.
– Ungdommene opplever mye stigmatisering i Norge, fordi islam veldig ofte assosieres med kvinneundertrykking. De er klar over at det er slik i mange muslimske land, men er opptatt av å få frem at det handler om landet det foregår i, ikke om islam.
Skiller religion og foreldrenes kultur
De muslimske ungdommene Synnes snakket med skilte skarpt mellom religion og kultur.
– Det er en strategi for å ivareta religionen sin, forklarer Synnes.
– Mange ungdommer møter andre tolkninger av islam i Norge, enn den foreldrene deres har. De justerer sine tolkninger, og frigjør på den måten islam fra foreldrenes kultur.
– Hvordan distanserer de seg fra foreldrenes religiøse praksis?
– De går til Koranen. Mange av de unge behersker Koranen i større grad enn foreldrene. Hvis foreldrene sier at ifølge islam skal man gjøre ting på en viss måte, kan de svare med at de ikke finner støtte for det i Koranen. Det er en måte å opponere mot foreldrene på.
Stigmatiseringen de muslimske ungdommene opplever, gjør at ungdommene ifølge Synnes, stadig må forsvare seg.
– Man må velge sine kamper, og det er for mange enklere å ofre kultur enn religion.
Norske muslimer må ifølge Synnes, etablere og understreke sin norskhet, fordi religionen står i kontrast til den norske majoritetskulturen. De kristne ungdommene i studien hans har bakgrunn fra Eritrea og Kina.
– De kristne behøver ikke forsvare sin religion, siden de ikke møter samme fordommer som muslimene. De har heller andre utfordringer knyttet til hudfarge.
Men i deres øyne er ikke norsk kristendom «kristen nok», sier Synnes.
– En eritreisk jente mente de norske er for lite kristne. Jeg spurte om hun kunne gifte seg med en luthersk kristen. Hun kunne kanskje det, men da måtte han i så fall omvende seg og bli «ordentlig kristen».
Forskeren observerte at de kristne ungdommene generelt var mer konservative i spørsmål om kjønn. For eksempel var mange enige om at kvinner ikke skulle være prester i deres menigheter. Han mener likevel det er viktig å huske at muslimske og kristne ungdommer er i forskjellige situasjoner.
– De muslimske ungdommene er veldig oppmerksomme på spørsmål om likestilling. De er vant til å bli utfordret på dette, og er godt forberedte på spørsmål om kjønn og religion. De kristne får ikke slike spørsmål så ofte, så de er ikke like trent i å snakke om det.
Mellom to idealer
Både islam og kristendom er patriarkalske religioner, noe som betyr at menn har autoritet og makt.
– I menighetene er kjønnsrollene basert på et ideal om komplementaritet, altså at ulikheter mellom menn og kvinner løftes frem som noe positivt, sier Synnes.
På grunn av denne forståelsen, utfører kvinner og menn ulike oppgaver i kirkene og moskeene. Men utenfor menigheten aksepterer ikke ungdommene at kvinner skal ta alt ansvar hjemme, eller andre tydelige kjønnsdelinger av oppgaver. De eritreiske ungdommene forklarer det med at «i Norge er det ikke sånn».
– En informant uttalte at 'Hvis en nordmann hadde sett hvordan det er i menighetene, ville han sagt det var undertrykkende'.
– Mange sier at det kan være sånn i Eritrea, men at i Norge må alle jobbe. Det går ikke an at kvinner går hjemme.
– Hvorfor aksepterer de at det ikke er likestilling innad i menighetene, når de argumenterer for likestilling ellers?
– De begrunner idealene ut fra religion. Det ligger veldig sterkt i dem, men det gjør ikke noe om det ser annerledes ut utenfor menigheten.
– En informant uttalte at 'Hvis en nordmann hadde sett hvordan det er i menighetene, ville han sagt det var undertrykkende'. Men det synes de ikke det er. De aksepterer at i det religiøse livet skal du følge Bibelen.
Kvinner har uformelle lederroller
Menn er også overhodet i familiene, både i muslimske og kristne tradisjoner. De unge muslimske og kristne aksepterer at det er sånn, men utfordrer likevel mennenes autoritet. Ronald Mayora Synnes trekker frem en eritreisk jente han intervjuet om kvinners rolle. At kvinner ikke kan være lærere er et dogme som er teologisk forankret i religion. Likevel jobbet en kvinne som lærer i jentas menighet.
– På spørsmålet mitt om hvordan det kunne gå an, svarte hun litt oppgitt at gud kan bruke hvem som helst som lærer.
– Begrunnelsen var også at de ikke har nok lærere med riktig bakgrunn, så kvinnen var best kvalifisert. At det ble en kvinne var dermed resultat av pragmatikk og interne forhandlinger, men en ordning de ikke løfter frem.
Mange kvinner er forbilder i menighetene, særlig ledernes koner. Disse spiller en sentral rolle, mener Synnes.
– Mennene er seriøse, og fremstår mer harde, mens kvinnene er mer karismatiske, overfor både menn og kvinner. De har uformelle roller, men folk søker seg til dem, så de har mye kapital i kraft av det, sier han.
At kvinnene ikke tar opp kampen om formell makt i menighetene skyldes at de aksepterer komplementære kjønnsroller, men også hvordan livet ser ut utenfor kirken eller moskeen.
– Forskning på feltet peker på at kvinner med innvandrerbakgrunn klarer seg bedre enn mennene i arbeidsliv og i det norske samfunnet. Man kan se kjønnsdelingen i menighetene som at kvinnene «gir» mennene de viktige rollene, for at de slik kan gjenvinne sin status der. At kvinnene lykkes utenfor kirken eller moskeen, og overlater religiøs makt til mennene er sånn sett en god deal.
Les også: Eldre somaliere strever med mannsrollen
Muslimske jenter i skvis
Selv om Synnes understreker at de unge religiøse ikke problematiserer skillet mellom de to sfærene, mener han mange av de muslimske jentene havner i en spesiell kategori.
– Mange av jentene har det tøft. De utfordrer både likestillingsidealer i storsamfunnet og synet på kvinner i menighetene, og de får kritikk fra begge sider. Den ene siden ser dem som diskriminert, noe de må forsvare seg mot. De må finne sin egen vei mellom to sterke idealer.
– Hadde alle det vanskelig?
– Nei, alle sa ikke det. De klagde ikke. Men de fortalte meg om sine erfaringer med storsamfunnet. For eksempel at jenter får stygge blikk fra folk på bussen eller har opplevd at folk prøver å ta av dem hijaben. De fortalte også om kamp innad i menighetene. Hvis man er oppmerksom kan man høre en mild kritikk av foreldrene. Den er ikke direkte, men den er til stede.
Hijab – et viktig valg
Både blant kristne og muslimske ungdommer symboliserer kleskoder tilhørighet til religionen.
– Slike kleskoder er utrolig viktige blant de eritreisk-kristne, som er veldig opptatt av sømmelighet, sier Synnes.
I menighetene går mange av de unge med skaut og lang hvit kjole som dekker hele kroppen. Men det er ikke helt konformt, og Synnes sier mange utfordrer de sømmelige kleskodene.
– Noen kombinerer for eksempel de lange kjolene med bukse under. En forelder fortalte også at datteren kom med skaut og bukse, selv om hun hadde fått beskjed om å gå med lang kjole. Det er en måte de tester grensene på.
De skilte ofte mellom hvordan de selv og «andre» går kledd.
– Flere av jentene fortalte at foreldrene sier til dem at de må kle på seg, at de ikke kan gå med magetopper og korte skjørt. De ser det som kontrast til det norske. En jente fortalte om sine venner som gikk med korte klær, og sa at 'sånn kan vi ikke gjøre, vi er kristne'.
– De muslimske jentene er veldig oppmerksomme på diskusjonene om hijab og lærer seg å argumentere for bruken.
I offentlig debatt og media knyttes ofte islam til regler om sømmelighet for kvinner. Ronald Mayora Synnes fant at disse grensene var mye tydeligere hos de kristne. Blant muslimske ungdommer var derimot valgfrihet viktig når det gjaldt klær, og ikke minst den omdiskuterte hijaben.
– De muslimske jentene er veldig oppmerksomme på diskusjonene om hijab og lærer seg å argumentere for bruken. Hijab er veldig ofte selvvalgt, noe de velger for å uttrykke identitet, sier han.
– Alle valgte selv?
– Det sier de i hvert fall. De argumenterer på ulike måter, og det var uenighet blant jentene om hvorvidt det står i Koranen eller hadithene at alle må bruke hijab, eller om de kan velge.
At hijaben er selvvalgt, henger også sammen med det store ansvaret jentene føler når de bærer det symboltunge hodeplagget.
– Man representerer på mange måter hele islam ved å bære hijab. Hvis du skal representere alle muslimer må du gjøre det på beste måte, og noen kunne si at de ikke følte seg klare til å gjøre det.
Synnes så et stort mangfold i hvordan unge muslimer bruker klesplagg. Da han gjorde feltarbeid gikk SKAM på TV-skjermene, noe som også preget motebildet.
– I Rabitamoskeen hadde mange Sanas stil, med svarte klær og sterk sminke. Andre varierte hijaben på andre måter, ved for eksempel enten å dekke til eller vise ørene. Da vi snakket om klær henviste flere til SKAM og uttrykte at Sana var en referanse. Så det var tydelig at serien traff miljøet.
– Gjelder krav til sømmelige klær bare for jentene?
– Det var bare jenter som tok det opp i samtaler med meg. I de eritreiske menighetene er det en klar kleskode for gutter, men ingen av guttene jeg snakket med fulgte den. Guttene er slappere og de får slippe.
– Blant muslimene er det gjerne slik at guttene velger å ikke legge ut bilder med religiøse symboler på nett, av frykt for å bli stigmatisert i arbeidsmarkedet og ellers. Guttene kan velge å dekke til sin muslimskhet, mens jentene som bærer hijab, bærer hele stigmaet, sier Synnes.
Flytter grenser
Til tross for at ungdommene Synnes har studert respekterer de kjønnede reglene innad i menighetene, utfordrer de dem, og flytter også grensene. Et eksempel er id-feiringen. I mange muslimske land feirer menn og kvinner id hver for seg.
– En religiøs leder fortalte at ungdommer kom til han med ønsket om å feire sammen. De sa 'vi er i Norge, det er rart å feire hver for oss'. Da startet forhandlingene. De religiøse lederne måtte mekle mellom foreldre og ungdom, og det endte med at de fikk feire sammen.
Synnes sier dette er helt nytt.
– Her ser du hvordan en feiring endrer seg som resultat av forhandlinger mellom foreldre og ungdom.
Ronald Mayora Synnes har skrevet doktorgradsavhandlingen Ungdom i migrantmenigheter. En studie av forhandlinger om religion, etnisitet og kjønn. Han disputerte ved Universitetet i Agder juni 2019.
Han jobber som førsteamanuensis ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand.
Studien er basert på feltarbeid og intervjuer med 25 ungdommer om syn på kjønn, etnisitet og religion. Ungdommene er enten kristne eller muslimer, og tilhører fire ulike menigheter i Oslo: Det islamske kulturhuset (ICC), Det Islamske Forbundet – Rabita, Den eritreiske koptiskortodokse kirken i Norge og Den nordiske kinesiske kristne kirke i Oslo.
